25 år med Hellbillies

Når Hellbillies feirer 25-årsjubileum går det ikke upåaktet hen. Med biografi og fotoutstilling i september, etterfulgt av jubileumskonsert i Den Norske Opera i november og konsertvirksomhet i det sedvanlige bankende kjøret, er hallingdølene som utgjør et av Norges mest hardtarbeidende band i sitt livs form – og ingenting tyder på at det vil dabbe av med det første.

Aslag Haugen bryter ut i latter når jeg leser et to år gammelt sitat fra Dagbladet for ham: «Eliten går i Operaen og folket ser Hellbillies.»

– Er det mulig? Det er jo SÅ bra!

Sitatet stammer fra en kommentar skrevet av Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet i november 2013. Her kritiserer Hobbelstad daværende kulturredaktør i Minerva Kristian Meisingset for å bidra til å opprettholde tilsynelatende fastlåste forestillinger om hva som er akseptert høykultur og folkelig kultur i en artikkel kalt «Kulturbløffen».

Ironien legger seg i fine folder på ølglassene Aslag og jeg sitter med en ettermiddag på Herregårdskroen i Frognerparken. Søndag 22. november står nemlig Aslag og broren Lars Håvard på scenen i Operaen nede i Bjørvika, sammen med de andre bandmedlemmene Arne Sandum og Bjørn Gunnar Sando, samt assosiert hellbilly Lars Christian Narum. Om det er «folket» eller «kultureliten» som blir i flertall i salen den kvelden gjenstår å se, men jeg tipper det blir en ganske ujålete opptreden. Jeg tror det var VG-journalist Morten Ståle Nilsen som en gang skrev at Hellbillies gjorde begrepet «folkelig» til en hedersbetegnelse, og jeg kunne ikke vært mer enig.

– Noen folk er ekstremt enspora. De tror de har den hele og fulle sannhet og mener at det ene er viktigere enn det andre. Det er som om de kjøper en livsstil. Da er du ikke interessert i musikk, sier Aslag og avfeier med det videre debatt. Han og Hellbillies er musikere som aldri har trengt seg nevneverdig på, men jobber jevnt og trutt.

– 25 år, det er jo utrolig lang tid?

– Du tenker ikke over det underveis, men så slår det deg plutselig en dag at årene bare har gått. Det er ganske drøyt. De fleste band som feirer 25-årsjubileum har minst hatt ett comeback, det har ikke vi hatt. Vi har også hatt en stabil besetning bortsett fra at Arne (Moslåtten) har sluttet. Men han hadde gyldig grunn. På et tidspunkt får alle nok av turnéliv, hotellovernattinger og alt det andre du må forholde deg til. Det er ikke for alle.

– Heldigvis fortsetter Arne som tekstforfatter. Jeg aner ikke hvordan jeg skulle klart å skrive den samme type tekster som ham. Egentlig har jeg aldri gjort noe seriøst forsøk på å skrive norske tekster. Jeg ser bare at det er utrolig vanskelig.

Soga om Hellbillies’ låter er kort fortalt slik: Aslag og ofte også Lars Håvard skriver en låt med engelsk tekst, for så å levere den til Arne Moslåtten som gir den en helt ny tekst, plassert i det spesielle universet han har skapt med røtter i Hallingdal der bandet stammer fra, Ål for å være presis. La det også være nevnt at Hellbillies startet som et litt spesielt coverband der Moslåtten hadde skrevet norske tekster til kjente amerikanske countrylåter av blant annet Buck Owens, Dwight Yoakam, John Prine og Vince Gill. De fikk sågar en tidlig hit med «Ei krasafaren steinbu», basert på Hal Ketchums versjon av irske Mick Hanlys «Past The Point Of Rescue», men etter det har det for det aller meste handlet om originalmateriale.

Det har blitt mye av det etter hvert også. 11 studioalbum, to konsertplater og en samleplate er resultatet av 25 års virksomhet, og sannsynligvis kommer en helt ny plate i 2016.

Å skrive låter er vel å merke ikke noe som går helt av seg selv.

– Å vente på den store inspirasjonen er en oppskrytt greie. Det er en langvarig, tålmodig jobbeprosess, og det er det eneste som funker. For første gang nå har jeg begynt å skrive med en annen, Martin Hagfors (blant annet kjent fra «supergruppen» HGH med Gebhardt fra Motorpsycho og Lars Håvard), og jeg ser ikke bort ifra at vi gjør et eller annet sammen.

– Hva får du ut av det som du har savnet?

– For eksempel har Martin eller jeg en idé til et vers eller refreng, så tar den andre over, og plutselig skjønner jeg at det er kult fordi jeg ser at han gjør ting jeg aldri ville gjort. Han har en annen tilnærming, og det er det fine med å skrive med en annen. Du skjønner at den låta kunne du ikke skrevet aleine.

Men først blir det biografi. Aftenposten-journalist Cecilie Asker og fotograf Trygve Indrelid har fotfulgt Hellbillies i et halvt år og resultatet utgis 17. september under tittelen Hellbillies 25. Bandmedlemmene er gjennomintervjuet i sakens anledning, og en herværende blogger, yours truly, er også intervjuet, primært om de første årene.

Jeg har kjent Aslag Haugen siden han sto i platebutikken Imerslund i Arkaden i Oslo helt på begynnelsen av 90-tallet før Hellbillies debuterte med Sylvspente Boots i 1992. Det var Aslags kollega Jon Erik som fortalte meg at han spilte i band og at de hadde laget plate, og jeg ble mildt sagt imponert da jeg hørte hva Aslag syslet med. For meg hadde han til da bare vært en hyggelig fyr i en platesjappe, men plutselig var han plateartist og spilte på små konsertscener rundt i byen.

Med tredjealbumet Lakafant – det første på «stort» plateselskap – ble Hellbillies allemannseie. Låter som «Tolleiv», «So som so», «Syver-Space», «Me får sjå» og ikke minst «Som ein båt på land» sementerte bandet som et av Norges ypperste orkestre uansett sjanger.

20 år senere sitter vi i altså i Frognerparken, og jeg forteller om mitt første møte med Lakafant, noen uker før utgivelse. Da var jeg på hytta vår på, av alle steder Ål, og Else fra plateselskapet BMG hadde med det vi kalte en prereleasekassett med Lakafant. Else, min gode venn Mons og jeg spilte kassetten en helg til ende mens vi drakk dårlig pappvin og spiste og gikk korte turer mellom slagene.

– Jeg trodde tekstuniverset var sååååå lokalt, sier Aslag nå. – Der tok jeg skammelig feil. Det er jo sånne typer overalt, sier han med adresse til Syver og Jimmy Embrik og Birgjit og alle de andre i Hellbillies’ fargerike verden.

Om tekstuniverset ikke har flyttet så voldsomt på seg, kan man trygt si noe annet om det musikalske uttrykket til Hellbillies. Der de begynte som et nærmest rent countryband, har de med årene foretatt en tydelig endring i retning hardere rock generelt og sørstatsrock spesielt.

– Det er veldig hyggelig at du sier det, sier Aslag oppriktig. – Vi hører det jo selv, men det er ikke sikkert så mange egentlig tenker over det. Det ville vært veldig vanskelig om Hellbillies skulle holde seg til en sjanger. Jeg setter meg aldri ned for å skrive for eksempel en countrylåt eller…

– Det blir det det blir?

– Det blir det det blir. Du kan jo dra en låt i forskjellige retninger. Det verste du kan gjøre er å gjenta deg sjøl, så du prøver å gjøre den musikalske sekken så stor som mulig. Det er viktig å pushe, å utfordre grensene for hva vi kan få til. Det kan være en pinefull prosess, men i den andre enden får du noe igjen for det. Hvis vi nå skulle begynne å ta the easy way out, tror jeg det ville bli starten på nedoverbakken. Du MÅ være på høyden, sier han.

Hellbillies har angivelig spilt mer enn 1600 konserter i løpet av de 25 årene de har vært på veien. Det er veldig mye. Aslag og jeg er enige om at de viktigste årsakene til bandets vedvarende suksess er nettopp den høye frekvensen av konserter, den evige jobben for å møte publikum der de er, og det faktum at tekstene er norske.

– Jeg kan ikke komme på et eneste norsk band som synger på engelsk og har holdt på med så stort publikum så lenge som oss.

Aslag Haugen er blitt 54 år gammel, mens lillebror Lars Håvard bare er 45. De to andre gjenværende hellbilliene, Arne Sandum og Bjørn Gunnar Sando er henholdsvis 68 og 55 år gamle. Vi blir altså eldre, noe jeg selv har begynt å gjøre meg en del tanker om. Jeg deler noen av dem her, men Aslag har vel også fundert litt over at årene går?

– Man blir voksen, og ting endrer seg. Men jeg synes det var mye bedre å bli 50 enn å bli 40, sier Aslag. – Jeg hadde det mye bedre da. Jeg hadde møtt Cathrine (Myhren, som han giftet seg med i 2011 – journ. anm.), vi hadde det kult. Det var bra å bli 50.

– Når vi nå blir eldre, ser vi også at ting endrer seg rundt oss. Venner og familiemedlemmer blir syke, dør, skiller seg, blir alkoholikere, og så videre. Hvilke tanker har du rundt dette?

– Du vet at folk dør, det skjer jo, svarer Aslag som i likhet med meg har mistet sin far, men ikke bare det.

– I 2011 døde storebroren min i en bilulykke, helt brått. Det var som en skikkelig boksehanske mitt i trynet, men hva kan du gjøre? Du må jo bare leve med det.

Eks-kjæresten, countryartisten Liv Marit Wedvik, døde også tidligere i år.

– Ja, det var jo også en fullstendig meningsløs død. Det var helt jævlig, sier Aslag som ikke hadde særlig kontakt med henne lenger, annet enn at de hadde et ukomplisert forhold.

– Etter at jeg ble 50 tror jeg at jeg er blitt flinkere til å ta vare på folk rundt meg. Jeg ser hvor mye det har å si at du har et stabilt liv i bånn når uhellet inntreffer.

Og uhell inntreffer. Aslag fikk så til de grader kjenne på sin egen dødelighet da han falt ned fra scenen på Skiippagurrafestivalen i 2009.

– Jeg brakk begge håndledd og nakken. Kirurgene fortalte meg at jeg sklei mot den store katastrofen.

– Var du redd?

– Ja, jeg var litt bekymra da. For å operere måtte de skyve stemmebåndene til side og stemmen kunne ryke. Legene mente det var riktig å informere meg om det siden det tross alt er stemmen jeg lever av, men da tenker du ikke på det. Alternativet ville vært å bli lam fra nakken og ned. Da er det ikke noe å lure på. Jeg føler også et kraftig behov for å skryte av legene på Ullevål som fiksa nakken og håndleddene mine. I Norge får du faktisk den hjelpen du trenger når du har akutt behov for det, men de historiene hører du så sjelden. Det er da du skjønner hvilke jobber som er viktige. Det vi driver med er jo helt meningsløst når det kommer til stykket.

– Så, er 50 det nye 40?

– 50 er det nye 30, hehe. Altså, jeg føler ikke at tiden løper fra meg når jeg er så heldig å få drive med det jeg liker, sier Aslag fornøyd.

– Men du har ikke egne barn?

– Nei, men jeg har jo en stedatter, og jeg klarer ikke forstå hvordan det skulle være mulig å bli noe mer glad i et barn som var mitt eget enn jeg er i henne. Det med å få barn har liksom aldri vært så viktig for meg, også har jeg vel ment at det har vært litt uforenlig med jobben. Charlotte er 14, og vi har et supert forhold. Vi hører blant annet mye på musikk sammen, og vi lærer masse av hverandre. Hun spiller ting for meg som jeg ikke ville fått høre på noen andre måter, og jeg spiller mye kule 70-tallsgreier og sånt for henne. Da sier hun gjerne at det låter veldig gammeldags, og det gjør jo det.

– Det er vel derfor vi liker det også?

– Det er nok det, bekrefter Aslag.

Mens jeg sitter og skriver ut dette intervjuet spiller jeg selvsagt gamle Hellbillies-plater. Det er noe fint med å høre de gamle sangene som jeg ikke spiller så ofte lenger, og jeg er ikke et sekund i tvil om hvorfor jeg er så glad i dette bandet. Arne Moslåttens tekster har alltid handlet om de små ting i livet, og Aslag har sunget dem med sterk og tydelig stemme. Kombinert med et band som virkelig kan spille, blir det bokstavelig talt søt musikk av slikt. Det kan jeg ikke beskytte meg mot, like lite som de tusener og atter tusener av Hellbillies-fans der ute kan det. Det spørs kanskje om bandet klarer ytterligere 25 år, men det er i det minste ingenting som tyder på at de gir seg med det første. Kjør på, gutter!

Les også: Steffen Kverneland om fyll, fanteri og det å fylle femti

Her er to spillelister Aslag har laget i Spotify som du bør sjekke ut. Den første er hans personlige Hellbillies-favoritter, den andre er backstagefavoritter, forskjellige låter Hellbillies lar seg inspirere og fyre seg opp av før de går på scenen. Her er det veldig mye bra.