Ekkoet av Neil Young eller helter på egne ben?

Foto Steffen Pöhner 1 1050x700 - Ekkoet av Neil Young eller helter på egne ben?
Dingus debuterer med stilsikker americana. Foto: Steffen Pöhner
last ned - Ekkoet av Neil Young eller helter på egne ben?
Dingus
Dingus
(Safe & Sound Recordings)
image.php?img=01 - Ekkoet av Neil Young eller helter på egne ben?
Av og til kommer tydelige referanser i veien for et musikalsk uttrykk. Du kan bli veldig distrahert noen ganger hvis du hører et nytt band eller en ny artist og musikken minner deg om noen andre. Sånn var det med Dingus de første seks-syv gangene jeg hørte deres ferske debut-LP. Alt jeg hørte var ekkoet av Neil Young, og det forhindret meg lenge i å høre ordentlig etter. Damn you, Neil Young’s echo, damn you!

Kvintetten Dingus kommer fra Drammen i Buskerud, adskillig lenger enn et steinkast unna Neil Youngs hjemstavn Toronto, Ontario, men de første rundene ga meg inntrykk av at de delte brønn og spilte i samme band. Særlig når en av Dingus’ tre (?) vokalister, Aleksander Austad, har kontroll over mikrofonen. Han har litt av den samme nasale tonen som Young har i stemmen, og med de sløye arrangementene og melodiene à la After The Gold Rush (1970) og Harvest (1972) på toppen av det hele var distraksjonen komplett. Damn you again, Neil Young’s echo!

Men så begynner etter hvert nyansene å tre klarere frem. Det er jo gjerne slik med musikk at den krever at du lytter noen ganger før du blir kjent med den. Et positivt førsteinntrykk kan være både utslagsgivende for at du gidder i det hele tatt – slik det absolutt var i Dingus’ tilfelle – og det kan være umiddelbart fengende, men det er kun ved gjentatte lyttinger, når du er blitt mer kjent med musikken, at den virkelig tar form og fasong og farge og dermed også gir en større mening.

Hør også: Silver Linings fine nye single

Derfor har ekkoet av Neil Young sakte, men sikkert trukket seg ut av rommet og står nå og gynger anerkjennende sammen med ekko tilhørende Son Volt, The Old Joe Clarks og Whiskeytown, for å ha nevnt noen artister jeg tror gutta i Dingus har hørt på. Den selvtitulerte debutplaten er et dykk ned i et ikke veldig opprørt americana-hav der følelsen av at noen har veldig god musikksmak er overveldende. Dette er melodiøst, forførende og deilig, og du kan velge å lete etter referanser, og si at “Further From Home” jommen minner en del om Whiskeytowns “Houses On The Hill” eller at du skulle tro Bob Dylan trakterte munnspillet i introen på “Die Young” før Neil Young begynner å synge, eller du kan rett og slett droppe hele den øvelsen og heller sette pris på de gode låtene.

Jeg valgte etter hvert det siste og er ikke i tvil om at det gir meg mer enn det første alternativet. Nettopp “Die Young” er et utmerket eksempel på en sang som vinner på at du anerkjenner nyansene i arrangementet og dynamikken i den enkle, likefrem produksjonen, og ikke bryr deg så mye om at engelskuttalen til Aleksander Austad er litt midt på treet. “Die Young” er en fantastisk låt for banjo og hårete elektrisk gitarsolo og mer til, med nydelig harmonisang fra Kate K. Lillevold. Hun bidrar også med duettvokal på “Mind In Confusion”, en av albumets peneste ballader, der Austad synger sin såre sang om aldri helt å klikke med jenta han synger om og den håpløsheten som oppstår når to personer bare ikke er riktige for hverandre, balansert av partnerens perspektiv. “Love must go for freedom to stand, but I’m not a better man”, synger han i erkjennelse av at ingen av dem bærer skyld, at ting enkelt og greit bare ikke funker.

Sjekk også: De beste låtene fra november

Rastløshet og rotløshet preger platen tematisk, og gjenspeiles i musikken. “We both were young, didn’t know any better, on our way to become old and bitter, you’re just a good way further up the road”, synger Jens Christian Wiik i den fine “Up The Road” til et arrangement som er nedpå, med assosiasjoner til ørken og åpen, øde landevei med en stemningsskapende lap steel og banjo som gir farge til det “store” bildet som manes frem. Det er lett å se for seg en cabriolet på vei ned en snorrett veistrekning gjennom amerikansk ørken, mens de flate mesaene troner i horisonten. Tilsvarende åpent ørkenlandskap med stekende sol, kaktus og skorpioner trer frem når du hører den skakke gitaren i inngangen til “Time To Lose”, men når refrenget kommer er det noe i nærheten av en straight poplåt vi hører, noe jeg for øvrig sier i aller beste mening. “Time To Lose” er et prima eksempel på bandets treffsikre melodier, og varmen i Wiiks stemme er ren balsam. Her vil jeg også trekke frem de iørefallende gitarkaskadene i siste halvdel av sangen som tilfører litt ekstra energi.

Les også: Nydelig instrumentalmusikk fra Geir Sundstøl

Dingus er en kort plate som tikker inn på 38 minutter og inneholder ni sterke sanger. Ekkoet fra Neil Young ligger muligens og vaker her, men bandet bruker det utelukkende til sin fordel, og jeg skal ikke frata dem den egenarten som rettmessig er deres. Dingus står samlet oppført som låtskrivere, og både rent håndverksmessig og kunstnerisk er det et fag de ser ut til å mestre. De har også produsert selv og besitter en sans for lekre små detaljer og musikalske krydderier som resulterer i noen virkelig fine stemninger.

“Hotels and highways, I’m leaving them behind, it’s my road out of nowhere into emptiness”, heter det i den avsluttende “Hotels And Highways” der fortellerpersonen synes å være på evig flukt fra seg selv. Det er en sang som tegner et godt bilde av det musikalske landskapet Dingus beveger seg gjennom, der nettopp rotløsheten er det som pusher dem videre mot nye musikalske horisonter. Her settes et mektig punktum for debuten, i et arrangement som skiller seg tydelig fra resten, og jeg tolker det som en indikasjon på at Dingus vil male med enda bredere pensel neste gang. Dette er et band med en fremtid.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *