Deafheaven
«New Bermuda»
(ANTI-)
[usr 6 text=»false»]

Sunbather, det amerikanske black metal-bandet Deafheavens nummer to-album fra 2013, gikk under radaren min da det ble utgitt, men hadde jeg fått det med meg i tide ville jeg – iallfall i retrospekt – plassert det på tredje plass på listen over det årets beste albumutgivelser, bak Daft Punks Random Access Memories og Prefab Sprouts Crimson/Red, og foran Elvira Nikolaisen og Mathias Eicks I Concentrate On You og Bill Callahans Dream River. Med andre ord ville Sunbather skjøvet Stein Torleif Bjellas flotte tredjealbum Heim for å døy ned til en fremdeles anstendig sjette plass.

Dette forteller to ting: 1) Jeg har en nærmest idiotisk variert musikksmak, og 2) Jeg hadde aldri i mine villeste fantasier trodd at et black metal-band ville berøre meg så sterkt, men Deafheaven klarte altså kunststykket. Nå er det amerikanske bandet aktuelle med sitt tredje album New Bermuda, som om mulig er enda bedre enn Sunbather. Mon tro om ikke det vil toppe 2015-lista mi? Det er litt tidlig å si, men det ligger godt an.

Hvor begynner jeg når jeg skal forsøke å beskrive Deafheaven? Kanskje med å snakke om hvor vakkert det låter av musikken deres? Styggvakkert kanskje? Jeg vet praktisk talt ingenting om black metal eller death metal eller alle deres subsjangere, jeg har et nærmest totalt fraværende forhold til denne musikken. Det er sjangere som aldri har interessert meg, som snarere har fått meg til å vende ryggen til, musikk jeg har hatt et fordomsfullt forhold til og i beste fall har ledd av – primært antagelig fordi jeg ikke har forstått noe som helst av den. Nada.

Men så skjer det som av og til skjer, at du dyttes i retning av noe du egentlig ikke liker (eller tror du ikke liker), fordi noen du har tillit til foreslår at det er noe du bør høre på, og så er du heldigvis smart nok til å ta rådet til deg. Deafheaven kom inn i livet mitt på den måten for snart to år siden, en mørk vinter, og da jeg hørte «Dream House», åpningssporet på Sunbather første gang, skjønte jeg til å begynne med null og niks. Det var mer enn ni minutter med hva jeg innledningsvis oppfattet som sammenhengende uutholdelig støy og skriking og bæring og overstyrte gitarer. Bortsett fra… et lite intermezzo der støyen stilnet, og noen utspekulert vakre gitartoner dukket opp før… bråket fortsatte. Men noe var skjedd, noe bremset spetakkelet, og dette «noe» fikk meg til å spisse ører. Jeg hørte nøyere etter, jeg merket meg dynamikken som var en åpenbar del av lydbildet, jeg ble rett og slett interessert. Og ikke bare var «Dream House» plutselig blitt til en nydelig komposisjon, den ble også avløst av et tre minutter langt instrumentalspor som heter «Irresistable», og aldri har vel tre minutter musikk blitt tildelt et mer presist navn. Det er tre uimotståelige minutter så vakre at du blir fullstendig henført og nesten får lyst til å grine av glede. Kanskje ikke en gang fordi sangen er så vakker i seg selv – den består kun av elektrisk gitar og piano i et enkelt repeterende mønster – men på grunn av konteksten. «Irresistable» var en skjønnhetens oase i en kakafoni av noe som kan minne om musikalsk sinnslidelse, og således et sårt tiltrengt pusterom.

Les også: Finn Coren påkaller det guddommelige

Det bringer oss til New Bermuda, Deafheavens tredje langspiller. Bandet er stadig sentrert rundt vokalist George Clarke og gitarist og primærlåtskriver Kerry McCoy, men forstår jeg andre anmeldere rett er de tre andre medlemmene, Shiv Mehra (gitar), Stephen Clark (bass) og Daniel Tracy (trommer) nå mer å regne for reelle bandmedlemmer enn sessionmusikere. Da de spilte på Øyafestivalen i fjor satt det som et skudd, og selv om vi som sto klint opp mot sperringen foran scenen sto i konstant fare for å bli utsatt for George Clarkes stadige spyttklyser (Grow up!) var det fotografene foran oss igjen som tok støyten. Vi i publikum fikk en flott konsert med et supertight band.

Det er enda tightere på New Bermuda, selvsagt mye takket være at det er et studioprodukt og ikke en mer spontan opplevelse som en konsert tross alt er. Vi får en vegg av lyd og ikke av det slaget Phil Spector ga oss med sitt patenterte «Wall of Sound» for mer enn 50 år siden. Her er det snakk om en vegg av overstyrte gitarer, et fjellstøtt komp og en vokalist («sanger» er ikke ordet å bruke om George Clarke) hvis stemmebånd fremkaller en merkelig lyd som er kombinert primalskrik, surkling og hvesing. Jeg tror det er noe black metal-vokalister øver lenge og vel på for å mestre, men novise som jeg er i dette landskapet skal jeg ikke påstå det med altfor stor tyngde. Det er mer et inntrykk jeg har.

Men dette er altså svært vakker musikk. Her og der låter det som ganske straight rock, og black metal-aspektene blandes ofte med et shoegazing-uttrykk som ikke ville vært My Bloody Valentine eller Slowdive fremmed. Lekre gitarsoloer fremkaller assosiasjoner til gammel (og ny) progrock med innslag av King Crimson og tidlig Pink Floyd, såvel som Mew og The Mars Volta, og sluttresultatet er noe helt eget som kun kan være Deafheaven, en sammenblanding av uttrykk som når en høyere enhet.

Les også: Komplett glede – New Order er tilbake

Jeg kunne gått inn på enkeltlåter, men jeg synes de fem lange sporene (det korteste klokker inn på 8:24) låter så helhetlig og sammensatt at det ikke har noen hensikt. Det er umulig å høre hva Clarke synger, men titlene matcher musikkens melankolske aspekter: «Brought To The Water», «Luna», «Baby Blue», «Come Back» og «Gifts For The Earth». Tekstene er tilgjengelige på denne nettsiden, så ta gjerne en titt. Du vil se at Clarkes skrik/sang handler om mer enn melankoli, men snarere er uttrykk for desperasjon og fortvilelse, fulle av marerittaktige syner og fatalistisk resignasjon. Det er mørkt som i graven, med bilder av en verden og en tilværelse i oppløsning.

Jeg velger å nyte musikken som den er, med Clarkes vræl som en helt essensiell bestanddel. En ting som er sikkert er at det er, som våre engelskspråklige venner så fint uttrykker det, «method to the madness» i Deafheavens musikk. Ingenting er tilfeldig, låtene er svært strukturerte i oppbygning, og det beste du kan gjøre er å spille drithøyt og la deg løfte med av musikkens transcenderende kraft. Den er nemlig betydelig. New Bermuda er en plate som lar den lytteren som er villig til å åpne sansene bli med ut på en reise til Gud vet hvor, men målet er da heller ikke så nøye. Her er det selve reisen, eller flukten om du vil, som er poenget. Og at New Bermuda er av 2015s helt store plater er det ingen tvil om. Et nytt mesterverk!