Cosey
«En mystisk melodi»
(Egmont Publishing)
[usr 6 text=»false»]

At Walt Disney Company har tillatt det franske tegneserieforlaget Glénat å tolke Mikke Mus på sin egen måte, ved hjelp av anerkjente serietegnere som i det daglige driver med helt andre ting, er egentlig sensasjonelt. Disney er kjent for sin strenge linje i forhold til alt som har med bruk av deres patenterte figurer å gjøre, og søksmålene har sittet løst. Bare spør den svenske Arne And-skaperen Charlie Christensen som så vidt har klart å unngå fete millionkrav fra selskapets advokater.

I en serie som så langt teller fire (?) selvstendige album har Egmont Publishing som er norsk Disney-utgiver sluppet de to første, En mystisk melodi og Mickey’s Craziest Adventures. Det er to tegneseriealbum som gjør stor ære på Disney-arven, og jeg vil tro Glénats argumentasjonsrekke for å få tillatelse til å lage dem har vært lang, men samtidig overbevisende.

Det endelige resultat skulle tale for seg. Det beste av disse to albumene er signert Cosey (egentlig navn Bernard Cosendai), den sveitsiske serieskaperen hvis hovedverk er serien om mentalpasienten Jonathan som finner et nytt liv i Himalaya. Han har skrevet og tegnet En mystisk melodi eller Hvordan Mikke møtte Minni, en på alle måter vakker fortelling som tar oss 90 år tilbake i tid. Handlingen er lagt til 1927, året før Mikke Mus «debuterte» i kortfilmen Steamboat Willie, og han forsøker å livnære seg som manusforfatter i Hollywood. Mikke skriver manus til filmer med dyrestjernen Dog the Dog, men produsenten Big Boss hos Hollywood-studioet Shooting Star avviser hans siste manus. «Drama! Kjærlighet! Tårer! Nederdrektighet! Forræderi!!! Det er det publikum vil ha!», insisterer han og henviser til Shakespeare før han ber Mikke gå hjem og lese Hamlet på nytt.

Så der har vi Mikke Mus anno 1927, fattig og arbeidsledig, og nå på vei til sin gode venn Langbein som driver et antikvariat, men er i ferd med å stenge fordi han har gjort «århundrets varp». Han er hemmelighetsfull, men er i ferd med å komme til store penger. Tror han. I stedet for å bli med Langbein i yachten han har fått låne reiser Mikke hjem med toget der han skal benytte tiden til å se over det avviste manuset sitt. Et strømbrudd gjør det umulig, og etter en tur på toalettet (den er ny i Disney-sammenheng!) har noen andre satt seg på plassen hans. Hverken han eller vi ser ansiktet til vedkommende, men vi ser et skjørt, et par sko, sorte ben og hvite hansker, og det er selvsagt Minni Mus, Mikkes fremtidige kjæreste. Hun sitter og sover, og snart sovner Mikke også, og han drømmer en melodi. Når han våkner er medpassasjeren borte, og det samme er manuset som lå mellom dem på setet.

Her brygger det opp til både det ene og det andre. Faksimile: Cosey/Egmont Publishing

Mikke kommer hjem og begynner å jobbe med et nytt manus fra scratch. Under en handletur der han skal kjøpe et stykke gruyèreost går Mikke forbi huset til Klara Klok der han hører den samme melodien som han drømte strømme ut fra radioapparatet hennes. Det er hans første ledetråd for å finne tilbake til det forsvunne manuset og den mystiske medpassasjeren, og vi føres inn i en spennende og samtidig poetisk anlagt fortelling der Mikke til slutt møter Minni, men slett ikke uten forviklinger og snubletråder underveis.

Historien er full av referanser til kjente figurer og scener fra Disney-universet, og blant annet får vi korte glimt av en illsint Donald som skyter med hagle fra husbåten sin når nattoget kommer og river ham ut av søvnen. Vi får også vite hvordan Dog the Dog får navnet Pluto.

En mystisk melodi er en triumf av et tegneseriealbum, der Cosey tar i bruk alle sine fortellertekniske ferdigheter. Gjennom tekst og bilde og en nostalgisk anlagt historie med mer enn et snev sentimentalitet forteller han historien om Mikke og Minnis første møte. Cosey har i tillegg til den 16 album lange serien om Jonathan også laget en rekke kortere enkeltstående historier på et eller to album, og særlig minner En mystisk melodi om den vakre På sporet av Peter Pan. Han er flink til å variere bruken av paneler i serien og benytter seg av forskjellige virkemidler som rastrerte filmscener og overraskende perspektiver. Cosey er Kunstner med stor K, og hans tolkning av Mikkes tidlige eventyr sitter som et skudd.

Lewis Trondheim/Keramidas
«Mickey’s Craziest Adventures»
(Egmont Publishing)
[usr 6 text=»false»]

Mickey’s Craziest Adventures er noe helt annet. Her har den franske manusforfatteren med det oppsiktsvekkende kunstnernavnet Lewis Trondheim (egentlig heter han Laurent Chabosy) og tegneren Nicolas Keramidas (også fransk) skapt en ellevill og hesblesende fortelling med Mikke og Donald i hovedrollene, basert på fiktive amerikanske tegneserieblader de har funnet på et loppemarked og «som var gått fullstendig i glemmeboken», får vi vite.

«Det var en samling (dessverre ikke komplett) av serien Mickey’s Quest hvor man finner gullkorn som aldri er blitt reprintet: de berømte ensiderne med Mickey’s Craziest Adventures, en ellevill forfølgelseshistorie på én side i hvert nummer, og som holdt unge amerikanske lesere i ånde fra mai 1962 til februar 1969.» Særlig. Teksten er hentet fra forordet og er selvfølgelig en fiksjon. De to serieskaperne har «nennsomt restaurert» de 44 sidene de fant på loppemarkedet og satt dem sammen i kronologisk rekkefølge med en rekke hull i handlingen som likevel blir forståelig.

Den spinnville historien er det egentlig ikke noe poeng å gå nærmere inn på her, men Mickey’s Craziest Adventures er så til de grader også et album verdt å lese. Tegningene er fantastiske, og historien er overlegent godt fortalt, særlig tatt i betraktning alle hullene den faktisk inneholder. Både tegnestil og fortellerstil er da også svært troverdig, og historien fremstår i all sin psykedeliske fremtoning som om den er del av 60-tallets kultur.

Mickey’s Craziest Adventures er tydelig 60-tallsinspirert. Faksimile: Lewis Trondheim/Karamides/Egmont Publishing

Så vidt jeg har kunnet bringe på det rene er det kommet ytterligere to album i denne serien på fransk: La Jeunesse de Mickey (Mikkes ungdom) av Tébo (Frédéric Thébault) og Café Zombo av Régis Loisel. Og det bare sier jeg dere, folka i Egmont, de må dere gi ut! Denne serien er noe av det mest sprelske, lekne og bunnsolide jeg har lest av tegneserier på en stund, originale påfunn som føyer seg inn i rekken av tilsvarende hyllester til seriene Sprint, Lucky Luke og Linda og Valentin. Jeg oppfatter dessuten Mikke-historiene som bedre enn disse, kanskje fordi vi tross alt har å gjøre med det gedigne og eksepsjonelt innflytelsesrike Disney-universet å gjøre. Enhver tegneserieentusiast må ha disse albumene i bokhylla.

Sjekk også: 241 musikalske grunner til å elske Amerika