Den fineste stemmen har stilnet – takk for alt du ga oss, Harry Dean!

harry dean stanton 1050x591 - Den fineste stemmen har stilnet - takk for alt du ga oss, Harry Dean!
Harry Dean Stanton er død. For en skuespiller han var!

Han ble anstendige 91 år gammel, men i går trakk Harry Dean Stanton sitt siste åndedrag. Den store karakterskuespilleren som også hadde en nydelig sangstemme døde av naturlige årsaker på sykehus i Los Angeles. Det er en anstendig alder, men like fullt trist at en mann jeg har beundret i mer enn 40 år er borte.

Verden er rar noen ganger. I natt satt jeg på den nyåpnede baren The Lounge (tidligere Tea Lounge) på Grünerløkka i Oslo med gode venner. Der hadde vi noen runder med velsmakende drinker og dessuten en runde med “Hvilke personer ville du helst vært”, “Hvem beundrer du mest” eller noe i den stilen. Vi startet med tre personer, så ble det fem, og det fislet ut på seks. Da jeg etter å ha valgt Barry Gibb, Arne Næss, Jimi Hendrix og Carl Barks (som referenten oppfattet som Karl Marx) endelig kom på Harry Dean kunne jeg slått meg selv. Han var jo det åpenbare førstevalget!

Da jeg kom hjem og sjekket nettavisene før jeg la meg så jeg nyheten: Harry Dean Stanton er død. Slikt er selvfølgelig tilfeldig, men noen ganger får du likevel inntrykk av at kosmos prøver å fortelle deg noe.

Jeg er ganske sikker på at jeg først så Harry Dean Stanton i rollen som menig Willard i den elleville kuppfilmen Kellys helter der en gruppe “kreative” amerikanske soldater lurer seg inn bak fiendens linjer i “jakten på nazigullet”. Det var min fars favorittfilm som vi så sammen hver jul eller så i mange år, og selv om Donald Sutherlands rollefigur “Oddball” nok tok kaka, var det liten tvil om at Harry Dean Stanton også stjal oppmerksomheten fra de fleste, inkludert Clint Eastwood, Telly Savalas og Don Rickles.

Se også: Minneord til Sam Shepard

Kellys helter ble produsert i 1970, da Harry Dean Stanton (eller bare Dean Stanton som han da ble kreditert) alt hadde holdt det gående i drøye 15 år. Han debuterte i en episode av TV-serien Inner Sanctum i 1954 og filmdebuterte i westernfilmen Tomahawk Trail i 1957. Westerfilmer ble en slags spesialitet, og de neste 20 årene eller så spilte han i mange slike. Aller mest minnerik er nok rollen som kvegtjuven Cal i Arthur Penns mildt sagt ukonvensjonelle western Missouri Breaks i 1976. Her spilte Jack Nicholson den enigmatiske bandelederen og Marlon Brando deres nemesis – i drag.

Andre kjente filmer fra hans tidlige karriere er How The West Was Won, In The Heat Of The Night, Cool Hand Luke, Pat Garrett & Billy The Kid, Gudfaren 2 og Farewell My Lovely. Men i 1978 startet en ny del av karrieren da han fikk en rolle i krimdramaet Straight Time, basert på Edward Bunkers delvis selvbiografiske No Beast So Fierce. Her spiller han en av de bærende rollene, og det ga støtet til flere roller som vakte oppsikt. De neste årene var han å se blant annet i Alien, Wise Blood, The Rose, Escape From New York og One From The Heart. Harry Dean Stanton var et navn å regne med, som gjorde oppsiktsvekkende og spennende biroller. Han ga rollefigurene sine mer enn liv, han ga dem karakter, dybde og troverdighet.

Les også: Fantastisk besøk på italiensk vingård

Med Wim Wenders’ 1984-film Paris, Texas fikk han sin første hovedrolle. Hvor mange imponerende rollefigurer han enn har gestaltet er den mest minnerike hans hjerteskjærende vakre portrett av Travis Henderson. Travis er en mann med hukommelsestap som vandrer hvileløst rundt i ørkenen på søken etter seg selv og sine. Filmens store høydepunkt er en scene der han finner tilbake til kona som har flyktet fra ham, spilt av Nastassja Kinski, hvor han gjennom enveisvinduet i et peepshowavlukke forteller historien om de to, innledet av ordene “I knew these people”. Jeg får frysninger bare av tanken. Dette er også et høydepunkt fra soundtrackalbumet der vi får servert Travis’ monolog i sin helhet til tonene av en meksikanskklingende folkemelodi fra Ry Cooder.

Stemmen var Harry Deans hemmelige våpen. Den er full av varme og åpenbar empati, rik på nyanser og full av troverdighet. Han brukte stemmen til å synge også. Første gang han sang på film var i Cool Hand Luke (1967). Han sang også av og på i en årrekke med The Harry Dean Stanton Band, for det meste på klubber i Los Angeles.

I 2014 kom endelig hans første album, Harry Dean Stanton: Partly Fiction, soundtracket til en dokumentarfilm om hans liv og karriere. Her synger han 12 coverlåter, blant annet “Blue Bayou”, “Everybody’s Talkin'” og “He’ll Have To Go”, og gjør dem alle til sine. Han hadde en formidlingskraft som all sin forsiktige fremtoning til tross kunne gjøre sangene kolossale og mektige. Greit, “She Thinks I Still Care” er utvilsomt mer imponerende når George Jones synger den, men Harry Dean hadde en subtil tilnærming til den samme sangen som gjør at jeg vel så gjerne hører den sunget av ham. I musikkhistorien er Partly Fiction en parentes av en coverplate, men den er også noe av det fineste jeg kan forestille meg. (Nederst på siden ligger lenke til albumet i Tidal og Spotify.)

Sjekk også: R.I.P. Walter Becker – spilleliste med de beste Steely Dan-låtene

Etter suksessen med Paris, Texas ble det en helt annen tilværelse for Harry Dean. Nå kom rollene i adskillig høyere antall, og de var som regel adskillig mer prestisjefylte også. Samme år spilte han biltjuv sammen med Emilio Estevez i herlige Repo Man, og siden kom spennende filmer trillende: Fool For Love, Pretty In Pink, Slam Dance, Mr. North, The Last Temptation Of Christ, Wild At Heart, Twin Peaks: Fire Walk With Me, Fear And Loathing In Las Vegas, The Straight Story, The Green Mile, The Big Bounce, Inland Empire og mange flere. Det er klart du får en boost når regissører som Robert Altman, David Lynch og Martin Scorsese tar kontakt.

Apropos Twin Peaks og David Lynch. I den nye Twin Peaks-serien vendte Harry Dean tilbake til rollen som den menneskekjære trailer park-bestyreren Carl Rodd fra Fire Walk With Me. Han var ikke med i så mange scener, men det var deilig å se ham igjen. En annen TV-rolle er angivelig en av hans aller mest kjente, men den har jeg ikke sett selv. I tre sesonger spilte han Roman Grant, en selvutnevnt profet med 14 koner i HBO-serien Big Love. Tror jaggu jeg må få sett den nå!

Men uansett rolle, good guy eller bad guy, Harry Deans milde vesen vant meg hver gang. Og den stemmen? Milde himmel! Det må kunne kalles en moderne tragedie at han ikke ga ut flere plater, men vi har i det minste én, og vi har filmene. Takk for alt du ga oss, Harry Dean! Det finnes ingen andre som deg!

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *