For en måneds tid siden var jeg på den franske riviera for å lage en reisereportasje, nærmere bestemt i Antibes og Juan-les-Pins, med enkelte avstikkere rundt i egnen. I Biot, et sted som er spesielt kjent for sin glassblåserkunst, besøkte vi en av de presumptivt beste i sitt fag, en ung mann ved navn Antoine Pierini som har for øvrig har gått i sin fars fotspor. Antoine har sitt studio og galleri på nedsiden av selve landsbyen Biot, og tok vennlig imot Helle, meg selv og vår guide Michèle for at vi skulle få prøve oss som glasskunstnere. Det er neppe noe gedigent understatement å si at det gikk sånn passe, men moro var det!
Min kjennskap til glassblåsingens kunst begrenser seg til å ha vokst opp med Camilla Prytz, som faktisk ble glasskunstner (blant annet), en meget dyktig sådan, samt å stable veldig mange glass og vaser fra Orrefors og Kosta Boda da jeg for mer enn 30 år siden jobbet på krystallageret på Glasmagasinet i Oslo. Jeg har bestandig ansett faget som lett uoppnåelig, men har kanskje heller ikke vært så veldig opptatt av det. Selv om jeg synes glass i fine farger og fasonger er like tiltalende for øyet som min neste, skorter jo ting ofte på interessen, så også i tilfellet glassblåsing.
Men så kommer vi der da, til smørblide og gjestfrie Antoine oppe i høgget fra riviereaen og Côte d’Azur, og får se hvordan han og assistentene hans arbeider. Vi får også se nydelige eksempler på kunsten hans, ikke minst noen aldeles fantastiske «bambusstammer» i forskjellige farger og nyanser. Da er jo spørsmålet enkelt og greit noe sånt som «shit, hvordan får de til det der?». Det ser fryktelig imponerende ut.
Les også: Mitt sommerparadis Cadaques
Jeg er nødt til å sitere fra Wikipedia for enkelt å forklare hva glass består av: «Råmaterialet i glass består av sand (59 %), soda (18 %), dolomitt (15 %), kalkstein (4 %), nefelin (3 %) og sulfat (1%). Forholdet mellom de ulike bestanddelene varierer, avhengig av hva glasset skal benyttes til og hvorvidt man vil ha det lettflytende eller «kaldt», det vil si sakteflytende og lettere å jobbe med. Ved fremstilling av farget glass kan man også tilsette ulike metalloksyder eller andre kjemikalier som fosfat, selen eller gull.»
Hva blandingen til Antoine består av, vet jeg ikke, men etter å ha sett hvordan det hele foregår blir jeg utstyrt med en blåsepipe av jern. Det er en lang stang som tilføres en klump flytende glass med såpass stiv konsistens at den sitter som en hette rundt tuppen, og som ser ut som gelé. Den er selvfølgelig glovarm og rødglødende, og vi begynner med å rulle den sakte frem og tilbake på en metallbenk slik at den får en jevn form om tuppen på blåsepipen. Når det er gjort er det tid for å blåse (for å ekspandere glassets struktur?) og således gjøre massen litt større i omfang, før jeg skal forme den i en dertil egnet metallskål. Ferdigformet har glasset fått en pen, oval fasong, og dermed er det tid for å blåse for alvor.
Og jeg blåser, så jeg blir blå i trynet, og lo and behold! Luften jeg puster inn i glasset gjør at det utvider seg og vokser til å bli en ballong. Den detter liksom nedover, og jeg retter den opp ved å vri på blåsepipen mens jeg fortsetter å teste lungekapasiteten min. Til slutt står jeg der glisende med en diger og, det skal sies, nokså uformelig ballong med noen like uformelige luftbobler inni, men den er min. Det er jeg som har skapt den, og det kunstneriske uttrykket må jeg kunne stå inne for. Jeg synes i grunnen den er riktig så fin, og stor er derfor skuffelsen når Antoine tar fra meg blåsepipen og knuser ballongen min. Det er fint å resirkulere, men kunne jeg ikke få beundret verket mitt litt lenger?
På den annen side, jeg har fått en ørliten innføring i faget, og det var unektelig morsomt. Jeg forstår også noe av hvor krevende det er å blåse glass, og lærdommen er strengt tatt at man skal kjenne sine begrensninger og anerkjenne fagfolk, hva de nå driver med. Ikke dermed sagt at ikke jeg også kunne blitt glassblåser om jeg hadde gått inn for det – det ville sikkert latt seg gjennomføre, mest sannsynlig med haltende resultater – men jeg tror det er best om jeg overlater yrket til Antoine Pierini og andre dyktige kunstnere.
Takk for at jeg fikk prøve meg, Antoine!
Neste gang: Jeg prøver meg som jagerflypilot – neida!
