Innlandet
«Africa»
(SoundCanBeSeen)
[usr 6 text=»false»]

Ingrid Olava og Andreas Ulvo er velkjente navn fra norsk musikkliv, og tanken om et felles prosjekt har eksistert hos dem lenge. Det er en stor glede å være den aller første som presenterer duoen Innlandet og deres debutsingle som kommer alle andre steder i morgen, en versjon av Totos «Africa» som er vilt forskjellig fra originalen. Det er også første single fra et album som kun inneholder coverlåter, og tro meg når jeg sier at det låter fett av Olava og Ulvo som tolker Amy Winehouse, Simon & Garfunkel, Oscar Danielson og andre artister.

Albumet Innlandet slippes 16. mars, men nå skal det dreie seg om åpningslåta «Africa». Det er hverken et overraskende åpningsspor eller førstesingle, da dette er en sang som vekker umiddelbar gjenkjennelse – i en versjon som vekker oppsikt. En god coverlåt bør ideelt sett være en tolkning som er annerledes og som aller helst tilfører originalen en ny dimensjon, og du kan trygt si Innlandet lykkes i så måte.

Både «Africa» og de andre låtene på platen er skåret inn til beinet. Det eneste vi hører er Ingrids stemme og Andreas’ flygel, og «Africa» er et strålende eksempel på hvor vellykket «eksperimentet» har vært. Det er stillfarent og nedpå, intimt og veldig fint. Originalens spretne og velklingende popjazzarrangement er erstattet av stakkato, tunge og mørke tangenter i versene, og lyse pianotriller på refrenget. Det låter litt som hva jeg kan forestille meg at Tori Amos ville gjort med den, og det er fint lite Toto igjen når sangen har gått gjennom Innlandet-kverna.

Totos David Paich og Jeff Porcaro skrev «Africa» sammen etter at Paich hadde sett en dokumentar på TV om død og lidelse i Afrika. Han har senere forklart sangen som både en manns kjærlighet til kontinentet Afrika, men også som en romantisk historie om en person som flyr inn for å møte en ensom misjonær. Paich hadde gått på en katolsk gutteskole som barn, og mange av lærerne hadde vært misjonsarbeidere. De fortalte om hvordan de velsignet landsbyboere, bibler, bøker, avlinger og hvordan de også velsignet regnet når det en sjelden gang kom. Det er selvfølgelig der tekstlinjen «I bless the rains down in Africa» kommer inn i bildet.

Melodien kom til Paich mens han satt og fiklet med et nytt keyboard, og sammen med Porcaro og Lenny Castro utviklet han rytmen og melodien. I Innlandets versjon er kun melodien tilbake, tatt betydelig ned i tempo. Likevel har Andreas og Ingrid lykkes i å bevare det majestetiske uttrykket fra Totos original. Det nedstrippede arrangementet inneholder fine nyanser og dynamikk, både i Andreas’ traktering av tangentene og i spillet mellom stemme og flygel. De har ingenting å skjule seg bak, ikke engang hverandre.

I presseskrivet står følgende: «Sangene er innspilt etter dogmet «all kunst i ett øyeblikk», som i praksis innebærer at piano og vokal er tatt opp samtidig og i samme fysiske rom. Det skapte en gjensidig avhengighet mellom duoen som gjorde det enda viktigere å lytte til den andre og finne en felles tilstedeværelse i musikken. Ingen muligheter til å flikke eller endre på noe i etterkant.»

Sjekk også: Susannas gåsehudversjon av Lou Reeds «Perfect Day»

The wild dogs cry out in the night
As they grow restless, longing for some solitary company
I know that I must do what’s right
As sure as Kilimanjaro rises like Olympus above the Serengeti
I seek to cure what’s deep inside, frightened of this thing that I’ve become

Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke er noen stor Toto-tilhenger, men jeg liker «Africa», og dette andreverset er utrolig fint. Når Ingrid Olava synger Paich’ tekstlinjer får jeg nesten skjelvinger av fryd gjennom kroppen, og med det påfølgende refrenget blir kontrasten helt utsøkt. Dette er virkningsfullt, for ikke å si, kraftfullt materiale.

Det er også interessant å høre hvordan Andreas Ulvo betrakter utgangspunktet:

– Jeg ble først oppmerksom på låta «Africa» i ungdomstida. Den har sakte men sikkert vokst fram som en «guilty pleasure» for meg, og er en av de låtene jeg må høre på en gang iblant, om ikke annet for å stille kløen etter balansen mellom kommersielt fengende pop og kvalitet. Den har alle elementene en poplåt skal ha; en herlig trommegroove, et catchy riff, et fint vers, et refreng med deilig lys, flerstemt mannevokal. Det er macho og feminint på samme tid, og synthsoloen får det trolig til å rykke i de ytterste fingerleddene til ethvert tangentspillende menneske. I vår versjon har vi fjerna oss fra nesten alle disse elementene, men allikevel står låta fram med kvaliteter som ligger andre steder enn i den perfeksjonerte produksjonen og de hippe synthlydene.

Sjekk også: 100 sanger for Valentine’s Day

Han har helt rett i at «Africa» fremdeles står frem med kvaliteter uten den glatte Toto-produksjonen, og den er deilig annerledes. Som Ingrid Olava sier det er Innlandet «på alle måter mennesket fremfor maskinen», og her er det nettopp mennesket og det menneskelige uttrykket som står tilbake. 16. mars kommer albumet, og da får du ytterligere åtte utsøkte eksempler på det samme. Gled deg. Men nå; «Africa»!