1983 – all musikken (og litt til) jeg hørte året jeg fylte 17

David Bowie i 1983, året han ble superstjerne med Let's Dance-albumet.

Hva har Mike Oldfield, Bonnie Tyler og Carola felles? Alle toppet VG-lista i 1983. Bli med på en tur i den musikalske tidsmaskinen!

Året jeg fylte 17 var jeg nok mer opptatt av musikk, fest og jenter enn å løse verdensproblemene. For ikke å snakke om hvor lite interessert jeg var for eksempel i Kåre Willochs koalisjonsregjering eller den store dramatikeren Tennessee Williams’ død. 1983 var året for «Let’s Dance» og «Sunday People», den tredje Star Wars-filmen og U2s gjennombrudd. MYE viktigere.

Tenårene er de som gjerne omtales som «de formative årene». For min del var de kulturelle inntrykkene generelt og de musikalske inntrykkene spesielt utrolig viktige, og fra jeg var 13 til 20 stiftet jeg bekjentskap med mye av den musikken jeg fremdeles setter aller størst pris på. I mitt tilfelle vil det si fra 1979 til 1986. Det er min gullalder, da jeg ble formet av en lang rekke artister innen forskjellige sjangere. Hvis du tror jeg snakker om «guilty pleasures» tar du for øvrig feil. Dette er rene, uforfalskede «pleasures». Det er ingenting «guilty» ved dem.

Nylig har jeg lansert spillelister for årene 1980, 1981 og 1982. Sjekk dem ut ved å klikke på årstallene.

Det er gått 35 år siden 1983. Jeg har satt meg i min musikalske tidsmaskin, en kjekk liten innretning som tar meg tilbake til store musikkopplevelser, fra New Order til Johnny Cash, fra Mike Oldfield til Raga Rockers. Og gjett om jeg ikke fant tilbake til «En glad calypso om våren» også! For å sitere en Elvis Costello-låt fra 1979; accidents will happen!

En titt på Topp 10 på VGs singlelister fra 1983 avslører både Banana Airlines og andre låter av klart vekslende kvalitet. Her kan du se hvilke sanger som var de mest populære i Norge midt på sommeren det året, den siste uken i juli:

  1. «Moonlight Shadow» – Mike Oldfield
  2. «Friendly» – Jahn Teigen og Anita Skorgan
  3. «En glad calypso om våren» – Banana Airlines
  4. «The Heat Is On» – Agnetha Fältskog
  5. «Flashdance… What A Feeling» – Irene Cara
  6. «Africa (Voodoo Master)» – Rose Laurens (utgitt i 1982)
  7. «Every Breath You Take» – The Police
  8. «Rock ’n’ Roll Is King» – Electric Light Orchestra
  9. «Pieces Of Ice» – Diana Ross
  10. «Bad Boys» – Wham!

Ble du nostalgisk nå?

1983 var året da New Order forandret dansemusikken for alltid ved å gi ut den banebrytende syv og et halvt minutt lange 12-tommeren «Blue Monday». Ikke nok med at den hadde en vanvittig innflytelse, det er også knyttet en annen god historie opp til den. Coveret, som altså var i LP-format, var utformet som en floppydisk, med utstansede huller og gode greier. Det var så dyrt å produsere at jo mer den solgte – og det ble etter hvert en del – jo mer penger tapte bandet! Ifølge designeren Peter Saville var det ingen som hadde forestilt seg at «Blue Monday» ville selge noe særlig, men der tok de altså kraftig feil. De måtte gjøre justeringer etter hvert for å minske kostnadene. (Om denne historien er helt sann eller ikke, diskuteres det vel stadig, men det er en god historie!)

Det var året da både Madonna og R.E.M. ga ut sine debutplater, to navn som er blant de som har satt størst preg på populærmusikken i årene siden den gang, på hver sine klart forskjellige måter. Det var året for Knutsen & Ludvigsens svanesang Juba Juba og The Return Of The Raga Rockers (som tittelen til tross var bandets debut) og, sannsynligvis av mindre betydning, året da Fra Lippo Lippi ga ut albumet Small Mercies, en av de mest stemningsfulle samlingene musikk som er utgitt av noe norsk band noen gang.

Infidels (som betyr «vantro») var Bob Dylans tilbakekomst til den sekulære musikken etter hans kristne periode (1979-81). Produsert av Mark Knopfler og med musikere som Sly & Robbie var det en kjærkommen plate for alle som syntes Dylan hadde rotet seg bort, spesielt med albumene Saved (1980) og Shot Of Love (1981). Den solgte da også deretter og ble en stor kommersiell suksess med gromlåter som «Jokerman» og «Sweetheart Like You».

Jeg husker at jeg var umåtelig skuffet over Paul McCartneys Pipes Of Peace, i mine ører en svak oppfølger til Tug Of War som jeg hadde likt veldig godt. «Folk flest» var ikke enig med meg, og Pipes Of Peace toppet VG-lista. Den var innledningen på en kvalitetsmessig tørke som for McCartneys vedkommende varte frem til 1989 da han kom kruttsterkt tilbake med Flowers In The Dirt.

En annen stor artist som gjorde dundrende suksess i 1983 er Mike Oldfield. Han kan muligens ikke puttes i bås med Dylan og McCartney, men hans album Crises med låter som «Moonlight Shadow» og «In High Places» var en av mine helt store musikalske følgesvenner den sommeren. Foreldrene til en god venn av meg hadde reist bort i to uker og overlatt huset til tenåringsbarna, som dermed åpnet for en to uker lang fest. Oldfield-albumet var kanskje den aller største gjengangeren på platespilleren, men vi hørte også på The Police, The Cure og andre aktuelle artister. Det var en fuktig og våt sommer.

Jeg var alene hjemme selv også. Riktignok bare en helg, men da moren min og mine to søsken kom hjem på søndagen var leiligheten forvandlet til en svinesti. Mine egne og mine venners forsøk på å vaske og rydde hadde ikke vært spesielt vellykkede, men festen hadde vært desto bedre. Vi spilte musikk på full guffe til nabolagets åpenbare fortvilelse og frustrasjon. Blant høydepunktene den helgen var en single med artisten som kalte seg Svart klovn. Hans «Knust knekt» var «ekte» synthpop på norsk, og følgelig noe forholdsvis uvanlig. Dessverre finnes den ikke på strømmetjenestene, men den ble tilgjengeliggjort på den doble CD-samlingen Maskindans: Norsk synth 1980-1988 der også band som In Nebel (forløperen til The Colors Turned Red) og Brød & Sirkus er representert.

Synthpopen var nemlig fremdeles populær, selv om artister som Simple Minds, Ultravox og Human League hadde gitt ut sine beste plater forut for 1983. Dette året var imidlertid turen kommet til at Howard Jones, Nik Kershaw, Tears For Fears og Eurythmics skulle få sine kommersielle gjennombrudd, og dette var også musikk jeg og mine venner plaget naboene med.

På senhøsten ga Simple Minds ut singlen «Waterfront». Den ga et år eller to senere navn til en klubb i Vika i Oslo, men var også del av en ny bølge med storslått og pompøs, nærmest overprodusert popmusikk. I 1983 stiftet vi bekjentskap med artister som Big Country, The Waterboys og The Alarm, band som sammen med «det nye» Simple Minds konkurrerte om de mest episke arrangementene. Kunne de skilte med en musikkvideo der de sto på en klippetopp og spilte som om det var den mest naturlige ting i verden skadet ikke det heller. Men jeg kan ta feil, det kan ha blitt mer utbredt året etter.

Faktum er iallfall at en ny tid var i emning rent musikalsk. Etter at punken snudde opp ned på det meste i 1977 eksploderte popmusikken i en kreativitet som var uten sidestykke. Vi fikk postpunk og new wave, synthpop eller «new romantics» som den første bølgen ble kalt, og vi fikk nye former for dansemusikk av det elektroniske slaget, for ikke å snakke om at vi fikk hip hop fra USA.

Det skal dog sies at den gang ble ikke trender like umiddelbart globale fenomener som i dag, og her hjemme holdt vi oss for en stor del til gamle størrelser og musikalske preferanser. For å illustrere dette, her er Topp 20-album listen for uke 46, 1983, i siste halvdel av november:

  1. Paul McCartney – Pipes Of Peace
  2. Bob Dylan – Infidels
  3. Paul Young – No Parlez
  4. Genesis – Genesis
  5. The Rolling Stones – Undercover
  6. The Monroes – Sunday People
  7. Randy Crawford – Nightline
  8. Paul Simon – Hearts And Bones
  9. Banana Airlines – På vingene med Banana Airlines
  10. Culture Club – Colours By Numbers
  11. Sir Douglas Quintet – Midnight Sun
  12. 3 Busserulls – Oljefeber
  13. Filmmusikk – Flashdance
  14. Saga – Heads Or Tales
  15. Filmmusikk – Kids From Fame
  16. Kenny Rogers – Eyes That See In The Dark
  17. Duane Loken – Running Hot
  18. Claudia Scott/Casino Steel/Ottar «Big Hand» Johansen – Will The Circle Be Unbroken
  19. Drama – High Time
  20. Cliff Richard – Silver

Det er ikke mye som vitner om «den nye tid» her. Jeg mener, Duane Loken? Den populære skuespilleren bak skikkelsen Ulvefot i TV-serien Familien Macahan ble popstjerne med musikk du aldri vil høre igjen. Tro meg, jeg forsøkte nettopp. Silver er neppe den platen Cliff Richard skal huskes for heller, for å si det slik.

Men smaken er forskjellig, og listen over vil helt sikkert inneholde klassikere for mange som potensielt kan komme til å lese dette. Selv ville jeg antageligvis ikke hørt på 3 Busserulls, Drama eller Saga om jeg fikk en pistol mot tinningen, men der har du meg. Vi har alle våre grenser.

Ikke alle jeg kjenner er hip hop-fans, og jeg kan berolige dem med at 1983 ikke var det store året for sjangeren. Imidlertid var ting i anmarsj. Etter de første forpostfektningene til Sugarhill Gang, Grandmaster Flash & The Furious Five var ting i anmarsj, og Rock Steady Crew ga på tampen av året ut landeplagen «Hey You! The Rock Steady Crew» som riktignok først ble en hit i 1984 da også filmen Beat Street satte et enormt fotavtrykk midt i fleisen på den etablerte ungdomskulturen.

På andre fronter i USA ynglet det også. R.E.M. fra Athens, Georgia ga ut sitt første album, Los Lobos dukket i East Los Angeles, Green On Red (1983-albumet Gravity Talks er dessverre ikke på strømmetjenestene) dukket opp i Tucson, Arizona og Violent Femmes i Milwaukee, Wisconsin. Disse og flere andre artister som Bangles og The Dream Syndicate (som ikke ga ut musikk det året) var del av en scene som ble kalt «The Paisley Underground», og et fellestrekk hos mange av disse var en forkjærlighet for det sene 60-tallets musikalske motkultur. Los Lobos skilte seg riktignok ut fra mange av disse, men de delte plateselskap med mange av de sentrale artistene på legendariske Slash Records.

1983 var altså et usedvanlig innholdsrikt og mangfoldig musikkår. Etterdønningene fra punkopprøret i 1976/77 førte med seg en gjør det sjæl-holdning som innebar at veldig mange plutselig følte de kunne gjøre veldig mye. Det er noe av den samme holdningen vi ser i dag som det går an å produsere kjempehits på gutterommet ved hjelp av en computer og en smule talent og teft. Alle kunne da spille et instrument, liksom?

I 1983 hadde denne holdningen manifestert seg innen så mange sjangere, men nå var det også «lov» faktisk å kunne spille igjen. Et band som Talking Heads var muligens litt skramlete da de debuterte i 1977, men med 1983-albumet Speaking In Tongues og singlen «Burning Down The House» gjorde de et kvalifisert forsøk på å få verdensherredømme. Noen år senere gjorde som kjent R.E.M. det samme, men debutalbumet Murmur fra ’83 er en nydelig plate.

På konsertfronten skjedde det også ting. Det jeg husker spesielt godt var da U2 spilte på Kalvøyafestivalen og Bono sprang frem og tilbake på scenen med hvitt flagg og var superstjerne. Jeg tok også turen til Göteborg for å se David Bowie som var aktuell med sitt mest kommersielle album til dato, Let’s Dance. Oppvarmingsbandet Men At Work var kanskje ikke fullt så spennende, selv om de hadde en stor og fin hitsingle med to år gamle «Down Under». Siden jeg bare var 17 år, var det også enkelte konserter jeg ikke fikk sett. Eksempelvis slapp jeg ikke inn i Kjeller’n på Chateau Neuf der gothbandet Lords Of The New Church spilte. Det var jeg ganske grinete over, husker jeg.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om alle artistene som ga ut musikk av varig verdi i 1983, men et sted må man stoppe. La oss derfor avslutte med en liten oppramsing som viser hvilket enestående mangfold vi ble utsatt for det året, og da nevner jeg bare navn jeg ikke har vært innom over.

ZZ Top, Spandau Ballet, XTC, The Smiths, Billy Bragg, The Style Council, Tom Waits, Donna Summer, Bauhaus, Echo & The Bunnymen, Cyndi Lauper, Kirsty MacColl, Duran Duran, Stray Cats, Aztec Camera, Re-Flex, Yello, China Crisis, Madness, Nena, Depeche Mode, The Stranglers, Billy Idol, Was (Not Was), Van Morrison, Hall & Oates, Van Halen, Jackson Browne, The Belle Stars, Fun Boy Three, Tracey Ullman, Heaven 17, Yes, Status Quo…

Jeg tror det er greit der, så la oss gå til musikken. Listen under inneholder godt over 300 låter fra 1983, og selv om kanskje ikke alt faller like godt i smak, er det unektelig veldig mye fint her. God fornøyelse!

OBS! En versjon av denne artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet 55pluss.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.