Antirasistisk spilleliste

Foto: Erik Valebrokk
Syrisk, litauisk, svensk? Spiller ingen rolle. Silvana Imam er litt av alt og en strålende artist. Foto: Erik Valebrokk

Jeg er så drittlei rasister! Og jeg er altså en hvit heterofil mann på 50 pluss. Tenk så heldig jeg er som slipper til stadighet å bli møtt med skepsis, fordommer og regelrett hat slik det kunne vært tilfelle om huden min var tilført en dæsj mer melaniner og navnet mitt ikke umiddelbart fikk det til å ringe i nasjonalromantiske dombjeller! Jeg personlig blir med andre ord aldri utsatt for rasisme. Derimot slutter jeg aldri å la meg forbløffe av folk som utsetter andre mennesker for – hva du enn velger å kalle det, jeg kaller det rasisme – bare fordi hudfargen er litt annerledes og navnet klinger fremmed i norske ører. Hva faen liksom!

Jeg føler ikke at jeg trenger å bruke mye plass her på ytterligere å forklare hvor meningsløs rasisme er i alt sitt vesen, men la meg bare helt kjapt minne om Apartheid, Holocaust og slaveriet i USA som førte til den store borgerkrigen i årene 1861-1865. Troen på at en rase er en annen overlegen har ført til verdenskriger og borgerkriger, massemord og undertrykkelse, og har medført millioner av dødsfall og ufattelige lidelser – og det i vår stadig forholdsvis nære fortid. Riktignok ble slaveriet i Amerika avskaffet ved borgerkrigens slutt, men den dag i dag møtes den svarte delen av den amerikanske befolkningen (og andre av en annen etnisitet enn den kritthvite nordeuropeiske varianten) av en systemisk rasisme som nå en gang for alle ser ut til kanskje å få seg en på trynet. Det er iallfall mulig å håpe at en eventuell demokratisk valgseier i USA vil føre til mer forsoning etter fire år med Donald Trumps splitt og hersk-retorikk og at arbeidet til en organisasjon som Black Lives Matter i større grad vil føre til positive resultater, til helt nødvendige endringer og et mindre delt, mer rettferdig samfunn.

Jeg mener at to ting som helt udiskutabelt er egnet til å bringe mennesker sammen er mat og musikk. Lite annet reiser like effektivt gjennom tid og rom og over landegrenser, eller eliminerer fordommer og hat, på en mer effektiv måte. Maten vi spiser er direkte resultat av handel og utveksling gjennom århundrenes løp. Pizza Grandiosa, «fredagstacoen», krydderet i de nært forestående julekakene, sjokoladen du spiser og vinen du drikker, den litt hete tandooriretten du spiste sist helg eller Szechuan-biffen du fikk servert på kinarestauranten borti gata – alt dette og veldig mye annet skyldes heldige møter mellom mennesker fra vidt forskjellige deler av verden.

Musikken vi lytter til er i tilsvarende grad fullstendig grenseløs. Den tar opp i seg elementer fra en hel verdens kulturelle uttrykk, og utøverne kan være svarte eller hvite eller gule eller brune eller whatever uten at noen bryr seg, eller iallfall uten at noen burde bry seg. Den dynamikken og det samholdet som oppstår når musikk fremføres av utøvere på tvers av landegrenser og sjangergrenser kan effektivt knuse fremmedfrykt og skepsis, noe festivaler som for eksempel Oslo World – som åpnet i går – viser med stor tydelighet. Det er ikke plass til rasisme i et rom fylt med musikk.

Hiphopens inntreden, gjennom «block parties» i 1970-tallets Bronx og den første udiskutable rapsinglen «Rapper’s Delight» med Sugarhill Gang i 1979, forandret det svarte Amerika for alltid. Hiphop er både en musikksjanger og en kultur, og dens opprinnelse og kraft er å sammenligne med rockens fødsel på 50-tallet da artister som Little Richard, Elvis Presley, Chuck Berry og Jerry Lee Lewis gjorde noe tilsvarende for ungdomskulturen generelt. I dag er hiphop av mange betraktet som populærmusikkens ledende sjanger, og det er slett ikke sikkert at det er feil. Hiphop – i en lang rekke avskygninger – er praktisk talt overalt.

Jeg har laget en antirasistisk spilleliste som ikke er en hiphopliste, men en liste med for det meste dansbar musikk fra i hovedsak fargede, melaninrike artister. Her finner du riktignok masse bra hiphop, men også jazz, soul, r’n’b, reggae, funk, disco, afrobeat og annen musikk som i stor grad har vært frontet av den mer mørkhudede delen av verdens befolkning, med noen hvite innslag fra artister med hjertet på rett plass og iallfall et par-tre tær plantet i svart musikkultur. Sangene handler ikke nødvendigvis om borgerrettskamp eller antirasisme, men like mye om glede, håp, kjærlighet og lys. Jeg har tidligere laget spillelister som i større grad handler om alvoret i den systemiske rasismen og verdens generelle urettferdighet, mens denne er ment å være en spilleliste som mer enn noe annet feirer den gode musikken. Jeg synes samtidig den er en god anledning til å vise fingeren til all rasisme, og jeg har avsluttet spillelisten med to symboltunge låter, Timmy Thomas’ evig aktuelle «Why Can’t We Live Together» fra 1972 og Sinéad O’Connors helt ferske og fullstendig hudløse versjon av Mahalia Jackson-klassikeren «Trouble Of The World». Den er noe av det aller fineste jeg har hørt av musikk i år.

Husk at mye rasisme er av den mer ubetenksomme arten, den som ikke trenger å være vondt ment, men som sårer like fullt, som medfører forskjellsbehandling, utestengning og unødvendige klasseskiller. Ord og uttrykk som «våre nye landsmenn», «snikislamisering» og «polsk riksdag» bidrar ikke nødvendigvis til et bedre samfunn og mindre fordommer og hat, for ikke å si hvordan de splitter befolkningen.

Og er du flyktning og kanskje har vært kirurg, akademiker eller forsker i landet du har måttet rømme fra, er det adskillig større sjanse for at du blir vaskehjelp, t-banekontrollør eller avisbud – hvis du først har vært så heldig å oppnå flyktningstatus og få opphold i Norge – enn at du får tilbake den gamle jobben i nytt land. Hvor kult tror du det føles? Og hvor store sjanser har barna dine til å lykkes og deres barn og deres barn igjen, sammenlignet med oss som har norske navn og litt lysere hudfarge? Det hjelper bare sånn passelig godt å snakke feilfritt norsk hvis du samtidig er en anelse mørk i huden og heter Mohammed eller Aylin.

Så derfor, fuck alle former for rasisme, og hvis du nå har lyst på noen musikalsk oppløftende timer i selskap med James Brown, Public Enemy, Sade, Don Martin, Myra, Ezzari, Ane Brun, Paul Simon og mange andre, vil jeg si du har god smak. Vær så god, det er servert!

Sjekk også: Malin Pettersens fantastiske nye plate anmeldt

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.