En ny samleplate som også slippes i luksusboksutgave i disse dager viser med en viss tyngde hvor viktig The Human League var for utviklingen av det tidlige 1980-tallets ofte utskjelte popmusikk. Bandets nylige konsert på Rockefeller i Oslo gjorde riktignok en del for å motstride akkurat den påstanden, men lar vi i dette tilfellet nåtiden ligge og heller feirer fortiden, skal du se at dette var bandet som hadde vaska seg.

Universal Music har nettopp sluppet samlingen Anthology – A Very British Synthesizer Group i noen forskjellige versjoner, og jeg har i den forbindelse skrevet en artikkel på oppdrag fra selskapet. En av konklusjonene mine er denne:

«Det ofte utskjelte 80-tallet hadde mer å fare med enn kritikerne hevder. Det er gjerne synthpopen som får gjennomgå, med band og artister som trekkes frem som eksempler på en slags hedonistisk plastikkestetikk og musikk uten innhold. Det er selvsagt det reneste sludder, og blant fanebærerne av tiårets aller beste popmusikk var The Human League. Deres «Don’t You Want Me» toppet hitlistene på begge sider av Atlanteren, men var mer enn en hul popmelodi – den er pop som stor kunst, en komposisjon på høyde med «Dancing Queen» eller «Penny Lane», «Billie Jean» eller «Ziggy Stardust», et uforfalsket mesterverk.»

Resten av artikkelen kan du lese her, og hør deg for all del opp på The Human League – og da spesielt Dare og deres to første album – om du føler at du henger litt etter. Det er spennende og til dels skjellsettende saker.