Hvert år bombarderes vi av julehefter i butikkene, og hvert år gjør det meg like glad å se dem. Jeg er til dels syklig opptatt av julekos og adventstid, og en av de viktigste ingrediensene for meg er alle disse heftene jeg både liker og misliker. Legger du alle sammen i en diger haug er det faktisk et stykke mellom de virkelige gullkornene, men der en mer eller mindre rasistisk serie som Knoll og Tott og mannssjåvinistisk visvas som Fiinbeck og Fia fremdeles har sitt publikum, finnes også en fremvekst av nyere serier, veldig mange av dem norske. De er produkter av sin tid og evner på opptil flere måter å si noe fornuftig om jul og hvor forskjellig innhold høytiden kan ha for hver enkelt av oss. Noen elsker den, andre hater den, og atter andre igjen har ikke noe forhold til den i det hele tatt av den enkle grunn at den ikke er del av deres kultur eller religion.

Men jeg? Elsker den altså. Nå har jeg holdt juleforberedelsene gående i flere ukers tid med pynting og god mat og tilhørende musikk, og jeg har også lest julehefter. Ikke alle, men de jeg oppfatter som de mest interessante, og da må jeg selvsagt også si noen ord om disse.

Du bommer ikke med en tittel som Carl Barks’ jul. Ikke bare var den store mesteren en uovertruffen historieforteller med ellevill sans for timing og komiske virkemidler, han var også en fantastisk formidler av julestemning i de mange fortellingene han skrev og tegnet om Donald, Ole, Dole og Doffen, Onkel Skrue, Fetter Anton og alle de andre karakterene i Andeby. Han produserte veldig mange julefortellinger, så det er mer enn nok å ta av, og så å si samtlige kan leses på nytt og på nytt. Jeg blir aldri lei, og det tror jeg ikke så mange andre blir heller. I årets julehefte er det to historier som begge handler om veddemål og hvor tåpelig det er å inngå dem: I den lange Juletrefest i Andeby har onkel Skrue forsikret den rike butikkeieren Ole Edderdun om at han skal reise et juletre som tårner høyere enn klokketårnet på Andebys rådhus for å bevise at han ikke er en gjerrigknark. Edderdun skal spise gamasjene sine om så skjer, og det vil han selvfølgelig helst slippe. Den andre historien, Isbaderen, er en av Barks’ klassiske ti-siders fortellinger. Hvis ikke Donald bader i den islagte Bjørnsjøen på første juledag må han overdra huset sitt til Anton. Heldigvis for Donald og guttene har en snartenkt Dolly fått Anton til å undertegne et tilsvarende dokument. Hvis ikke han klarer å drikke ti liter lemonade i løpet av en time, skal Donald få tilbake huset. Denne korteste historien er den beste av de to, men begge er eksepsjonelt lesbare, og selv om vi har lest dem før er det ingen julehefter som klarer å slå Carl Barks’ jul. Det sagt, mange er fryktelig nære.

Selv om Frode Øverli ikke har laget en spesialhistorie fra det etter hvert svært innholdsrike Pondus-universet i år, leverer han til dels hylende morsom julehumor (og humor av den mer tidløse sorten) i årets hefte. Vi serveres enkeltstående striper med både Pondus selv og bifigurer som skjørtejegeren Eddie, de øltørste bussjåførene Hugo og Ivar, og Harold, også kjent som verdens desidert dårligste golfspiller. Det er også gjort plass til en ørliten kavalkade med høydepunkter fra året som er gått i Pondus-bladet – og det er mye gøy. Vi presenteres i tillegg for et utvalg av de faste biseriene herfra; Dunce (se under), M og Bestis. Høydepunktet i årets hefte er dog en Pondus-stripe som på besynderlig vis handler om blues.

For tredje år på rad har luringene i Strand Forlag valgt å lage et ekstra julehefte med Pondus der de atter en gang resirkulerer gamle striper – heldigvis til min og ganske sikkert også mange andres store fornøyelse. At vi har lest dem før – som avisstriper, i Pondus-bladet, i to forskjellige bokserier og ellers en og annen reprise – spiller ikke noen rolle når disse stripene fremdeles sitter som et skudd. Det spiller heller ingen større rolle at mange av sekvensene i årets Klassiske julehistorier ikke er julehistorier i det hele tatt. De er ikke mindre morsomme av den grunn. Årets hefte er for øvrig sydd sammen med fire fine og korte julenoveller av Frode Grytten.

«Les en bok du ikke har lest før, hør på ny musikk, snakk med noen nye folk, si «ja» flere ganger enn «nei» og gjør noe du har lyst til, men ikke tror at du tør.» Det er viktig å påpeke at tegneseriefiguren Nemi ikke er serieskaper Lise Myhres alter ego, men de to har mye felles. Det innledende sitatet tilhører Nemi og dukker opp i en firesiders spesialhistorie der hun forklarer venninnen Ophelia at julen ikke trenger å være så trist som hun vil ha det til. Lærdommen er at det trengs en gnist en gang iblant fordi rutiner sløver sansene våre. Årets Nemi-hefte er som alltid en blanding av formater, fra striper til spesialhistorier til illustrerte dikt (denne gang André Bjerkes vakre «Spøkelseshuset»), og balanserer dypt alvor med lun og underfundig humor.

For tredje år på rad vi kan lese Jens K Styves strålende serie som del av juleheftefloraen. Som vanlig har Styve skrevet og tegnet en spesialhistorie som bryter med det tradisjonelle stripeformatet, der tittelfiguren med den karakteristiske «dumrian»-hatten er skaperens noe «omformulerte» alter ego. Denne gangen er det sønnen Gustav som har hovedrollen i en fortelling som befinner seg i skjæringspunktet mellom kjærlighet til musikk, kjendisdyrking, kunstig intelligens og julens sanne verdier. Heftet kompletteres av et utvalg «vanlige» Dunce-striper som er en god introduksjon til en serie som bør bli lest av flere.

Ringreven Haakon Isachsen ga seg som forfatter av Flåklypa-juleheftene for et par år siden, og etter to repriser er ny manusforfatter på plass. Øyvind Sagaasen som er kjent for stripeserien og bladet Radio Gaga har overtatt stafettpinnen, og Thierry Capezzone er fremdeles tegner. Og for en debut Sagaasen gjør som Flåklypa-forfatter! Historien mangler tittel, men dreier seg kort fortalt om at influenceren Såfine Reprise tar et bilde av seg selv og Ludvig ved fjellformasjonen Trolltåa som hun poster på Instagram. Det fører til en strøm av tilreisende fra hele verden, og hotellkongen Peder Stolraden kommer opp til Flåklypa fra hovedstaden og vil gjøre den lille bygda til et nytt reisemål, bygge fjonge hoteller og gjøre innbyggerne til rene museumsobjekter. Historien som følger er full av klassiske Flåklypa-referanser, og jeg tror virkelig Kjell Aukrust ville bifalt. Dette er en solid skrevet historie som gjør ære på et univers man skal vokte seg vel for å tukle for mye med. Den fella har Øyvind Sagaasen på ingen måte gått i.

Kom ikke og si noe annet enn at Lunch-skaper Børge Lund tar pulsen på samtiden. I årets julehefte dreier det seg om kunstig intelligens, et tema som har formørket mangt et fremtidsscenario i 2023. I den spesiallagde historien Kjell redder jula er det store spørsmålet om vår mann klarer å overliste en chatterobot som har tatt over kontoret i en slags kombinasjon av 2001: A Space Odyssey, Terminator 2: Judgment Day, Alien og The Shining om alle skurkene i James Bond-universet hadde befolket dem. Alt starter uskyldig nok når Kjell påtar seg å ordne julegaver for alle kollegaene sine, men når han innser at julaften er rett rundt hjørnet og han fyrer opp ChatGPT på datamaskinen starter problemene. Heftet byr også på to sider med Therese G. Eides flotte serie Intet nytt fra hjemmefronten som dessverre ikke har sitt eget album i år.

Det er full fres over julefortellingene skapt av trekløveret Arild Midthun, Knut Nærum og Tormod Løkling. I årets julehefte kombinerer de Donald- og Mikke-universet i en historie der Spøkelseskladden gjør sitt aller beste for å ødelegge julen for Andebys innbyggere. Det er nesten godt nok også, men det er opp til Donald, Mikke og Langbein å forpurre skurkens planer, og selv om det kanskje er en spoiler alert tror jeg ikke mange vil bli overrasket når de ser at de gode kreftene vinner over de onde. Noe annet hadde vært oppsiktsvekkende i en Donald-serie. Som alltid tegner Midthun gnistrende godt, og fortellerevnen og virkemidlene er det heller ikke mye å utsette på. Avslutningssekvensen er en ren hyllest til en film vi omtalte litt over her, Terminator 2: Judgment Day, så kan du jo tygge på den mens du vurderer å kjøpe årets norskproduserte Donald-julehefte.

All den gærne humoren Frode Øverli ikke får utløp for i Pondus legger han inn i Rutetid. Ruteserien – et format inspirert av Gary Larson – spøker med det meste, og i årets julehefte er det som alltid tidvis morbid, men først og fremst burlesk humor som gjelder. Vi presenteres blant annet for Julenissen og hans søster Santa Barbara, en charleston-dansende Finn (?) Bjelke og en mimeartist som møter en betydelig utfordring, og disse rutene alene bør være nok til å gå til anskaffelse av årets julehefte som også byr på glimt fra andre serieskapere fra Rutetid-bladet.

At Marius Henriksen sluttet i jobben som lærer i 2022 for å vie mer tid til stripeserien Storefri var ingen dårlig avgjørelse. Etter at serien ble fast innslag i Pondus i 2015 fikk den i fjor sitt eget blad, og i årenes løp har han etablert sitt skakkjørte skoleunivers som en av Norges mest vellykkede humorserier. Til tross for at jeg selv ikke har sittet på skolebenken på 40 år – med unntak av noen kurs her og der – og heller ikke har egne barn, er det ikke vanskelig å dra kjensel på situasjonskomikken og problemstillingene i Storefri der både lærere og elever har ganske mye å stri med, for eksempel hverandre. I rampenisselyset er en strålende fortalt historie om Magnus, klassens klovn som blir kastet ut av juleskuespillet av klasseforstanderen Sigbjørn etter ett sprell for mye. At det av alle personer er den håpløse læreren Vidar som redder dagen er selvfølgelig overraskende, men det er noe sant i det de sier: På seg selv kjenner man andre.

Jeg har ikke endret nevneverdig mening om Sølvpilen eller hvorfor jeg insisterer på å lese dette juleheftet hvert år, og publiserer derfor denne klassiske anmeldelsen til mulig glede for nye lesere atter en gang – selvsagt med årets historier byttet ut med fjorårets. Ellers er anmeldelsene identiske.

Du kan jo lure på hva som er i veien med meg når jeg ikke klarer meg uten det årlige Sølvpilen-juleheftet, men hva kan jeg si? Som barn av 70-tallet resonnerer denne absurd feilaktig fremstilte, tyskproduserte Ville vesten-fantasien sterkt i meg, og jeg finner en eller annen merkelig glede i å kunne lese et par historier om Sølvpilen, Falk, Månestråle, pumaungen Tinka og deres strabasiøse opplevelser hvert år på disse tider. Årets fortellinger bærer titlene Sølvpilens hvite søster og Slavehandel på Mississippi, så da kan du tenke deg hvilken dramatikk du har i vente. Som vanlig er heftet utstyrt med historiske «fakta» vi skal være forsiktige med å ta for god fisk, men det er jo også en del av Sølvpilen-opplevelsen.

Avslutningsvis er jeg også nødt til å nevne noen andre julehefter jeg setter pris på, men som jeg ikke har fått begynt på eller lest ferdig. Noen av dem blir garantert også med på ferie. Dette er titler jeg anbefaler til tross for at ikke alle skinner som det reneste gull, av litt forskjellige årsaker, men hvilke lar vi ligge.

Prøysens jul 2023 – man kan ikke ikke like Alf Prøysen (Vigmostad Bjørke)
Astrid Lindgren: Julestemning – man ikke ikke like Astrid Lindgren (Cappelen Damm)
Aukrust Julehefte 2023 – man kan ikke ikke like Kjell Aukrust (Cappelen Damm)
Herborg Kråkeviks Juleroser 2023 – Kråkeviks litterære julehefte rommer alltid noe fint, også på illustrasjonsfronten (Samlaget/Egmont)
Trygve Skaug: Seine natt desember Jula 2023 – endelig har hedersmannen fra Indre Østfold fått sitt eget julehefte som jeg håper blir tradisjon (Egmont)
Jeg Donald Duck – mer Carl Barks (Egmont)
Walt Disney’s julehefte Julen 2023 – gammel Disney-nostalgi av middels kvalitet (Egmont)
Donald Duck & Co Julehefte 2023 – Julerelaterte Donald-historier av middels kvalitet (Egmont)
Tommy & Tigern Julen 2023 – blir aldri lei (Egmont)

Disse juleheftene er også noe å vurdere, av litt forskjellige årsaker. Foto: Erik Valebrokk