Festaften for Mavis Staples

Mavis Staples 1490711190 1050x742 - Festaften for Mavis Staples
Fantastiske Mavis Staples ble hyllet av et kobbel fantastiske artister i forbindelse med 75-årsdagen.
61 drJfWNL. SS500 - Festaften for Mavis Staples
Diverse artister
Mavis Staples: I’ll
Take You There – An All-Star
Concert Celebration

(Blackbird Production)
6 Stars

Få svarte, kvinnelige vokalister har satt sitt preg på utviklingen av den amerikanske musikkhistorien som Mavis Staples. Gjennom sin mangeårige fartstid som del av familieforetaket The Staple Singers med faren Roebuck “Pops” Staples, broren Pervis og søstrene Cleotha og Yvonne sang hun bautaer som “Respect Yourself”, “If You’re Ready (Come Go With Me)”, “Freedom Highway”, “When Will We Be Paid?” og “I’ll Take You There”. Dette er sanger som på tampen av 60-tallet og det tidlige 70-tallet var av stor betydning for borgerrettighetsbevegelsen i USA, en type positive kampsanger som blandet gospel, soul, country og blues.

Det er en mildt sagt iørefallende smeltedigel av sjangere som kan betraktes som en slags komprimert versjon av amerikansk folkemusikk. The Staples Singers sa enkelt og greit “kom igjen og heng med, nå skal vi en gang for alle frigjøre oss”. Slutt på tullet, liksom. De gjorde det også med Vårherre på skulderen. Religionen og gudstroen gjennomsyrer hele deres virksomhet og de fleste av deres sanger. Gospel er hovedingrediens, det øvrige er krydder.

Parallelt med rollen som forsanger i The Staple Singers holdt Mavis liv i en solokarriere og ga ut plater i eget navn både på 60-,- 70,-, 80- og 90-tallet. Det var likevel først med albumet Have A Little Faith i 2004 at det ble fart i sakene. Av en eller annen grunn var timingen perfekt, og fra 2007 og frem til i fjor har hun utgitt fire album på kremselskapet Anti-, produsert av Ry Cooder, Jeff Tweedy og M. Ward. Her har hun gjort sanger av Nick Lowe, Nick Cave, Ben Harper, George Clinton, Valerie June, John Fogerty og flere andre, samt selvfølgelig Cooder, Tweedy og Ward.

I forbindelse med Mavis Staples’ 75-årsdag i 2014 ble hun hyllet av en lang rekke artister under en konsert i hjembyen Chicago. Nå har konserten omsider funnet veien til både film og plate. En trippel utgivelse byr på DVD av hele konserten og musikken fordelt over to CD-plater. Filmatisk sett er kanskje ikke I’ll Take You There – An All-Star Concert Celebration mye å skryte av, men musikalsk? Milde himmel, og du store kokosmakron, for en fest!

Med et husband bestående av et knippe drivende dyktige studiomusikere som Don Was, George Marinelli, Sonny Emory og Rick Holmstrom, en superstødig blåserrekke med saksofon, trompet og trombone (klassisk!) og gospeltrioen The McCrary Sisters på kor, dukker de opp en etter en for å hylle Mavis: Emmylou Harris, Buddy Miller, Keb’ Mo, Taj Mahal, Eric Church, Aaron Neville, Michael McDonald, Bonnie Raitt og mange flere. De er alle artister som i større eller mindre grad har latt seg inspirere av Mavis og The Staple Singers. Med krav om å bli trodd hevder de at de ikke hadde vært de artistene de er i dag uten denne påvirkningen.

Se også: 241 musikalske grunner til å elske Amerika

For å ha sagt det med en gang: Alt er bra. Nei, vent. Alt er VELDIG bra. I den grad vi skiller mellom “ekte” og “uekte” musikk – et skillelinje som gjerne defineres ved spørsmålet “maskiner eller ikke maskiner?” – er dette så til de grader ekte. Nå har ikke jeg det feteste surroundanlegget eller den største TVen her i verden, men selv med de begrensninger jeg opplever kan jeg ikke annet enn å vibrere av fryd over hver tone jeg hører og hvert bilde jeg ser. Dette er musikk som treffer deg rett i hjertet, og de musikalske prestasjonene og vokalprestasjonene er hele veien upåklagelige.

Blant mange høydepunkter må noen trekkes frem spesielt. Michael McDonald gjør en helt fantastisk tolkning av Pops Staples’ “Freedom Highway” som må ha fått hele huset til å riste da den ble fremført. Dette er en sånn intens gospel/soul-hybrid som det ikke er mulig å beskytte seg mot. Det er jubel i hver tone. Grace Potter, som jeg aldri har vært borti før, gjør “Grandma’s Hands” av Bill Withers i en versjon som gir regelrette frysninger. Pops’ “Hope In A Hopeless World” får enestående behandling av Widespread Panic, og det er ikke mulig å finne feil ved Emmylou Harris som gjør Nick Lowes “Far Celestial Shore”.

Se også: Fett hotelltips i Màlaga

Keb’ Mo som fremfører “Heavy Makes You Happy”, skrevet av Jeff Barry og Robert Bloom, er en annen stor stund. Glen Hansards demokratiske tolkning av Curtis Mayfields klassiske “People Get Ready” finner jeg knapt ord for å beskrive, og Gregg Allmans versjon av Jim Tullios “Have A Little Faith” er rørende fin.

Mavis dukker også selv opp på scenen ved flere anledninger, og når hun og Aaron Neville gjør The Staple Singers’ signatursang “Respect Yourself” (skrevet av Luther Ingram og Mack Rice) er det så fint at det knapt er til å tro. Det paradoksale er for øvrig at Mavis’ grove stemme er adskillig dypere og mer “mandig” enn Aarons falsett, og det er helt latterlig bra. Når Mavis mot slutten holder hoff med en ti minutter lang tolkning av Al Bells “I’ll Take You There” løfter taket seg, før hele ensemblet kommer ut på scenen og avslutter festen med The Band-klassikeren “The Weight” som The Staple Singers også sang under The Last Waltz-konserten.

Se også: På David Bowie-utstilling i Barcelona

Om ikke denne konsertfilmen er helt på nivå med for eksempel The Last Waltz er den like fullt ganske så flott, og oppbudet av suverene sangere er imponerende. Selv Win Butler og Régine Chassagne fra Arcade Fire som man skulle tro ikke passet inn i dette selskapet fungerer utmerket sammen med Mavis Staples på sin versjon av Talking Heads’ “Slippery People”. Bob Dylan’s “A Hard Rain’s A-Gonna Fall” er mystisk nok tatt ut av rekken og lagt til som bonusspor. Den er helt vilt bra og fremføres av Ryan Bingham, Patty Griffin, Emmylou Harris og Grace Potter som synger hver sine vers. Otis Clay gjør en strålende “I Ain’t Raisin’ No Sand” (skrevet av Banny Carter og Mack Rice) som også er bonusspor på DVDen, men som er inkludert på riktig plass på CD nummer en. Rart.

Men altså, skal du se én konsertfilm i sommer…

Musikken er for øvrig tilgjengelig på Spotify og Tidal, så ta gjerne en lytt før du bestiller hele pakka her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *