Min debut som sluseslask – på Canal du Midi med rosévin og godt humør

Canal du Midi. Foto: Tom B. Andersson
Sluseslask i arbeid. Det krever ikke de helt store ferdighetene å lose båten gjennom, men legg merke til antrekket der iallfall genseren må sies å være maritimt korrekt. Foto: Tom B. Andersson

Du har ikke vært på ferie før du har vært på kanalbåtferie. Snakk om å leve det gode liv i sakte film! Toppfarten er på fattige seks-syv kilometer i timen, og i løpet av fire dager seiler vi så vidt over fire mil på nydelige Canal du Midi. Bare for å understreke hastigheten: Dette er en distanse som ville tatt oss en drøy halvtime å tilbakelegge i bil. Men hvem har vel dårlig tid? Kanalbåtferie er midt i blinken for deg som virkelig føler for å senke skuldrene og få en pause fra en hektisk hverdag.

Canal du Midi. Foto: Erik Valebrokk

En drøm blir virkelighet når Tom og jeg seiler på Canal du Midi. Foto: Erik Valebrokk

Min gode venn og kollega Tom og jeg er på Canal du Midi i Sør-Frankrike. Det er en reiseform vi begge har drømt om i mange år, og endelig er drømmen blitt virkelig. Vi er utstyrt med en egentlig altfor stor båt på 47 fot, med fire lugarer og plass til langt flere enn to, men vi liker å ha god tumleplass og er såre fornøyd.

Her er det passende å nevne at dette er en perfekt form for familieferie, eller kanskje en type reise det er naturlig å dele med et annet par eller en vennegjeng. Tom og jeg er imidlertid gode busser ute i embeds medfør. Turen skal resultere i reportasjer i henholdsvis Reis og KK, og vi er, om ikke annet, profesjonelle. Reiseartikler blir på mystisk vis til mens vi i fire dager snegler oss av gårde langs Canal du Midi med rosévin i glassene og skjeggbust som får gro fritt, langt borte fra koner som vi er.

Canal du Midi. Foto: Erik Valebrokk

Den aller viktigste provianten på Canal du Midi er av det flytende slaget. Uten nok rosévin kan du i grunnen bare glemme hele greia. Foto: Erik Valebrokk

Tom skryter på seg å være båtvant, noe jeg definitivt ikke er. – Slapp av, sier han mens vi ennå er hjemme i Oslo og planlegger turen. – Jeg har tilbragt halve livet i båt, så dette går bra.

Det gjør det for så vidt også, men det er en sannhet med åpenbare modifikasjoner. Det tar nemlig ikke mange timene ut fra Narbonne som er utgangspunktet vårt før Tom kjører oss på grunn. Jeg tar avgjort på meg en del av ansvaret siden vi begge var så bevisstløse at vi ikke så avstikkeren vi skulle ta – slik vi hadde fått ettertrykkelig beskjed om – men det er altså skipperen som noe ufrivillig lar båten vår stifte bekjentskap med kanalbunnen. Da hjelper det ikke stort å ha båtførerbevis fra 1972 i lomma. Så mye for å ha tilbragt “halve livet” i båt!

Canal du Midi. Foto: Erik Valebrokk

Sluseslask og skipper, ETTER at vi er gått på grunn på Canal du Midi. Foto: Erik Valebrokk

Det skal sies at Tom får oss løs ved å ratte litt, og med denne lille “hendelsen” – startvansker? – ute av veien er det duket for en svært behagelig “reportasjeferie”. Her får vi oppfylt drømmen om å bevege seg rolig gjennom vakkert sørfransk landskap med båt, fra landsby til landsby, forbi vinranker og tilhørende slott. Tro meg når jeg sier at det er hyggelig.

Det er åpenbart såre enkelt å manøvrere en kanalbåt. Den lave topphastigheten forhindrer langt på vei de store utfordringene. For det meste klarer det seg at Tom holder et par fingre på rattet, et glass rosévin i den andre hånden og et tidvis blikk på hva som skjer foran ham. Det er ikke rare greiene. For det meste kan vi bare nyte varmen og se landskapet gli sakte forbi. Det kreves kun litt ekstra konsentrasjon fra skipperen når vi skal seile under små steinbroer som stadig dukker opp, men plass nok er det og polstringen på båten er bra nok til å tåle en støyt.

Canal du Midi. Foto: Erik Valebrokk

Si hva du vil om kanalbåtferie, men dette er fredelig. Foto: Erik Valebrokk

Vinmarkene ligger innbydende på begge sider av Canal du Midi, og her og der dukker det opp små landsbyer, vinslott og serveringssteder. Et par syklister vinker vennligsinnet og smilende når de kommer forbi i noe som for oss fremstår som en rasende fart, og av og til støter vi på en kanalbåt i motgående retning. Når vi kommer til de uunngåelige og tidkrevende slusene oppstår et slags kameraderi blant “sluseslaskene” fra de forskjellige båtene som må hoppe i land og lose båtene trygt gjennom mens skipperne er igjen om bord.

Canal du Midi. Foto: Erik Valebrokk

Dette er intet mindre enn en slusekø. Før eller siden havner du i en slik en, det er ikke til å unngå. Foto: Erik Valebrokk

Siden Tom er skipper, er altså jeg utnevnt til sluseslask. Det er en såre enkel oppgave. Først av alt må jeg hoppe i land med fortøyningstauet. Med det loser jeg båten inn i slusen(e) mens skipperen styrer, og snor tauet rundt fortøyningspålen. For å åpne slusen må jeg trykke på en knapp i en transformatorboks og kan deretter la fysikkens regler gjøre sitt mens båten stiger i takt med vannet som strømmer inn. Noen sluser styres for øvrig av noen ordentlige viktigperer av noen slusebetjenter som tar oppgaven på typisk pompøst fransk alvor. Det betyr følgelig enda mindre arbeid for sluseslasken, men det lønner seg å anerkjenne slusebetjentens autoritet, for å unngå for mye “Ooh la la” og “Mon Dieu”.

Canal du Midi. Foto: Erik Valebrokk

Et og annet religiøst innslag blir det underveis, for eksempel i form av ymse praktbygg. Her er vi i den enorme katedralen Saint-Ètienne i Capestang som tårner imponerende i landskapet og kan ses på lang avstand. Foto: Erik Valebrokk

Det er ikke uvanlig at flere båter havner i samme sluse, avhengig av størrelse og trafikk på kanalen, men av og til er vi også helt alene. Det er september og følgelig sent i sesongen og ikke så mange reisende. Likevel kan det oppstå kø, og du kan også ha uflaks. Hvis eksempelvis en eller flere båter i motgående retning har kommet i gang før deg på den andre siden av slusesystemet, må du vente på at de er gjennom, før det er din tur. Og jo flere sluser, jo lenger tid tar det.

Se også: Verdens første teaterfly?

Canal du Midi starter ved Toulouse i vest og bukter seg østover mot Agde som er det “offisielle” utløpet ved Middelhavet, mens det også er gravd ut en avstikker til Port-la-Nouvelle via vårt startpunkt i Narbonne. Skal du seile hele kanalen trenger du et par uker for å unngå stress, og stress er det siste du skal oppsøke på en tur som denne. Vi har sett oss ut en beskjeden rute som tar oss fra Narbonne til den lille landsbyen Homps, med en innlagt avstikker.

Canal du Midi. Foto: Erik Valebrokk

Morgenstemning i Argens-Minervois. Foto: Erik Valebrokk

Båten er utstyrt med to solide jernstenger og en hammer slik at vi kan fortøye hvor som helst langs kanalen, men det er ofte en fordel å legge til ved en landsby der det finnes fortøyningsbrygger og en restaurant eller to. Velger dere et mer ødslig sted å slå dere til for natten skal dere vite at båtene er utstyrt med enkle kjøkken, så det går fint å tilberede mat om bord. Det er sågar mulig å leie en liten grill til å ha på dekk. Underveis stopper dere i landsbyene ved kanalen for å proviantere.

Kun én gang holdt det på å gå galt da vi skulle fortøye. Skipper Tom hadde litt trøbbel med å “lukeparkere” i havnen i landsbyen Argens-Minervois, og vi står sammen på en ørliten brygge og haler og drar for å få det digre beistet av en båt på plass. I min iver etter å bli ferdig så vi kan gå og nyte et glass rosé, ser jeg ikke at Tom har viklet foten rundt tauet jeg holder i, og når jeg drar til er det like før han havner i kanalen. Tro meg, der vil du ikke havne. All idyll til side står det ikke til å nekte for at vannet i Canal du Midi stinker. Hva som havner her av dritt – bokstavelig talt – tør jeg ikke tenke på.

Canal du Midi. Foto: Erik Valebrokk

Et amerikansk ektepar på vinsmaking hos Chateau de Ventenac i den knøttlille landsbyen Ventenac-en-Minervois. Foto: Erik Valebrokk

Men turen forløper i grunnen udramatisk og fredelig. Underveis møter vi andre kanalfarere som også ser ut til å storkose seg. En familie vi snakker med en morgen viser seg å ha kommet hele veien fra Australia, og elsker det søvnige livet langs Canal du Midi. Det samme gjelder det amerikanske ekteparet vi møter på vinslottet Chateau de Ventenac i den knøttlille landsbyen Ventenac-en-Minervois. De har seilt helt fra startpunktet i Toulouse og vært på kanalen en ukes tid. Fruen forteller med krav om å bli trodd at hun er blitt sluseekspert, og har loset henne og mannen gjennom noe sånt som 60 sluser.

Se også: Det perfekte hotell i Málaga

Tom og jeg er ikke like ambisiøse. Vi slipper unna med totalt 15 sluser på det som for det meste er en veldig behagelig del av kanalen, med lange slusefrie strekninger. Det eneste stedet vi synes det blir litt overveldende er i den syv sluser lange “trappen” fra Sallèles-de-Aude til Port-la-Robine. Det tar oss tre timer å forsere alle, og selv om det ikke er det minste slitsomt er det drepende kjedelig med all ventingen det innebærer. Ikke en gang rosévinen hjelper på det. Da er det noe annet bare å flyte fredelig av sted langs kanalen, hvor sakte det også en gang går.

Canal du Midi. Foto: Erik Valebrokk

Le Somail, en av mange idylliske landsbyer langs Canal du Midi. Foto: Erik Valebrokk

Slusene stenger for øvrig en time midt på dagen, og lukker klokken 19 hver kveld. En halvtime etter å ha passert den siste av de syv nevnte slusene seiler vi inn til landsbyen Le Somail og fortøyer i skumringen, rett overfor et par restauranter som ser veldig hyggelige ut. Det rumler godt i magen, og etter å ha skiftet til middag (altså, her stivpynter vi oss ikke, men litt orden må det være på tingene) går vi over den lille steinbroen som krysser kanalen og setter oss utendørs på restauranten Le Comptoir Nature. Her bestiller vi enkel bordvin og vann og mat og synes ikke spesielt synd på oss selv. Canal du Midi leverer.

Canal du Midi. Foto: Tom B. Andersson

Virkelighetens Café de la Paix i Capestang, vel å merke neppe den eneste med det navnet. Foto: Tom B. Andersson

“Skjønne mamselle, tør jeg be om en ørliten dans? Hun svarte gjerne, men hva gjør vi med Frans?”

Vi har forflyttet oss til torget i den lille landsbyen Capestang, og der ligger jaggu meg Café de la Paix! Det er samme kafénavn som i Per Asplins gamle Melodi Grand Prix-slager “S’il Vous Plait” fra 1961, som for de fleste vil være adskillig mer kjent i dag i deLillos’ versjon. Det er neppe den samme Café de la Paix sangens tekstforfatter Per Lillo-Stenberg skrev om, men Tom og jeg synes det er ordentlig stas likevel. På denne lille kafeen finnes heldigvis ingen sjalu og skyteglade forloveder som heter Frans, iallfall ikke som vi kan se, og for den saks skyld ingen skjønne mamseller heller. Det vi derimot finner er mer rosévin og fransk stemning i godt monn. Les mer om “S’il Vous Plait” her.

Oppdagelsen fører selvsagt til at “S’il Vous Plait” blir soundtracket til resten av turen. Hverken i deLillos’ eller Per Asplins versjon, men vår egen, sannsynligvis langt mindre iørefallende a capella-tolkning. Det får stå sin prøve. Bortsett fra fuglene og de andre dyrene som er så uheldige å ha bosted ved Canal du Midi har vi ikke annet publikum. Forhåpentligvis har de fordøyd traumene nå.

Canal du Midi. Foto: Erik Valebrokk

Vi provianterer på markedet i Capestang. Foto: Erik Valebrokk

Ved en “dobbeltsluse” et sted som heter Pechlaurier ligger en liten restaurant som er så godt skjult bak trærne at vi først får øye på den når vi står i den første av de to slusene. Vi bestemmer oss umiddelbart for at der skal vi spise lunsj. Når også den øverste slusen er unnagjort, fortøyer vi og tusler ned til restauranten der et enkelt og billig måltid med et glass rosévin gjør susen under kronene av en klynge høyreiste platantrær. For en hyggelig overraskelse!

Mønsteret er stort sett det samme hver ettermiddag. Vi ankommer en hyggelig havn, fortøyer, utforsker stedet til fots og finner en restaurant som ser hyggelig ut. Etter middag – her er det enkle måltider og ikke de store gourmetopplevelsene som gjelder – drar vi tilbake til båten, drikker et ørlite glass ekstra rosé, spiller musikk og juger til langt på natt. Det er hva jeg kaller et bra opplegg.

Canal du Midi. Foto: Erik Valebrokk

På vei til middag i Homps. Foto: Erik Valebrokk

Alle gode ting har dessverre en slutt. Reisens endestasjon er landsbyen Homps, et nesten forjettet navn som har vært vår hellige gral. Ville vi noen gang komme frem? Ville vi i det hele tatt overleve? Etter fire dager på kanalen viste begge deler seg å være lekende lett. Vi har virkelig ikke gjort rare innsatsen for å gjennomføre turen, men du verden så hyggelig vi har hatt det!

Lærdommen er enkel: Når du beveger deg oppover Canal du Midi føles det som å være veldig langt hjemmefra, og hverdagsstresset er som blåst vekk.

Når vi fortøyer i Homps har vi full kontroll, og Tom står ikke en gang i fare for å deise i kanalen. Vi har teken på dette nå!

Canal du Midi. Foto: Erik Valebrokk

Soloppgang ved reisens slutt. Vi har nådd helskinnet frem til Homps. Foto: Erik Valebrokk

Da vi ved reisens begynnelse ankom Narbonne parkerte vi utenfor båtutleieselskapet Le Boats kontor. En del av servicen er at du får kjørt bilen til det stoppestedet du velger, forutsatt at selskapet har representasjon der. Når vi neste morgen skal forlate kanalen venter derfor bilen på oss, og vi gjør unna papirarbeidet i en fei.

Før vi flyr hjem rekker vi attpåtil en liten sightseeing i området. Kjøreturen går både til den helt grusomt turistfiserte festningsbyen Carcassonne, mens lunsj i den koselige kanalbyen Sète er langt mer vellykket og en fin bonus å ta med seg. Og skulle du være i tvil, tilbakelegger vi altså en vesentlig lenger distanse på noen få timer i bil enn på fire dager i kanalbåt. Det er jo det som er hele poenget!

Sjekk også: Vive la France – spilleliste med bare franske sanger til bruk på kanalen

Neste gang kan det hende vi reiser med koner. Eller ikke. Kanalbåtferie egner seg nemlig helt utmerket som guttetur også. Bare pass på at det ikke blir tomt for rosévin!

PS! Deler av turen ble dekket av reisebyrået Vista Travel i samarbeid med båtutleieren Le Boat.

Canal du Midi. Foto: Erik Valebrokk

Skipperens skål. Foto: Erik Valebrokk

Sjekk også: Enda en perfekt spilleliste til kanalbruk – nå med den beste sommermusikken

3 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *