Ya man! – Tid for en skikkelig reggaespilleliste

Foto: Erik Valebrokk
«Ya, man». På Seven Mile Beach i Negril tar det kanskje to minutter før man blir tilbudt ganja, og det er på en dårlig dag. Men selgerne er kule. De tar et nei for et nei, maser ikke og lar seg gjerne avfotografere. Foto: Erik Valebrokk

I forrige uke besøkte jeg Jamaica for første gang, og himmel og hav som jeg trivdes. Nydelige mennesker, nydelig natur, nydelig klima, nydelig musikk… i det hele tatt. Jamaica traff meg som lyn fra klar himmel, og selv med en luftfuktighet som var i drøyeste laget kan jeg trygt si det er et av de mest spennende landene jeg har besøkt på lenge. Jamaica har en helt spesiell stemning. Her er det så chill at du smelter, og da mener jeg altså ikke av varmen. Du møter mennesker som er blide, imøtekommende, gjestfrie, og som har en holdning til tilværelsen som kan oppsummeres i uttrykket «ya, man». Der den direkte oversettelsen er noe så enkelt som «ja», betyr «ya, man» også mye mer. Hvis du bestiller en pils (for eksempel Red Stripe som er nasjonalølet) er det ikke utenkelig at du får en «ya, man» etterfulgt av servering, men «ya, man» er også brukt som kommentar til en rekke aspekter ved tilværelsens uutholdelige letthet eller det stikk motsatte. For mange jamaicanere er livet til dels svært tøft, og «ya, man» kan brukes både i resignasjon over en tøff hverdag eller som respons på at solen skinner.

Det bringer meg omsider til musikk, til reggae og dens mange beslektede sjangere, som ska, rocksteady, dub, dancehall, ragga og så videre. Før jeg reiste til Jamaica slo det meg at jeg visste fint lite om jamaicansk musikk utover det helt essensielle; Bob Marley & The Wailers, Peter Tosh, Desmond Dekker, Burning Spear, Lee «Scratch» Perry, Toots & The Maytals og annen klassisk ska og reggae fra 60- og 70-tallet. Her har jeg sovet i timen.

Det måtte jeg gjøre noe med, og jeg fikk brukt tiden på øya godt til å fritte ut folk jeg tilbragte mye tid med om musikken de hører på. Spesielt en biltur frem og tilbake mellom Saint Elizabeth og Kingston sammen med en dansk kollega var nyttig. Sjåføren vår, André, var et oppkomme av informasjon og spilte masse kult for oss underveis. Jeg spurte og jeg fikk svar, og vi fikk noen fantastiske musikkopplevelser mens det frodige landskapet gled forbi der vi kjørte på i all hovedsak elendige veier.

Jeg har oppsummert Jamaica-turen i en spilleliste som inneholder mye av det vi hørte den dagen, i tillegg til tips vi fikk av vertene Carey og Troy. Her er også noen få klassikere, ikke minst måtte jeg ha med noen Bob Marley-låter som jeg synes passer, og jeg har også gjort plass til gamle favoritter med Peter Tosh, Aswad og Inner Circle. Jeg oppdaget også at legendariske Third World lever i beste velgående og nettopp har gitt ut ny plate med den talende tittelen More Work To Be Done. Den er representert med den strålende sangen «Third World Keeps Turning». Jeg har også gravd i nyere musikk på egen hånd og funnet veldig mye bra som har havnet på listen.

Så vidt jeg har forstått er de to største nye navnene innen jamaicansk musikkliv Chronixx og Koffee. Chronixx (født Jamar McNaughton) er en 26 år gammel representant for den såkalte reggae revival som har oppstått som reaksjon på dancehall og reggaeton (avart av reggae som oppsto i Puerto Rico sent på 90-tallet). Særlig de to sangene «Skankin’ Sweet» og «Here Comes Trouble» har gått på repeat. Chronixx er rastafarianer (det hersker tvil om hvor mange praktiserende rastafarianere det er på Jamaica, men de er uansett en forbausende liten minoritet som har hatt enorm kulturell betydning på nasjonen) og synger derfor også mye om religion. Koffee (født Mikayla Johnson) er 19 år gammel og ifølge vår sjåfør «elsket av ungdommen». På sanger som «Toast», «Raggamuffin» og «Burning» låter hun desidert old school, men samtidig svært moderne, og selv om hun er til dels elektronisk orientert er hun likevel å anse som del av en reggae revival. Musikken og sangene hennes låter på et eller annet vis veldig «autentisk». Et annet navn å merke seg er bandet Raging Fyah. Vi spilte deres debutalbum Judgement Day to ganger i sin helhet på Kingston-turen, og lo godt av sangen «Ganja» som selvsagt er et uforfalsket kjærlighetsbrev til nettopp ganja, weed, marihuana, cannabis eller hva du nå velger å kalle det. Den er imidlertid musikalsk atypisk for et album marinert i mer tradisjonell reggae.

Marley-familien er selvsagt godt representert. Bobs sønner Damian, Ziggy, Stephen og Ky-Mani er med på spillelisten min, og av alle sangene her er nok Damians «Living It Up» den jeg har fått det største kicket på. Det er en ekstremt dansbar låt med et klassisk positivt budskap om å arbeide seg ut av gettoen og finne mening i livet. Eller som Damian så fint formulerer det; «Yo dawg, if you want some good life finally/Perhaps change your night time hobby/Come out of the old crime lobby/And benefit from your wisdom». Uttrykket «night time hobby» er jo i denne sammenhengen ganske utmerket. Det er en fantastisk oppstemt og kul låt som vil fungere på dansegulv fra Kingston til Oslo.

De fleste sangene på denne listen er dog adskillig sløyere. Reggae skal helst ikke ha for høy hastighet. Det ville nemlig passet dårlig med den jamaicanske «ya, man»-mentaliteten. En nedpå reggaeshuffle er stort sett det du trenger. Hør på Alborosies «Kingston Town», Vibronics’ «Mirror Dub» og Protojes «Kingston Be Wise» – eller for eksempel Marley-klassikeren «Waiting In Vain» – for å forstå hva jeg mener.

Foto: Erik Valebrokk
Anthony Able driver en liten platesjappe i Negril og er dessuten artist. Her viser han frem sin siste utgivelse «Children Of Jah». Den er ikke på Spotify, men Anthony er representert med flotte «Strive (To Be A Better Man)». Foto: Erik Valebrokk

Men hva synger disse artistene om? Det er litt av hvert som for eksempel religion, kjærlighet, tjall og sosiale sammenkomster, men dessverre representerer også deler av reggaemusikken homohat med til dels svært grove tekster som oppfordrer til å brenne homofile levende eller skyte dem i hodet. Slike ting. Det kalles murder music, og blant artistene som har gjort seg bemerket med denne typen tekster finner vi Buju Banton, Sizzla, Capleton, Beenie Man og Bounty Killer. De er – og det bør være unødvendig å si – ikke med på spillelisten min. I og med at homoseksualitet mellom menn er forbudt er det også mye «gay bashing» ute og går. (Homoseksualitet er lovlig mellom kvinner, men ikke særlig vel ansett av den grunn.) Selv blant våre ellers opplyste og åpenbart intelligente verter var det helt fy, selvfølgelig resultat av en ren indoktrinering som gjennomsyrer det jamaicanske samfunnet.

Bob Marley var ingen homoaktivist, men han spredde ikke hat heller. Tvert imot. En av hans mest kjente sanger er «One Love», et uttrykk som også brukes av den jevne jamaicaner. Det er en sang Buju Banton og hans likesinnede bør spille én gang til: «One love, one heart, let’s get together and feel alright». Mer komplisert er det jo ikke.

Jeg har for øvrig valgt å avslutte spillelisten med Harry Belafontes eviggrønne calypsoklassiker «Jamaica Farewell». Riktignok etterlot jeg ikke noen liten snelle i Kingston Town slik hans fortellerperson gjorde, men det var denne sangen jeg hadde i hodet da flyet lettet fra flyplassen i Montego Bay på søndag.

I’m sad to say I’m on my way
Won’t be back for many a day
My heart is down, my head is turning around
I had to leave a little girl in Kingston town

Men nå, musikk. «Ya, man!»

Sjekk også: Musikkens kraft – derfor treffer musikk oss så hardt

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.