London Calling – platen som forandret livet mitt

FullSizeRender - London Calling - platen som forandret livet mitt
Yours truly med platen som forandret livet mitt. Foto: Helle Øder Valebrokk

London calling to the faraway towns
Now war is declared and battle come down
London calling to the underworld
Come out of the cupboard, you boys and girls

Med skarpe gitarer og et tungt, konsist komp åpner The Clash’ tredje album London Calling med tittelkuttet, en uforglemmelig innledning til en uforglemmelig plate – en plate jeg med hånden på hjertet kan si forandret livet mitt.

Jeg er ganske sikker på at datoen var 27. desember 1979, altså tredje juledag, det året jeg fulgte 13. Det var en torsdag , og jeg tok trikken ned til Oslo sentrum og platebaren som lå i annen etasje av Narvesen-butikken på Hotel Continental. Jeg hadde penger som jeg hadde fått i julepresang, og de brant i lomma. Mitt forhold til populærmusikk på dette tidspunktet var intenst, men mangelfullt, og planen var å kjøpe en ny plate. Bare tre år i forveien var jeg omsider blitt introdusert til noe annet enn jazzen og den klassiske musikken jeg hørte hjemme, og hadde lagt min elsk på først ABBA, The Beatles og Elvis Presley, dernest masse annet fint som jeg hører på den dag i dag; Eagles, Electric Light Orchestra (min første konsertopplevelse, i Ekeberghallen i 1978), Manfred Mann’s Earth Band, Rod Stewart og mye mer. Og New Jordal Swingers. Jeg hørte på Norsktoppen og Europatoppen og Pop Spesial på NRK, sistnevnte med Sigbjørn Nedland og Ivar Dyrhaug, og jeg leste musikksidene til Yan Friis i Det Nye. Musikk var i ferd med å bli ALT for meg.

Men, jeg hadde ikke hørt på punk. Det nærmeste jeg hadde vært rent musikalsk var Tom Robinson Band, The Boomtown Rats, Blondie og kanskje noen flere av de artistene som på den tiden tilhørte motkulturen, men ikke de engelske fillefransene med hanekam og sikkerhetsnåler i trynet som jeg hadde lest om i Det Nye, blant dem Sex Pistols, The Damned og The Clash. Punkestetikken talte overhodet ikke til en ung gutt fra Oslo vest som til da hadde ført en nokså skjermet tilværelse, og jeg klarte ikke å identifisere meg med artister som spyttet på publikum og publikummere som pælma øl tilbake. Jeg drakk ikke en gang øl.

Så kom London Calling.

Jeg husker ikke om jeg allerede hatt sett det ikoniske coveret med bildet av Paul Simonon som knuser bassen sin mot scenegulvet noe sted eller om jeg først så det da jeg kom inn i platebaren på Narvesen denne desembertorsdagen, men det var ingen tvil om at jeg måtte høre hva dette var for noe. Jeg hadde ikke vært interessert i å høre de to første Clash-platene, men det var ikke snakk om ikke å finne ut hva som skjulte seg bak coveret på denne.

Som de fleste vet er London Calling et dobbeltalbum, og således et ledd i The Clash’ strategi om å gi ut mest mulig musikk på kortest mulig tid for å komme seg ut av platekontrakten med CBS som bandt dem til ti LP-plater. De regnet med andre ord London Calling som to og oppfølgeren Sandinista! som tre, selv om prisen på begge var redusert. London Calling ble solgt til prisen av en vanlig LP-plate, og var allerede der å betrakte som en god deal for meg som levde på ukepenger og avisbudlønn.

Mannen på Narvesen var ikke helt med da jeg ba om å få høre platen og satte like godt på side 3. I motsetning til vanlige dobbeltalbum hadde ikke London Calling noe utbrettcover, og derfor var det fort gjort å sette på «feil» plate. Det innebar at jeg i rask rekkefølge hørte «Wrong ‘Em Boyo», «Death Or Glory», «Koka Kola» og «The Card Cheat». Jeg tror jeg hadde bestemt meg for å kjøpe platen allerede ved åpningsriffet til «Death Or Glory». Da hadde Joe Strummers hese røst allerede bergtatt meg med skacoveren «Wrong ‘Em Boyo» (opprinnelig med The Rulers) hvori opptatt strofer fra den gamle folkesangen og mordballaden «Stagger Lee», men det som kanskje overrasket meg mest var hvor langt unna dette befant seg i forhold til hva jeg hadde forventet. Her var struttende saksofoner, et skingrende orgel, dansbare skarytmer og, ikke minst, den utrolig kule stemmen til Strummer. Jeg fikk ikke med meg et døyt av teksten, men jeg hadde garantert ikke hørt noe som traff meg like hardt siden jeg oppdaget lyden av popmusikk generelt og ABBA spesielt – uten sammenligning for øvrig. The Clash ble mitt band i løpet av tre-fire minutter.

Hvis dette var punk var jeg klar for å bli punker, men jeg forsto raskt at London Calling var mye mer og at det kanskje kunne argumenteres for at det ikke var noe «ekte» punkrock her i det hele tatt. Holdningen var definitivt punk – antiestablishment og stick it to the man og revvolusjon og alt det der – men det musikalske innholdet var et resultat av at The Clash hadde fått opp ørene for en hel verden av musikk i løpet av de to årene som var gått siden sin selvtitulerte, skikkelig sinna debutplate. Tidligere i 1979 hadde de turnert i Amerika med oppvarmingsartister som Bo Diddley, Sam & Dave, Lee Dorsey, Screamin’ Jay Hawkins, Joe Ely og The Cramps. Alt dette og mer til formet retningen de tok med London Calling som attpåtil ble skrevet i en kreativ virvelvind etter lang tids skrivetørke hos hovedlåtskriverne Strummer og Mick Jones. Her var reggae, ska, rockabilly, rhythm n’ blues, rock, pop, jazz og mye mer i en salig blanding, musikk som til en viss grad var vilt fremmed for meg, men som for første gang fikk meg til å innse hvor mye forskjellig rockmusikk kunne være. Det var den aller viktigste lærdommen. Rock som idé var ikke begrenset til å være én spesiell ting. Rock kunne være hva som helst og ekstremt mye forskjellig – på en gang!

Da jeg kom hjem med mitt nyinnkjøpte eksemplar av London Calling satte jeg sporenstreks på platen fra begynnelsen, og åpningen av sangen «London Calling» innfridde alt jeg hadde av forventninger etter å ha hørt fire låter i platebaren – og vel så det. Det er en så sterk åpningslåt at jeg skulle ønske jeg kunne si at den var mitt første møte med The Clash, men det går altså ikke. Jeg vil likevel si at «Wrong ‘Em Boyo» er et nesten like eksplosivt startskudd, og den er omtrent like representativ for platens helhet, til tross for at den er en coverlåt. Men med gullrekka «London Calling», «Brand New Cadillac» (også en cover, denne av den britiske rockabillyhelten Vince Taylor), «Jimmy Jazz», «Hateful» og «Rudie Can’t Fail» var det gjort en gang for alle. Jeg var et fullblods medlem av The Church Of The Clash, og verden ble aldri den samme.

Side 2 hadde flere åpenbaringer å by på: Først den latterlige fengende «Spanish Bombs» der jeg for første gang ble eksponert for Spanglish, og dernest «The Right Profile» med fete saksofoner og masse trøkk. «Lost In The Supermarket» var popmusikk som systemkritikk, og «Clampdown» var bare dritbarsk. Til slutt kom Paul Simonons fantastiske komposisjon «The Guns Of Brixton», fremdeles den kuleste dub/reggaelåta som er spilt inn av folk uten jamaicansk pass. Side 4 syntes jeg ikke var fullt så bra da jeg hørte den første gang, med «Lover’s Rock», «Four Horsemen», «I’m Not Down» og «Revolution Rock», men her var også et bonusspor. «Train In Vain» sto ikke oppført på coveret, den bare kom som en åpenbaring helt til slutt, som en av de aller feteste låtene på hele platen. Jeg var solgt!

London Calling tok meg ut på en reise som ennå ikke er forbi. The Clash viste frem en nydelig, fargerik musikalsk palett som de matchet med et minst like fargerikt tekstunivers. Her stiftet jeg bekjentskap med morderiske og lyssky skikkelser fra Londons underverden, apokalypsen, spanske og latinamerikanske revolusjonære, og mye annet jeg ikke hadde hørt Annifrid Lyngstad eller Agneta Fältskog synge om.

Ikke mange ukene senere kjøpte jeg mitt første nummer av musikkavisen Puls, med Bruce Springsteen på forsiden, og jeg fant fort ut at det også var noe som het Nye Takter som var verdt å lese. Begge disse musikkavisene førte meg til musikalske oppdagelser langt bortenfor det jeg tidligere hadde lært om fra Yan Friis og Ivar Dyrhaug og Sigbjørn Nedland, for ikke å snakke om musikken jeg kjente fra Norsktoppen og Europatoppen. Jeg hadde forresten aldri hørt Springsteen før, og da The River (som også traff meg som en knyttneve med all sin musikalitet) kom i oktober 1980 hadde jeg allerede vært innom den første norske punkbølgen med Kjøtt, Hærverk og noen til, hadde kjøpt og hørt og elsket musikk av alle fra Sham 69 til Ultravox, fra Talking Heads til Orchestral Manoeuvres In The Dark. Verden så veldig annerledes ut da enn den hadde gjort mindre enn et år tidligere, og det var The Clash og London Calling som hadde æren.

Joe Strummer, Mick Jones, Paul Simonon og Topper Headon ble aldri bedre – hverken sammen eller hver for seg – enn de var på London Calling. Da The Clash spilte i Drammenshallen i 1984 var de i ferd med å gå i grus med bare Strummer og Simonon tilbake av originalmedlemmene, og jeg husker hvor skuffet jeg var over konserten. Sandinista! (1980) og Combat Rock (1982) var ikke av samme kvalitet som London Calling, men det er gode plater, og jeg hadde høye forventninger. Konserten i Drammen var dessverre ikke svaret på aftenbønnen, og da Cut The Crap så dagens lys i 1985 var det kroken på døra. Ingen var interessert i The Clash mk 2, og det var ikke få anmeldere som gjorde seg morsomme på bekostning av tittelen på denne udiskutabelt råtne plata.

Om konserten i Drammen skuffet hadde jeg en helt annen og mer minneverdig opplevelse da jeg så Joe Strummer & The Mescaleros på Astoria i London i 1999. Halvparten av låtene var The Clash-låter, og det sprutet av energi med et ellevilt publikum som så ut til å tro at det fremdeles var 1979. The Mescalaros hadde nylig gitt ut den første av tre strålende plater, Rock Art And The X-Ray Style, som var Strummers beste siden Combat Rock, og bandet var i fyr og flamme. Da de avsluttet med The Clash-klassikeren «Bankrobber» var det ikke langt unna ekstasen. Da hadde de spilt tre låter fra London Calling, «Brand New Cadillac», «Rudie Can’t Fail» og tittelkuttet, samt andre perler som «Tommy Gun», «Rock The Casbah» og «(White Man) In Hammersmith Palais», og det ville vært direkte ufint å ønske seg mer. 20 år senere er det fremdeles en av de beste konsertene jeg har vært på.

Til slutt det åpenbare spørsmålet: Er London Calling verdens beste plate? Neppe for alle, men for meg er det ingen tvil om svaret.

PS! En lekker jubileumsutgave er utgitt i forbindelse med 40-årsjubileet. Det er en CD-versjon som inkluderer en lekker 120 siders scrapbook i hardcover og A4-format, med upubliserte fotografier, håndskrevne tekster og notater, avisutklipp og anmeldelser og mye mer. London Calling er selvfølgelig også relansert på vinyl.

Sjekk også: Årets beste album 2019

1 Kommentar

  • Herlig artikkel. Ja, London Calling er nok en av verdens beste plater, enig med deg! Det jeg savner litt er litt fokus på Topper Headon, det er jo ikke tvil om at hans vanvittige allsidighet var med å berede grunnen for LC. Han behersket alle stiler og gutta var jo klar for å prøve alt. Det er nesten rørende å se gamle intervjuer, hvor spesielt Strummer alltid skryter av TH. Topper ble jo et vrak (har heldigvis reist seg) og var jo alltid i skyggen av de andre, han kom jo inn sent og så jo ikke fullt så kul ut som de andre 😎, men jeg mener at uten ham ville Clash vært et bra punk/rock band, med ham; geniale! Takk for gode artikler, stå på! Mvh S.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.