Lost in translation – for real

For fem år siden besøkte jeg Japan, nærmere bestemt den gamle keiserhovedstaden Kyoto. Det var første gang jeg besøkte “det fjerne østen”, og jeg skal si det ga mersmak. Jeg har bare ikke klart å få ut fingeren og reise tilbake ennå, men det kommer.

Jeg ble minnet på turen min – en tredagers pressereise – da jeg så Sofia Coppolas nydelige film Lost In Translation igjen for et par dager siden. Jeg hadde planer om å se den både før jeg dro til Kyoto og etter at jeg kom hjem, men det hadde jeg ikke fått til. Men nå altså, endelig!


Da jeg så filmen første gang gjorde den ikke rare inntrykket. Jeg innrømmer glatt at jeg betraktet den som en helt OK, men sterkt hypa film, som ikke var i nærheten av å være så bra som mange ville ha det til. Etter å ha besøkt Japan kom jeg på andre tanker, men det var først da jeg omsider så filmen på nytt nå at jeg fikk bekreftet dem. Lost In Translation tar det vestlige møte med japansk kultur til de grader på kornet.

Selvsagt er tittelen også en metafor for mennesker som ikke kommuniserer spesielt godt også. Filmens to hovedpersoner, Bob (Bill Murray) og Charlotte (Scarlett Johansson), er i hvert sitt utilfredsstillende forhold, noe de blir gjort oppmerksomme på når de treffer hverandre og går gjennom de første famlende stegene av det som kan eller ikke kan bli en romanse. Men først og fremst er Lost In Translation en svært treffende tittel på en film om ekstreme språk- og kulturforskjeller.

Da jeg selv var i Kyoto elsket jeg hvert minutt. Møtet med kulturen, maten, menneskene, språket – alt – var utvilsomt det mest fremmede jeg noen gang hadde vært i nærheten av, og er det fremdeles. Da jeg og den lille gruppen med internasjonale journalister landet og ble kjørt inn til Kyoto, tenkte jeg i starten at det bare var nok et nytt sted jeg var så heldig å få besøke, men la ikke så stor vekt på hvor “nytt” det var for meg. Det kom først etter en liten stund. Det er når du tror du er i ferd med å akklimatisere deg at det virkelig slår deg hvor lost du er. Det er selvfølgelig også da det blir interessant.

Som i filmen ble vi møtt av en hærskare japanere som hilste og presenterte seg med uforståelige gloser, vi besøkte templer fulle av dypt seriøse munker i bønn, vi spiste mat som var langt mer enn noen enkle makiruller og sushibiter, vi så endeløse rekker med spilleautomater i glorete neonhaller, vi deltok i teseremonier og besøkte geishaer, vi var på fiskeauksjon midt på svarte natten, og plutselig skulle vi hjem. Uten å synge karaoke en eneste gang!

Heldigvis hadde vi en fantastisk guide, Kazuko, som snakket godt engelsk og hadde reist mye og bodd rundt i verden. Vi har fremdeles kontakt på Facebook, og uten hennes hjelp hadde vi virkelig vært lost. Kazuko var også med meg på forskjellige markeder der jeg svimet i vei med handleliste fra Helle. Der sto oppført yuzusaft, grønn macha-te og forskjellige japanske krydder, og uten Kazukos hjelp hadde det ikke blitt rare greiene, det kan jeg si med sikkerhet.

Den flotte Kazuko, her sammen med en anonym fransk lege. Foto: Ukjent

Den flotte Kazuko, her sammen med en anonym fransk lege. Foto: Ukjent

Så får vi se når jeg kommer tilbake, men tilbake skal jeg. Å se Lost In Translation på nytt var inspirerende i så måte. Filmens handling utspiller seg i Tokyo, men den inneholder én scene fra Kyoto, der Charlotte i en ordløs sekvens på egen hånd besøker et tempel mens Airs nydelige “Alone In Kyoto” spilles. Akkurat den melodien spilte jeg på iPoden da vi kjørte gjennom et grått duskregn med bussen ut av Kyoto og tilbake til flyplassen. Det er blant de mest stemningsfulle fem minuttene jeg har opplevd.

Under her har jeg lagt ved musikk fra filmen, og i bildekarusellen over kan du se noen av bildene mine fra Kyoto.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *