En kjærlighetserklæring til Cadaques

Cadaques er mitt sommerparadis. Fra første gang Helle og jeg kom hit for 10-12 år siden (jeg har kommet ut av tellingen, men det betyr jo ikke noe) har det vært kjærlighet. Denne lille landsbyen er litt utenfor tiden, den er definitivt utenfor masseturismen, og den gjør noe med alle som kommer hit. Cadaques er et slikt sted som gjør oss til bedre mennesker, forutsatt at vi er villige til å la det skje.

Den gamle fiskerlandsbyen ligger to timers kjøring nord for Barcelona, mot grensen til Frankrike. Salvador Dalí tilbragte mange somre her som barn, og bodde store deler av sitt liv i Port Lligat, en liten bukt nord for byen. Følgelig er Cadaques et av tre hjørner i trekanten for Dalí-turisme, der de to andre er Figueres – der kunstneren er gravlagt i Teatro Museo Dalí – og Púbol der hans kone Gala ligger gravlagt i sitt lille slott. Hans tilstedeværelse i Cadaques er udiskutabel, og en statue av mannen står sentralt plassert ved hovedstranden midt i byen.

Statuen av Salvador Dalí står midt i byen. Foto: Erik Valebrokk

Statuen av Salvador Dalí står midt i byen. Foto: Erik Valebrokk

Mon tro om det Salvador Dalí forelsket seg i er noe av det samme som jeg har forelsket meg i? Cadaques er utsøkt idyllisk, vakkert beliggende i en bukt der vannet er krystallklart og de karakteristiske fiskebåtene ligger ankret side om side med små fritidsbåter. Byen ligger i ly av en fjellovergang som skjermer den fra resten av Costa Brava som har et utvalg svært usjarmerende feriebyer langs kysten, og er av den grunn fritt for stygge badeland, store hotellkomplekser og de verste pekematrestaurantene. Det er heller ingen havn for store yachter, men et lite sted som store deler av året er overlatt til sine i overkant av 2000 fastboende innbyggere og hver sommer står klart til å ta imot adskillig flere feriegjester.

Dalí er ikke den eneste kunstneren som har lagt sin elsk på Cadaques. De har kommet hit til alle tider, lokket av de hvite bygningene og det blå havet. Det er ikke så ofte du ser dem sitte utendørs med staffeliene sine, men det stilles ut bilder med motiver fra byen i de mange galleriene her.

Det er mye "rufs" i Cadaqeus som gjør byen til det den er, og vi savner gatesangerne som ikke lenger får lov å spille der. Foto: Erik Valebrokk

Det er mye “rufs” i Cadaqeus som gjør byen til det den er, og vi savner gatesangerne som ikke lenger får lov å spille der. Foto: Erik Valebrokk

Å kalle byen en magnet for litt alternative figurer er heller ingen overdrivelse. Det hviler et tungt hippiepreg over Cadaques, og det er alltid nok av “annerledes” folk å se. Når vi er her på ferie sitter vi de fleste ettermiddager eller kvelder i de store vinduskarmene på Casino, baren midt i byen som er det store møtestedet, og på alle kanter rundt oss ser vi raringer med rastafletter og tatoveringer, de lurvete bikkjene deres og kjenner den karakteristiske lukten av jazztobakk hist og pist uten at noen bryr seg om det, aller minst de få politifolkene som er her. Det vi dog savner er gatemusikantene. Cadaques tiltrakk seg tidligere et lite utvalg av sorten, og noen ytterst få av dem var også veldig flinke. Det var aldri plagsomt å få litt musikk til maten og gi fra seg en halv euro.

De siste årene er imidlertid restauranttilbudet blitt adskillig bedre i Cadaques. Variasjonen er større, og flere av de gamle restaurantene har kommet den økte konkurransen i møte ved å satse på bedre råvarer og hakket lavere priser. En presset spansk økonomi gjør det ikke lett å drive med overskudd, men det kan virke som om de gode restaurantene faktisk belønnes ved å servere bra mat.

Helle og jeg kommer tilbake til Cadaques år etter år, og sannsynligvis kan du se oss kreke oss rundt om 40 år også. Foto: Erik Valebrokk

Helle og jeg kommer tilbake til Cadaques år etter år, og sannsynligvis kan du se oss kreke oss rundt om 40 år også. Foto: Erik Valebrokk

Bildene i bildekarusellen over viser for det meste et idyllisk Cadaques badet i sol, men de viser langt ifra hele historien. Byen har nemlig en skummel beliggenhet, der den illsinte nordavinden som kalles “tramuntana” kommer bankende hele veien ned fra Pyreneene for å gjøre livet surt for oss som er på besøk. Ifjor sommer sto den på dag og natt, med det resultat at vi lå og hutret og frøs på solsengene, gjerne innhyllet i pledd, og vi badet kun en gang. Det var siste dag i ferien, og det var iskaldt. Men så er det alle de somrene som er fine man tross alt husker, og i år viste Cadaques seg fra sin aller beste side. Da er det ikke noe sted i verden vi heller vil være.

For å avslutte min lille kjærlighetserklæring vil jeg rette en takk til Xavier på Hotel Llane Petit som hver sommer ønsker oss “velkommen hjem”, takk til Compatir, Es Cau, L’Estable, Can Rafa, Xiringuito de la Mei, Els Pescador og alle andre gode restauranter, takk til klippene som omgir byen, takk til de små strendene som er så hyggelige, takk til de små butikkene som aldri har salg når vi er der, takk til Salvador Dalí som satte sitt preg på byen, takk til alle de som bor der og lever med oss gjennom sommermånedene… i sum, takk Cadaques, vi elsker deg!

Les også: Mine beste restauranttips til Barcelona

3 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *