Vellykket Hellbillies i tekst og bilder

Hellbillies i slaget under Midnattsrocken i Lakselv i juli, 2014. Foto: Trygve Indrelid

Cecilie Asker/Trygve Indrelid
Hellbillies 25
(Cappelen Damm)
5 Stars
Det er knapt til å tro, men Hellbillies har holdt det gående jevnt og trutt på norske landeveier og konsertscener i 25 år, uten alvorlige gnisninger, med regelmessige utgivelser som alle har vært salgssuksesser, vært elsket og beundret i alle miljøer og er her fremdeles, så å si intakt. Klart det skal feires, og hva er vel mer naturlig enn å gjøre det med en lekker bokutgivelse?

– Du tenker ikke over det underveis, men så slår det deg plutselig en dag at årene bare har gått. Det er ganske drøyt., sa sanger og frontfigur Aslag Haugen til meg da jeg intervjuet ham for to måneder siden. – De fleste band som feirer 25-årsjubileum har minst hatt ett comeback, det har ikke vi hatt. Vi har også hatt en stabil besetning bortsett fra at Arne (Moslåtten) har sluttet. Men han hadde gyldig grunn. På et tidspunkt får alle nok av turnéliv, hotellovernattinger og alt det andre du må forholde deg til. Det er ikke for alle, sa han i intervjuet som du kan lese i sin helhet her.

Aslag i en stille stund under Midnattsrocken i Lakselv. Foto: Trygve Indrelid

Aslag i en stille stund under Midnattsrocken i Lakselv. Foto: Trygve Indrelid

Hellbillies 25 som er den sobre tittelen på jubileumsboken ført i pennen av Aftenposten-journalist Cecilie Asker handler da også i stor grad om nettopp turnéliv og hotellovernattinger og “alt det andre du må forholde deg til”, som for eksempel plateinnspillinger og salgstall. Historien om et av Norges desidert mest suksessfulle band gjennom tidene er rett og slett litt “maskinmessig” fortalt, og det er en svakhet ved en bok som kunne og burde vært bedre. Sammen med fotografkollega Trygve Indrelid har Asker hatt fri tilgang til bandet i en halvtårsperiode, vært med dem på turné, sittet i bandbussen, vært med bak scenen, stått midt i kampens hete sammen med Hellbillies’ entusiastiske og takknemlige publilkum og sett dem gi jernet kveld etter kveld, i det hele tatt…

Det jeg først og fremst savner er følelsen av tilstedeværelse. Den kommer til de grader til syne i Indrelids fotografier som er aldeles fantastiske. Han fanger bandmedlemmene i ubeskyttede øyeblikk i forskjellige settinger, han har tatt konsertbilder når han har stått sammen med dem på scenen, og han har fotografert publikum som lyser av glede, forventing, entusiasme, ekstase, og så videre. Alt fra innsiden, med kameralinsen usjenert til stede i hele prosessen. Til sammenligning gjenforteller Cecilie Asker bandets historie via intervjuer med alle involverte; band, crew, journalister (meg inkludert), plateselskapsfolk og andre bransjepersoner. Hun har gjort en strålende jobb når det gjelder det faktiske, hun har lykkes i å bygge en struktur og holde kronologien på skinner boken igjennom. Du kan garantert ikke ta henne på noe særlig hva angår faktainformasjon, og historien om Hellbilllies fortelles ryddig og greit. Men dessverre også litt kjedelig.

Trygve Indrelid har hatt full tilgang til Hellbillies gjennom et halvt år. Det synes da også på resultatet. Lars Håvard og Aslag Haugen er fanget i en situasjon de fleste vil kjenne seg igjen i. Foto: Trygve Indrelid

Trygve Indrelid har hatt full tilgang til Hellbillies gjennom et halvt år. Det synes da også på resultatet. Lars Håvard og Aslag Haugen er fanget i en situasjon de fleste vil kjenne seg igjen i. Foto: Trygve Indrelid

Jeg savner Cecilies egen stemme blant alle de andre. Jeg savner hennes betraktninger fra publikums ståsted, jeg savner hennes egne, personlige funderinger rundt musikken. Cecilie kjenner selv turnélivet gjennom sitt parallelle liv som musiker, og jeg skulle ønske hun ville by på seg selv her. Og viktigst: Hvor er intervjuene med publikum? Boken er krydret med løsrevne sitater av typen “Det er noe godt og kjent over de herlige sangene deres.” kreditert “Kvinnelig publikummer, Askim”. Det forteller meg ingenting. Vi får ikke en gang vite hvor gammel hun er. Hvorfor er hun ikke intervjuet? Og hvorfor er heller ikke “Kvinnelig publikummer, Treungen”, “Mannlig publikummer, Langesund”, “Mannlig publikummer, Sandefjord” og alle de andre som er sitert blitt intervjuet? I de korte sitatene forteller de ting som at de er vokst opp med musikken og at Hellbillies synger om ting som faktisk skjer i livene deres. Heri ligger som Asker påpeker de viktigste årsakene til bandets suksess, noe hun bruker mye plass på i boken, men hun går aldri ned blant publikum for å snakke om hvordan tekstene virkelig treffer dem. Det er en svakhet, spesielt med tanke på hvordan teksten hennes da på en mye sterkere måte ville harmonert med fotografiene til Trygve.

Det er heldigvis også mye å skryte av. Cecilie Asker er som allerede nevnt ryddig og strukturert. Hun gjør også et godt forsøk på å redegjøre for hvordan Hellbillies har forandret seg fra å være et countryband til et rockband, får tydelig frem bandmedlemmenes egne syn på sine respektive roller og hvordan livet som en Hellbilly arter seg. Vi kunne kanskje fått en anelse mer om privatlivene deres, men jeg har en mistanke om at de ikke har villet snakke noe særlig om det. Personlig mener jeg det ville vært interessant å lese noen betraktninger om det å balansere turnéliv med familieliv, men det er det altså fint lite av her. Den ene personen som åpner seg en smule er Aslag selv, og det løfter boken flere hakk. Sett i det lyset er det synd at ikke de andre har villet være mer personlige, men så er de også sindige, stillfarne hallingdøler, og der i gården er det grenser for hva man kan snakke om.

Backstage under Treungenfestivalen i august i fjor, der Lars Christian Narum forteller en historie som er så god at Lars Håvard og Aslag praktisk talt letter fra stolen. Foto: Trygve Indrelid

Backstage under Treungenfestivalen i august i fjor, der Lars Christian Narum forteller en historie som er så god at Lars Håvard og Aslag praktisk talt letter fra stolen. Foto: Trygve Indrelid

Det er ikke mye sex and drugs and rock’n’roll å spore i Hellbillies-guttas livsstil og ikke så mye spenning å hente heller. Det utvilsomt mest dramatiske som har skjedd bandet var da Aslag Haugen ramlet ned fra scenen på Skippagurrafestivalen i 2009 og brakk begge håndledd og nakken, men ellers er det lite action. Noen små anekdoter hist og pist er med som et slags krydder, og vi blir servert noen sekvenser om skrivesperre og forventingspress – slike ting.

Alt i alt er Hellbillies 25 god lesning, med visse mangler, men bokens beholdning er og blir fotografiene til Trygve Indrelid. Mange av dem henger utstilt på Popsenteret i Oslo nå i høst, og jeg kan ikke få anbefalt nok at du tar en tur og ser dem i storformat. For enhver hobbyfotograf er de veldig inspirerende – og en liten smule avskrekkende, virkelig noe å strekke seg etter. Og avslutningsvis: Gratulerer til Hellbillies med 25 år i den fantastiske populærmusikkens tjeneste!

OBS! Alle bildene er benyttet med tillatelse fra Trygve Indrelid og Cappelen Damm.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *