Kunsten å fornærme alle – og ingen

Sjekk lydordet i nest siste rute, sier jeg bare. Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing

Frode Øverli
Pondus: Eliteserien 18
(Egmont Publishing)
6 Stars
Det er ikke alle serietegnere som ville sluppet unna med en punchline av typen “Så lenge det finnes homoer er det håp”, men Frode Øverli klarer det – og langt verre. Den eneste gangen – så vidt jeg vet – han er blitt stilt til veggs for humoren sin var da den svenske hip hop-artisten Timbuktu ble forbanna over en kannibalvits der Frode i kjent stil hadde karikert vedkommende på mest mulig outrerte vis, med et renskrapt kjøttbein gjennom afroen og hele pakka. Timbuktu, eller Jason Diakité som er hans faktiske navn, omtalte vitsen som ufølsom og nedverdigende, og “et krystallklart tilfelle av ignoranse og et totalt fravær av innsikt i hvordan det kjennes å bli utsatt for rasisme”. Kraftsalven var sendt vår mann i Bergen via redaktørene i den svenske avisen Metro som hadde trykket den aktuelle Rutetid-vitsen, men Frode uttrykte at han var oppriktig lei seg og lovet aldri å gjøre det igjen. Det løftet holdt han selvfølgelig ikke.

Når jeg nå ripper opp i denne fem år gamle historien er det selvsagt for å rette søkelyset mot Frode Øverlis utallige, gjentatte fornærmelser. I den definitive, i uoverskuelig fremtid også pågående, Pondus-antologien som bærer tittelen Eliteserien er vi kommet til bind nummer 18, og denne gang er det Pondus’ mildt overdrevne skrullehomo-naboer Tito og Baltazar som er cover boys og temafigurer. Og ikke bare gjør Frode sitt beste for å fornærme alle homser i mils omkrets i denne boken, han har også sitt å utsette på helt vanlige kvinner, burugler og skjønnheter, alle som liker vinteridrett og ikke heier på Liverpool, alle som liker hip hop eller U2, black metal-fans, operaentusiaster, bussjåfører, psykologer, dverger, kvisete guttunger med colabånnbriller, trøndere og temmelig mange flere. Men du hører ikke at noen sutrer av den grunn, gjør du vel?

Ja, det ER ganske krevende å sette seg inn i andre menneskers følelsesliv, og jeg forstår at det er mulig å la seg fornærme og føle seg nedverdiget slik Timbuktu gjør det i tilfellet Frodes vits, men reagerer han instinktivt eller er det han ser virkelig sårende for ham? Det er klart det er lett for meg, hvit, etnisk norsk og det hele, å si at Frode Øverli ikke er slem og avfeie vitsene hans som nettopp vitser, men jeg tror de færreste faktisk vil beskylde ham for fraværende empatiske evner. Frode ler med, ikke av. Ta bare en titt på disse stripene.

Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing

Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing

Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing

Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing

Frode Øverlis humor er så karikert og satt på spissen at han fornærmer alle – og ingen. Å ta en vits om at homser ikke gjør annet enn å ha sex, at stygge jenter fiser eller at koner stiller idiotiske spørsmål på alvor er å misforstå Frodes serier så det synger. Gjennom figurene sine klarer han å vri og vende på alle tenkelige og utenkelige fordommer – ikke minst sine egne som han kanaliserer gjennom Pondus (og flere av de andre skikkelsene) – og blottlegge dem, kle dem av, kall det hva du vil. Poenget er at han latterliggjør selve fordommene vel så mye som, eller mer enn, dem han angivelig fornærmer. Det er veldig ofte Pondus’ og de andre figurene som står igjen som skrotingene når andre har fått sagt sitt, som ofte er seriens kvinnelige hovedrolleinnehavere; Beate, Camilla og Turid-Laila, eller til og med lille Frida, Pondus’ datter. Derfra får du sannheten.

Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing

Men altså, Tito og Baltazar. To skruller om det noensinne fantes noen, og bare navnene deres er morsomme, “typiske homonavn”, ifølge Tore Bjørkeli som har skrevet en artikkel om duoen i den nye boken. Som faste Pondus-lesere vil vite er Eliteserien den kronologiske samlingen av striper og ekstramateriale helt fra den spede starten i 1995, og den nye boken tar oss til årene 2012 og -13. Det betyr at Tito og Baltazar for lengst har gjort sitt inntog som Pondus’ naboer etter at gamle major Hylse flyttet ut så tidlig som i 2003. Det finnes knapt den ydmykelse de (og Pondus) ikke allerede er blitt utsatt for, men det er like morsomt å følge med på nye, som i den aktuelle stripen jeg innledningsvis siterte fra og som du kan lese her:

Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing

Det er dog så uendelig mye mer å gapskratte av i denne boken og i serien både før og etter. Pondus (tegneserien) er totalt uforutsigbar i den forstand at vitsene kan komme fra alle kanter, også der du minst venter det, og en enkelt stripe inneholder ofte dobbeltpoenger, altså at når du tror Frode har trøkket til med punchlinen, så kommer det enda en, hakk i hæl. For ikke å snakke om timingen. Ingen serietegnere, og da mener jeg INGEN, mestrer timing så godt som Frode. Og noen ganger er det bare tegningene i seg selv som er det avgjørende, som i denne lune julestripen der en riktig så grisedrita Ivar går, for å si det forsiktig, litt over streken. Det er en av de morsomste Pondus-stripene jeg kan huske å ha lest, og jeg har lest alle. Mange ganger. Og ledd. Veldig mye.

Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing

Hva mer er det egentlig å si om Pondus som ikke er blitt sagt før? I utallige forord i bøker og album, i avisartikler og kronikker og anmeldelser (mine egne inkludert), har Frode Øverli høstet velfortjent skamros og serien hans blitt forsøkt geniforklart (eller bare forklart) med varierende grad av suksess. Det jeg hver gang sitter igjen med, etter å ha lest et nytt nummer av Pondus-bladet, et nytt bind i en av de to bokseriene som utgis parallelt, eller for den saks skyld etter én enkelt stripe, er følelsen av å ha fått forlenget livet en bitte lille smule, som våre danske venner uttrykker det. For jeg tror virkelig på den urgamle klisjeen om at en god latter forlenger livene våre, og ingen får meg til å hikste av latter som Frode Øverli. Han er rett og slett bra for meg, og som bonus blir jeg (potensielt) stilt ansikt til ansikt med fordommene mine. Hvis jeg vel å merke gidder ta serien såpass seriøst da, for hva er det vel å mislike eller la seg fornærme av her? Null og niks og ingenting! Vi bare ler. Høyt.

Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing

Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing

Sjekk også: Spilleliste med all den beste musikken fra mai 2017

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *