Ute av hjemmekarantene – Oslo etter 14 dagers innesitting

For to uker siden kom Helle og jeg hjem fra Sør-Afrika, til et Oslo vi ikke ante hva ville være, etter nesten to uker i en mer eller mindre koronafri boble med safariopplevelser, vinmarker og townships i skjønn forening. Samme dag som vi reiste hjem satte den norske regjeringen inn tiltak for å begrense smittespredning som ikke minnet om noe vi hadde vært borti tidligere. På avstand virket det regelrett skremmende. Vi visste så lite da, annet enn at vi måtte holde oss innendørs i 14 dager etter hjemkomst, isolert fra andre mennesker. Hjemmekarantene, kort og godt. Hva ville møte oss på Gardermoen? Leger i hvite frakker og verneutstyr? Militære? Skulle vi i en provisorisk interneringsleir? Og hvis ikke, hvordan skulle vi komme oss inn til Oslo og hjem? For vi kunne vel ikke ta toget som normalt? Vi ante ingenting og spekulerte i alt.

Etter hvert som Norge kom nærmere og timene gikk, avbrutt av et flyskifte i Istanbul, lyktes vi i å begrense krisemaksimeringen og se mer nøkternt på hva som eventuelt ville møte oss. Vi ble dog overrasket over å se at det vi ble møtt av var – ingenting! Taxfreebutikken var åpen som vanlig, i passkontrollen var det ingen som stilte spørsmål, det ble ikke delt ut et skjema eller noe som helst som forklarte hvordan vi skulle forholde oss til det vi kom hjem til eller fortelle hva en hjemmekarantene ville innebære. Vi ble sant å si nokså overrasket, og vi kom oss hjem med toget som vanlig, gikk i butikken og handlet det vi kunne, og murte oss deretter inne.

De 14 dagene har gått veldig fint. Vi har hatt gode hjelpere som har dukket opp fra til dels uventet hold og som har kjøpt mat for oss, gått på polet og posten, og bidratt der det har trengtes. Vi har kunnet spise og drikke godt, og jeg har til og med lært meg å bake brød, noe jeg aldri hadde trodd ville skje, martret som jeg har vært av stadige flashbacks til mer enn 40 år gamle mislykkede gjærbakster fra skolekjøkkenet. Vi har sett filmer og TV-serier og livestreaming av konserter med en rekke veldig gode artister, vi har hørt masse god musikk, og vi har lest bøker og magasiner og tegneserier. Kort oppsummert har vi hatt det riktig så bra. Vi vasket til og med vår knøttlille veranda så vi kunne sitte ute og drikke kaffe og trekke litt frisk luft og høre byens lyder.

Men byens lyder har det ikke vært mange av når vi har tatt våre små luftepauser. Det har vært stille, stille, og det midt i byen. Det har vært lite folk å se der nede fire etasjer under oss, og etter hvert som dagene har gått har jeg klart å lulle meg lenger og lenger inn i postapokalyptiske fantasier. I løpet av mine leveår har jeg da sett min skjerv av filmer og TV-serier, og lest bøker og tegneserier nok, der en atomkrig, et virus, roboter eller annet skrømt har utslettet mesteparten av liv. Jeg har sett eller lest om folketomme byer, spøkelsesbyer, overlatt noen få overlevende som etter beste evne forsøker å klare seg i det som i de fleste tilfeller er en livsfarlig, hypervoldelig ny verden. Ikke at jeg trodde det var helt det som ventet meg etter 14 uvirkelige dager hjemme, men jeg lurte veldig på hvordan verden ville arte seg når jeg omsider kunne gå ut. Og ja, jeg vet jeg har kunnet gå korte turer så lenge jeg hadde passet godt på å holde meg unna folk, men jeg har ikke villet. For meg var det viktig å overholde påbudet om å være i karantene.

La meg – for å sette ting i et bevegelsesperspektiv – fortelle at jeg ifølge iPhonen min på det meste har gått 799 skritt på en dag i løpet av de siste to ukene. Det var på mandag. Ikke vet jeg hva jeg gjorde akkurat på mandag som gjorde den til en rekorddag, men antagelig var det ikke mer komplisert enn at jeg beveget meg litt mer rundt i leiligheten med mobilen i hånda enn de andre dagene.

I dag har jeg til sammenligning vært ute og gått en lang tur og totalt 10427 skritt. Det er cirka 1,25 ganger så mye som jeg har beveget meg de siste 14 dagene til sammen!

Da jeg kom ut kunne jeg raskt konstatere at verden tross alt fungerer på sitt nye, snåle vis, selv om alle serveringssteder er stengt og det er lite folk og biler å se. Butikkene er for det meste åpne, men kundene er så godt som helt fraværende. Jeg synes ekte synd på alle de som i disse dager er permittert, og som ikke er få, hvorav mange vil miste, eller allerede har, mistet jobben. Og det gjelder ikke bare butikk- og restaurantansatte, men hele reiselivsnæringen, størsteparten av kulturlivet og en rekke andre bransjer. Det er ikke mindre synd på eierne av alle disse butikkene eller restaurantene eller hva det skal være. Vi risikerer å gå konkurs alle sammen. Det er alvor nå.

Jeg synes synd på skoleelever og barnehagebarn som ikke får undervisning eller sosialisering, jeg synes synd på alle som tvinges til å være sammen i familiekonstellasjoner som ikke er ideelle, der vold og selvmordstanker går hånd i hånd. Jeg synes også litt synd på alle dem i lavtlønte yrker som nå hylles som hverdagshelter, men som kanskje er livredde for å gå på jobb, utsatt for smittefare som de er, det være seg helsearbeidere, sanitetsarbeidere, butikkmedarbeidere, fabrikkarbeidere og andre som må være på jobb for at samfunnet skal holde hjulene sånn noenlunde i gang. La oss ikke glemme dem når en mer normal hverdag, i en eller annen form, på et eller annet tidspunkt, gjenoppstår.

Det er i det hele tatt nok av folk å synes synd på for tiden, og fremtidsutsiktene har så visst sett lysere ut også for vår egen lille husholdning. Men dette er ikke tiden for selvmedlidenhet. Hvor håpløst det enn kan synes skylder vi både hverandre og oss selv å gjøre det beste vi kan ut av en krevende situasjon. Det er derfor jeg blir så glad når jeg ser alle de kreative sjelene som får utfolde seg og alle de hjelpende hender som er i sving. Det sies at vanskelige tider bringer ut både det beste og det verste i oss, men jeg velger å fokusere på det beste. Nå er vi alle så til de grader i samme båt, og de ringvirkningene stengningen av Norge – og verden – vil forårsake er umulige å spå. Det eneste vi vet er at på den andre siden av koronakrisen vil alt være annerledes. Ingenting vil bli helt det samme lenger. Det gjelder oss alle, fattige som rike.

Jeg sto altså ikke ansikt til ansikt med mine mest dystopiske grublinger da jeg beveget meg gjennom Oslos gater i dag, men det var en ny opplevelse å se byen min som den ser ut nå. Det er usedvanlig stille overalt, som i de mest hellige påskedager der ALLE er reist til hyttene sine, og nå vet vi jo at de færreste faktisk er på hyttene sine. I stedet sitter byens befolkning inne, fordi de ikke kan stort annet, og håper at de strenge tiltakene vi er pålagt skal heves så tidlig som mulig over påske. For drømmen om påskefjellet er kjørt. Det må vi innse. Det er også et svært beskjedent offer.

Vi oppfordres til ikke å ha kontakt med fremmede – eller kjente, for den saks skyld – og til å holde to meters avstand fra hverandre der det er mulig. Jeg skal hilse å si det var en enkel sak. Så få mennesker som jeg møtte på min vei i dag, var det mer enn god nok plass til at alle vi som var utendørs glatt kunne overholde den oppfordringen. Det ene unntaket var en voksen mann rundt de 60 som i stedet for å gå utenom oss, banet seg vei mellom meg og en annen person som spaserte på hver vår side av fortauet. Jeg tror likevel det gikk helt fint.

Det hyggeligste ved å være ute var selvsagt å møte andre mennesker. Jeg var til og med så heldig å treffe flere kjente på min vei, og hvor glad jeg enn er i min kone, er det deilig å kunne snakke med noen andre også. Og da jeg og to bekjente jeg traff i Frognerparken sto og pratet – med et par meters klaring – kom en ung pike joggende. Instinktivt trakk vi oss litt tilbake i hver vår retning slik at hun komme jogge trygt mellom oss. Ikke at jeg følte meg så utrolig snill av den grunn, men det er ment som et eksempel på at det er veldig lett å ta hensyn til andre. Det koster ingenting.

Oslos, eller verdens, beste platebutikk Big Dipper er stengt, men åpen. Det vil si at folk som har forhåndsbestilt plater kan komme og hente dem, så jeg tok en tur innom og slo av en prat med Jacob og Herman før jeg gikk av sted med det nye Jonathan Wilson-albumet i mitt eie. På verdens beste bokhandel Tronsmo var det også aktivitet og det ble følgelig en ørliten handel og litt pludring med Terje og Eva, før jeg stakk innom Coop på vei hjem for å kjøpe litt påskegodteri og en kilo mel så jeg kan få bakt et nytt brød.

Vel hjemme er jeg selvsagt overveldet av å ha gått så langt og allerede støl, men jeg er i veldig godt humør. Dette er en god dag, og det blir flere av dem. Det vil bare ta litt tid, så la oss ta en dag av gangen. På den andre siden et sted er det lysere.

Jeg tok med kamera ut i byen i dag. Her er noen bilder jeg tok.