Ring Åsne – her er bokhandleren på Tofte!

Min gode venn Ronnie MAG Larsen er utrettelig. Musikeren, forfatteren, filmskaperen, journalisten, radiomannen, politikeren-in-spe og folkehøgskolelæreren fra Giske har påtatt seg atter en rolle – bokhandleren på Tofte. Er det på tide å ringe Åsne Seierstad?

Det er bare få uker siden Ronnie åpnet bokhandelen sin på Tofte, kort vei fra Filtvet der han bor med kone og tre barn, på Hurum, eller som jeg kaller det, i gokk. Jeg kjører ikke bil, og mitt åpenbare spørsmål til Ronnie var derfor «har dere busser der ute?»

Svaret var heldigvis ja. Jeg måtte jo komme meg ut og besøke kompisen min, men det var ikke gjort i en fei, for å si det sånn. Det finnes ikke spor av ekspressruter fra Oslo til Hurum, og Tofte ligger attpåtil omtrent så langt ut på Hurumlandet som du kan komme. Her var det bare å belage seg på melkeruten som dekkes av bussrutene 250 og 85. Hjemmefra og hele veien ut tok det meg to stive timer, en tur som lett tilbakelegges på halvparten eller mindre – hva vet jeg? – med bil. Men jeg hadde god musikk på øret og, ironisk nok, all den tid jeg skulle til en bokhandel, bok i veska. Da er ikke to timer mye til utfordring, og når kaffen står klar idet jeg entrer døra og bokhandleren på Tofte samtidig står ved kassa og slår inn en del av dagens omsetning med verdens fineste smil, skjønner jeg at det var verdt å ta turen.

Men hvordan kom dette egentlig i stand? Hvorfor ble Ronnie plutselig bokhandler?

Rundt påsketider skjedde to ting så å si samtidig, i det som kan se ut som en slags kosmisk sammensvergelse for å føre Ronnie inn på et nytt spor i livet: I et møte med rektorene på Holtekilen Folkehøgskole der han underviser i film, foto og sosiale medier får han vite at linjen hans blir tatt av programmet til høsten, men at skolen ønsker å beholde ham i full stilling ved å spre fagene hans utover de andre linjene. Dagen etter er han innom den daværende bokhandelen på Tofte, drevet av Wenche gjennom 45 år, og får vite at hun stenger butikken om noen uker for å pensjonere seg. På direkte spørsmål fra Wenche om han kunne tenke seg å overta butikken svarer han uten å tenke seg om eller å rådføre seg med kona at jo, det vil han. Så enkelt. Det som ble rosinen i pølsa var at Jill Therese bifalt uten innvendinger av noe slag:

«…her er det viktig å presisere at Konen ikke alltid er den som står fremst i heiagjengen, når jeg starter noe nytt», skrev Ronnie i et blogginnlegg da han slapp katta ut av sekken.

Jeg kan faktisk tidfeste øyeblikket jeg traff og snakket med Ronnie første gang. Det var 5. desember 2012 på Café Mono i Oslo da tidligere Margarets- og nå Giske-kollega Rune Berg hadde releasekonsert for sitt første og foreløpig eneste soloalbum, Hølå. Og i de årene jeg har kjent Ronnie har én ting vært en konstant i livet hans: Han har aldri hatt fritidsproblemer.

Jobben som lærer er bare toppen av isfjellet. Ved siden av undervisningen har han skrevet en roman og en novellesamling, spilt inn flere plater med The Margarets (det ble totalt fire før bandet ga seg i 2011), turnert med Rikskonsertene, laget to radioprogrammer (det ene, Platelangs med Larsen & Valebrokk, lager vi sammen), laget flere musikkvideoer, skrevet filmmanus, libretto til en jazzopera (!), vært foredragsholder og veldig mye mer. I tillegg har han altså kone og tre barn, der sønnen Ask som har Downs syndrom, har gitt Ronnie en del ekstra perspektiver på tilværelsen og gjort ham til en viktig aktør i verdidebatten. Ask er også tema for Ronnies kommende, tredje bokutgivelse, som vil utgis til neste år, og om du trodde det var nok kan jeg legge til at han i januar i år etablerte Kulturpartiet som har som mål å stille til kommunevalget om to år.

Les mer om Kulturpartiet her i et tidligere intervju med Ronnie.

Så det var vel strengt tatt ikke slik at Ronnie trengte mer å fylle dagene med, men kanskje trengte han noe nytt å bite i? Som gjest i Ronnies nyåpnede butikk ser jeg fort at det var bokhandler han skulle bli på dette stadiet i livet. Etter 13 år som lærer har liksom det toget kjørt seg litt fast, og selv om den opprinnelige planen er å fortsette i begrenset stilling på folkehøgskolen, har jeg en følelse av at det kanskje ikke vil skje. Da jeg leste Ronnies blogginnlegg om hans første erfaringer som bokhandler i forrige uke slo det meg at nå har mannen havnet på rett… eh, hylle… i livet og at det kanskje var akkurat dette han trengte nå – å nærmest presse seg selv inn i et nytt spor.

Når jeg kommer ut til Tofte og besøker ham og er flue på veggen i et par timer ser jeg en mann som blomstrer i sin nye rolle. Han er også i gang med en total livsstilsendring som har fått den tidligere så overvektige mannen ned foreløpig 17 kilo, og den Ronnie jeg ser nå er som en vesentlig friskere og mer oppstemt utgave av seg selv, blid og vennlig som alltid, men med et sprang i steget som garantert skyldes mer enn vektfallet.

Ronnie er ikke dummere enn at han skjønner at det er begrenset hvor mange personlige kjepphester han kan ri i butikken. For at bokhandleren på Tofte skal klare seg økonomisk må han selge det folk etterspør. Det gjelder ikke bare bøker han ikke ville lest selv, men også skolesekker, skriveutstyr, spill, bursdagskort, kartverk og andre ting som ikke nødvendigvis kan karakteriseres som «det skrevne ord». Han selger også et lite knippe ukeblader, magasiner og tegneserieblader som står i et veggstativ ved kassa. Musiker og musikkentusiast som han er har han dessuten bestemt seg for at det er en kjempeidé med en liten vinylavdeling. Jeg kunne ikke vært mer enig! Han har til og med litt enkelt gitarutstyr slik som strenger, kabler og plektere, av den enkle grunn at det ikke er å få i mils omkrets og at det derfor også her finnes en etterspørsel han kan fylle.

Og der han ikke kan la være å føre Jussi Adler-Olsen, Lucinda Riley og Paula Watkins, kan han til gjengjeld velge personlige favoritter av J.D. Salinger, Tarjei Vesaas og Olav H. Hauge, og den største gleden finner han i nettopp å introdusere nye kunder for disse. «Det, og å pushe vinyl», sier han.

Tar vi en kikk gjennom vinylutvalget ser det ut som en velkuratert platesamling fra en mann med god smak, og det er da også nettopp det det er. Her er kremplater på rekke og rad fra The Beatles, Nick Drake, The Doors, Prince, Frank Sinatra, deLillos, Lillebjørn Nilsen, Eagles, Radiohead, David Bowie, Prefab Sprout, Pink Floyd, 10,000 Maniacs, Warren Zevon, Ryan Adams, a-ha og mange flere. Noen få innslag av nyere dato ser vi også, med Ed Sheeran, The Chainsmokers og noen andre ungdomsalibier gjemt innimellom alle klassikerne.

Jeg må selvsagt handle når jeg har tatt turen helt ut til Hurumlandet, og plukker med meg plater av Sinatra, Count Basie og Susanne Sundfør, samt et lite knippe bøker. Ikke minst kjøper jeg hele avdelingen for engelsk skjønnlitteratur. Den er ikke stor, det skal sies, og består kun av et eksemplar av George Orwells dystopiske klassiker 1984.

– Kom ikke her. I dag fikk jeg inn Lord Jim på engelsk, men den er ikke satt ut i hyllene ennå, så teknisk sett har du rett i at du har kjøpt hele avdelingen. Men den er oppe og står igjen når du har dratt, like stor som før.

I tillegg til Ronnies åpenbare trivsel i sin nye rolle er det hyggeligste jeg noterer meg her ute på Tofte at jeg på ingen måte er alene om å handle i butikken. Kundene surrer rundt og kikker i hyllene, bys kaffe fra Ronnies nyinnkjøpte kaffemaskin, pludrer litt, handler eller ikke handler, men aller viktigst, de bruker butikken. Mange stusser over alle forfatterportrettene som er hengt opp rundt på veggene og diskuterer hvem de forskjellige fjesene tilhører. Jeg skal ikke røpe annet enn at det er et bredt utvalg av Ronnies favorittforfattere.

Les også: Fredrik Beckmans nye roman anmeldt

Det er liv i de gamle (men nyoppussede) lokalene, og at et lite nærmiljø som Tofte trenger en butikk som denne og annen næringsvirksomhet synes hevet over tvil. Opptil flere av de som er innom uttrykker glede over at butikken ikke ble stengt med Wenche, og at de har fått en ny og kyndig bokhandler i Ronnie som skal selge dem både bøker de vet de vil ha, men også bøker de ikke vet at de vil ha.

Men ved dagens slutt tror jeg likevel ingen gleder seg mer over den nye bokhandelen enn Ronnie selv. Da han hadde tatt avgjørelsen om å bli bokhandler skrev han dette: «Men det jeg tror vi er i ferd med å investere i er familien vår. Samholdet. Jeg skal fremdeles gjøre mye. Skrive bøker, etablere Kulturpartiet, skrive bøker, ha radiosendinger, skrive bøker, være konferansier, skrive bøker, holde foredrag, skrive bøker, undervise i Film & Foto, skrive bøker, spille i Norges desidert beste band og alt det der, men det å endelig kunne gjøre dette sammen med Jill Therese, er noe som ikke kan måles på samme måte, det er noe annet.»

Gratulerer, Ronnie og resten av familien Larsen, og gratulerer, Tofte og resten av Hurumlandet! Dere er på kartet nå, selv om jeg kanskje ikke kommer til å renne ned dørene her. Det er fremdeles «litt» lang reisevei. Men fin bokhandel, det har dere!

Les også: Samtidig, i Arendal – noen tanker om den norske butikkdøden