Mine julefavoritter – Helge Martin Framnes

Helge Martin Framnes skriver flott og personlig om sine favorittjulelåter. Foto: Kim Edgar Bachel

Hvem er Helge Martin Framnes, spør du kanskje? Det er mannen bak det veldig gode, men ikke veldig kjente bandet Wholy Martin, et ensemble med varierende medlemsliste som mer enn noe annet er Helge Martins alter ego. I fjor kom det mørke og svært vakre albumet Beautiful Night, en plate jeg belønnet med fem velfortjente stjerner. Les anmeldelsen her.

Haugesunderen er ingen lystig herre sånn musikalsk sett, og begge hans plater (den første strålende Vampire Songs kom i 2004) er preget av død, mørke og tungsinn. Helge Martin har da også hatt sin skjerv av tøffe tider, noe han berører i den flotte teksten han har skrevet om favorittjulelåtene sine som han deler her. Han fortalte meg at han følte seg på litt tynn is i forhold til denne oppgaven, men det har han så visst ingen grunn til. Valgene hans er svært personlige, akkurat som musikken hans er det, og er det en ting du trygt kan si om Helge Martin Framnes så er det at han er dønn ærlig. Uten å kjenne ham personlig tør jeg faktisk hevde det i lys av musikken og det han skriver her.

Sjekk også: Favorittjulelåtene til Jeff Wasserman og Torgeir Waldemar

La meg også slå et ekstra slag for denne flotte kunstneren og oppfordre alle som er glade i artister som for eksempel Leonard Cohen, Nick Cave, Calexico og Thåström til å høre på musikken hans. Av de to platene han har gitt ut er bare Beautiful Night tilgjengelig for streaming, men gjør gjerne en innsats for å finne Vampire Songs. Du vil ikke angre.

Da har jeg sagt mitt og overlater ordet til Helge Martin. Som vanlig finner du spilleliste i Tidal og Spotify nederst på siden. Mindy Gledhill-låta er dessverre kun tilgjengelig i Spotify. To sanger er også lagt ved som YouTube-klipp.

Dette er min liste over julelåter – eller rettere: en stor gryte full av godsaker, kokt ned til bare noen desiliter kraft – det som trengs til jul – for meg. Om alt oppi der egentlig er julegreier er jeg ikke bombesikker på, men det er det for meg, og det får holde. En ingrediens må til, den kan ikke varieres bort – den ruver – og det har den gjort så lenge jeg kan huske. Og like godt som selve låten, husker jeg synet av de to alvorlige herremenn, på vår den gang eneste tv-kanal mens de sang “Peace On Earth”/”Litte Drummer Boy”. De to herrene var selvsagt Bing Crosby og David Bowie.

Videre, fortsatt cirka fra barndommens romantiske julerike, dukker en hel liten vedstabel med låter opp i hodet mitt – jul på rekke og rad! Jeg nøyer meg med å ta med fire her. Jeg vil ikke rangere dem, for i en kald årstid knitrer de alle like lunt og godt i peisen. De er “Silent Night” med Mahalia Jackson, “Mary’s Boy Child” med Harry Belafonte, “Blue Chrismas” med Elvis Presley og “O helga natt” med Jussi Björling.

Så, om jeg får: Litt film! Neida – det skal jo handle om musikk dette også! Må bare gå litt rundt smørøyet i julegrøten først. Filmer jeg tiltrekkes av i jula. Egentlig mange, men to må liksom til – nydelige Ironweed, med blant annet Jack Nickolson og Tom Waits – og den andre – vakre Merry Christmas, Mr Lawrence med blant annet David Bowie. En låt fra den siste er egentlig hele poenget her: “Forbidden Colours” med David Sylvian og Ryuichi Sakamoto. Vakkert og dystert!

(Her er Meryl Streep i rollen som Helen Archer som synger “He’s Me Pal” til kjæresten Frances Phelan (Jack Nicholson) i Ironweed.)

Men dysterheten kan ta overhånd, om den er aldri så vakker og gnistrende av iskrystaller og glitrende iskaldt hvitt. For noen år siden, var ikke alt på stell – verken på indre eller ytre bane. Jeg seilte uunngåelig og grundig ut i en krapp sving, og ble sittende fast – langt ute i periferien av meg selv. Der slo jeg røttene krampaktig ned i svart tele – klynget meg frossen fast i villniset mellom alt. Men en gretten gammel ridder kom ridende, kledd i fargeglad julestas, på en bølge av styggvakker og befriende vellyd – en ridder eldre og klokere enn meg – men neppe eldre enn julenissen. Bob Dylan! Og, med et for anledningen voldsomt og fandenivoldsk humør, dro han igang mitt! – som en dieseldrevet rusten gammel motorsag i juletresesongen! Og ei nå lykkelig, vindskeiv, fortapt og ganske frossen furu, lot seg villig falle, hales med, settes i fot og pyntes med alle slags glorete kuler og farger. Den plata har siden vært min faste julefølgesvenn. Jeg kunne tatt med hele plata, den anbefales. Jeg tar med tre låter. Førsteinntrykket og isknuseren: “Here Comes Santa Claus”, noe hellig og vindskeivt i”Hark The Herald Angels Sings” og litt befriende galskap med “Must Be Santa” … og det var det sannelig!

Til slutt ei lita perlemorsbelagt julekule av en låt, som bevis på at man bør høre på tips fra den yngre garde. Aldeles nydelig! Takk Ida: “Patapan”/”O Come, O Come Emmanuel” med Mindy Gledhill.

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *