Vi har alle våre formative år, der vi på forskjellige måter blir til menneskene vi er ment – eller ikke ment – å bli. Tenårene er de aller viktigste, og det soundtracket vi utstyrer oss selv med, altså musikken vi hører i de årene, blir gjerne med oss livet ut.

For meg var 1980, året jeg fylte 14, et virkelig nøkkelår. Min musikalske bevissthet ble vekket til liv da bestevennen min Rune introduserte meg for popmusikkens vidunderlige verden via ABBA, The Beatles, Elvis Presley og noen andre da vi var rundt 10 år gamle. Med disse artistene i bagasjen startet den videre utforskningen, som blant annet ledet meg til Ivar Dyrhaug og Sigbjørn Nedlands radioprogram Pop Spesial og til Yan Friis’ musikksider i Det Nye. Særlig gjennom sistnevnte ble jeg gjort oppmerksom på punken, og selv om jeg ikke helt klarte å identifisere meg med skinnjakkekledd rølpete engelsk ungdom med sikkerhetsnåler gjennom kinnene, ble jeg omsider nysgjerrig nok til å sjekke ut The Clash da de i desember 1979 ga ut London Calling. Her var det riktignok ikke mye punk tilbake, annet enn i holdning, men det ble for meg en skjellsettende opplevelse som fikk meg til å tenke helt nytt rundt hva musikk kunne være. Les gjerne mer om mitt forhold til dette mesterverket her.

Denne platen var det viktigste jeg tok med meg inn i det nye tiåret, og da jeg en uke eller to senere oppdaget musikkavisen Puls som hadde Bruce Springsteen på coveret i januarnummeret 1980, var kampen i realiteten tapt. Musikken hadde tatt tak i meg og overvunnet meg en gang for alle, og i de mer enn 40 årene som er gått siden den gang har jeg vært et forsvarsløst offer for så mye god musikk at jeg blir dypt rørt bare av tanken.

I 1980 oppdaget jeg Bruce Springsteen, David Bowie, Talking Heads, Kjøtt, The Aller Værste, Lumbago, U2, Peter Gabriel, Echo & The Bunnymen, The Teardrop Explodes, The Undertones, UK Subs, Stiff Little Fingers, Joan Armatrading, Dollie, The Young Lords, Joy Division, The Cure, The Human League, Orchestral Manouevers In The Dark, Toyah, Magazine, The Stranglers, Siouxsie & The Banshees og veldig mange andre artister hvis musikk jeg fremdeles setter enormt stor pris på. Jeg gikk med avisen og kjøpte plater for pengene jeg tjente, og i sommerferien plukket jeg jordbær for å tjene mer og bli i stand til å kjøpe enda mer spennende musikk. Jeg handlet singler og LPer i den fantastiske butikken Electric Circus i Nedre Slottsgate vis-à-vis Steen & Strøm eller i Narvesens platebarer rundt i Oslo. Jeg levde og åndet for musikk, og verden ble så visst aldri den samme igjen. 1980 var året jeg begynte å høre musikk for alvor.

Jeg har laget en spilleliste med nesten 400 sanger som kom ut i 1980. Slett ikke alle hørte jeg den gang, men mange av dem. Jeg savner også enkelte artister her som for eksempel Sector 27 og Scars, men helt sentrale deler av mitt 1980-soundtrack er på plass. Sjangerforvirringen var for øvrig like stor den gang som den er for meg i dag. Jeg hadde neppe et bevisst forhold til det i 1980, men allerede da forsto tydeligvis underbevisstheten min at det var dumt å utelukke enkelte typer musikk fordi noen mente det ikke var innafor å like den.

Med andre ord, her er ABBA og The Angelic Upstarts, Queen og The Cramps, og så videre. Fellesnevneren er kort og godt at det er god musikk.

Sjekk også: Den store sommerspillelisten