Tidenes hyggeligste besøk på en vingård? Bli med til Cascina Ronchetto!

Noen opplevelser er hyggeligere enn andre, intenst sådan. Hver høst reiser jeg og en gruppe eks-kolleger fra Se og Hør og Aller-systemet på herretur, primært til et eller annet sted i Italia. Det eneste kravet vi stiller er at det er mulig å få god mat og vin der vi havner, og sånn sett gjør vi det altså enkelt. Du skal bomme bra for ikke å finne et slikt sted innenfor Italias støvelformede grenser.

Det er seks av oss på disse turene; Erling, Lars, Tore, Erik N., Thomas og undertegnede. Dessverre ble vi en mindre i år da Thomas måtte melde avbud, men vi fem som dro hadde en strålende tur med god mat, god vin og mye latter.

Erling er vår selvutnevnte reiseleder og arrangør. Uten ham hadde vi antagelig ikke kommet oss fra flyplassen en gang og i beste fall tatt en taxi inn til nærmeste by. Men Erling leverer. Han bestiller flybilletter, hotellrom, restauranter, sjåfør – og vingårdbesøk. Erling er med andre ord mannen som gjør disse turene mulige.

I år gikk ferden til Varese, en by i Lombardia i Nord-Italia, fem mil nord for Milano og en mil sør for grensen til Sveits. Det er ikke innmari mange jeg har snakket med som har hørt om Varese – ingen, faktisk. Selv klarte jeg i det minste å huske navnet på byen (innbyggertall 80 000), av den grunn at det finnes et plateselskap som heter Varèse Sarabande, primært kjent for å utgi filmmusikk.

Les også: Nydelige spisesteder på Nord-Jylland

Varese med omgivelser er på ingen måte et typisk italiensk vinområde og er mer å sammenligne med Bergen. Det grønne, frodige området ved foten av Alpene har nemlig mest nedbør i hele Italia, fikk vi vite – og til en viss grad erfare. Men selv om det ikke bugner av vinranker i området er det likevel noen få produsenter som utfordrer elementene og attpåtil lager veldig god vin. Vingården Cascina Ronchetto, for eksempel, som ligger en liten mil sør for Varese by.

Riktignok er samtlige av oss fem (eller seks) vennene pressefolk, men på disse turene benytter vi oss i forsvinnende liten grad av kontaktene våre. Denne gangen havnet vi også i et område der de færreste snakker engelsk, men via mailutveksling med vertinnen på hotellet vårt klarte Erling å organisere alt. Den opplevelsen jeg skriver om her er altså tilgjengelig for alle. Alt du trenger er evnen til å kommunisere med folk og litt godt humør. Med de to egenskapene kommer du langt i livet, er min erfaring.

Første morgen i Varese våkner vi på det lille og perfekt beliggende Albergo Bologna, spiser en enkel frokost, og blir hentet av vår sjåfør Luigi. Han knoter seg frem til Cascina Ronchetto, et sted han aldri har hørt om, selv om han er fra egnen. Google Maps ville klart seg lenge for oss baksetesjåfører, men Luigi snakker så dårlig engelsk at det er enklere for ham å stoppe og spørre folk om veien. Greit for oss, og med litt hjelp fra baksetet når vi frem i 10-tiden på formiddagen.

Erfaringsmessig tar ikke besøk som dette særlig lang tid, og vi regner med at Luigi kan kjøre oss tilbake etter en times tid slik at vi kan finne et egnet sted for lunsj. Vinhøsten er i gang, og da er det gjerne hektisk aktivitet og liten tid til gjester. Det faste ritualet er en kort tur i vinmarken, en inspeksjonsrunde i produksjonshaller og lagringskjeller, og avslutningsvis en kort vinsmaking. Her på bruket har de derimot en mer avslappet holdning til vinhøsten enn vi har bevitnet andre steder.

At en time blir til syv under slike omstendigheter er nytt for oss, men slik blir det denne gangen. Her snakker folk utrolig dårlig engelsk, men vi har flaks. Riccardo fra byen Trieste ved grensen til Slovenia er tilfeldigvis på gården for å jobbe kun noen få dager. Han var her i fjor også og er den eneste i mils (?) omkrets som snakker engelsk. Han snakker attpåtil veldig godt engelsk og er den beste tolken vi kunne drømt om.

Vi tas imot av Walter som derimot ikke kan mer enn tre-fire engelske gloser. Det kompenserer han for med veldig godt humør, og når han noen minutter senere har funnet Riccardo er alt fryd og gammen. Det er heller ingen meteorologisk gjennomsnittsdag i Varese-området, men mer eller mindre uavbrutt solskinn og 20 grader eller deromkring. Vi har med en utspekulert god dag å gjøre, viser det seg.

Les også: Mine 25 favorittrestauranter i Barcelona

Ritualet denne gangen skiller seg ikke mye fra andre vingårdbesøk. Vi begynner i vinmarken og er gjennom den samme kronologien som beskrevet tidligere, men i dag har vi bedre tid. Riktignok er vinhøsten godt i gang, men alle trenger da ikke stå med nesa i en drueklase av den grunn? Walter tegner og forklarer på sin vei blant vinrankene, og Riccardo oversetter. Som regel stiller vi spørsmål underveis av ren høflighet, men her er entusiasmen og stoltheten så tydelig at vi stiller spørsmål av nysgjerrighet.

Det viser seg at Cascina Ronchetto lager vin etter mer eller mindre heløkologiske prinsipper, men det er ekstremt strenge retningslinjer for å bli klassifisert som økologisk. Derfor vil ikke Walter jage klassifiseringen, men konsentrerer seg heller om å lage best mulig vin, så naturlig som det lar seg gjøre. I unntakstilfeller brukes minst mulig skadelige midler for å kvitte seg med sopp og bakterier, men ellers får alt gro og leve fritt.

Størsteparten av produksjonen på vingården er Merlot-druer, men Walter og co. dyrker også litt Gamaret og Chardonnay. Resultatet av produksjonen er noen forholdsvis enkle hvitviner og spumante (musserende vin), og et større utvalg rødviner, der kvaliteten jevnt over er adskillig høyere. Takket være et perfekt klima akkurat her i området blir det et toppår for Cascina Ronchetto, mens eksempelvis størsteparten av avlingen til franciacortaprodusentene lenger øst er blitt ødelagt av hagl.

I motsetning til forgangne vingårdbesøk får vi denne gang smakspauser mellom slagene. Det er klart det er mye hyggeligere å se tanker fulle av vin når du selv har et glass spumante å nippe til! Tiden går, og den første timen er for lengst tilbakelagt når Walter (stadig med Riccardo som tolk) spør om vi har lyst til å bli værende og spise lunsj. Det er ingen som venter på oss, og er det en ting du takker ja til her i verden er det slike invitasjoner. Det er ikke rare greiene de har å by på, mener Walter, men de kan da hoste opp litt ost og skinker og pasta.

Og hei, hallo! Når vi noen timer senere benker oss ved et langbord ut på den skyggefulle terrassen blir livet ekstra godt. Mens vinmakeren har kjøkkentjeneste sitter vi og koser oss med husets hvite og skuer utover eiendommen. Riccardo forteller oss at de har vært hos naboen og hentet grønnsaker i anledning lunsjen. Det er et naboskap som tydeligvis fungerer helt utmerket. Grønnsaker i bytte mot vin. Sånn skulle man hatt det!

Første servering er noen nydelige bruschettaer med gule tomater, ispedd litt chili som gir dem er lite sting. Snakk om appetittvekker! Snart bæres også inn fat med pølser, skinker, ost og grønnsaker, og vi blir servert mer vin. Vi begynner en stund å lure på om ikke de som jobber her skal ha lunsj, men når pastaen kommer på bordet setter alle seg for å spise. Da er det også tid for de nydelige rødvinene.

– Drikker dere vin til lunsjen hver dag, undrer vi? Det deles ikke ut mange poeng for å gjette riktig svar, for å si det sånn.

Dager som denne kommer ikke ofte. Små kommunikasjonsproblemer til tross er det topp stemning hele veien. Mellom slagene blir vi med og hiver noen druer i pressa og belønnes selvsagt med mer vin. Vannglassene på bordet forblir tomme, og ingen av oss tenker på å spørre en gang. Akkurat det er kanskje litt dumt, men alle klarer seg helt fint.

Vi har til og med plass til litt grappa. Det er ikke alles favorittdrikk, for å si det forsiktig, men selv den mest høyrøstede skeptikeren Tore lar seg overbevise om at dråpene vi serveres er gode og ikke «smaker dårlig hjemmebrent».

Noe sånt som syv timer etter ankomst er det tid for å forlate Cascina Ronchetto. Vi er gode og mette og ikke minst veldig blide, og betaler det vi oppfatter som en symbolsk sum for mat, vin i strie strømmer og en kasse vin til bagasjen. Sjåføren Luigi som har vært med på moroa har heldigvis drukket mindre enn oss andre og kjører oss trygt tilbake til Varese.

Det er ingen tvil om at av alle vingårdbesøk vi har vært på gjennom mer enn ti år, er turen til Cascina Ronchetto mest vellykket. Dette klarer vi aldri å toppe, men vi har et minne å ta med oss langt bortenfor graven. Takk for oss, skål og hikk!

Les også: Sluseslask langs franske vannveier