Fest og lunsj med Sigurd Wongraven – det store dybdeintervjuet

Toppmøte på lanseringsfesten til Sigurds nye Barolo Orion. Fra venstre Kjetil-Vidar "Frost" Haraldstad i Satyricon, Tor Erik Hermansen fra Stargate, Sigurd "Satyr" Wongraven og Stian "Shagrath" Thoresen fra Dimmu Borgir. Dette minner mistenkelig om en oppgave fra Nytt på nytt. Foto: Erik Valebrokk

Det er to hydrauliske heiser. På den ene var trommesettet, og på den andre var jeg og barytongitaren min. Da husker jeg at jeg sto der og hørte introen som gikk i salen. Jeg så på Frost som var i den andre heisen der borte, og så at de begynte å snakke sammen i walkie talkien. Heisen med trommene gikk opp først, og jeg så at han bare forsvant opp der. Jeg hørte ham spille mens heisen gikk opp, og da tenkte jeg «wow, kult». Så sto jeg der selv og ble spurt om jeg var klar. Jeg sa «jeg er klar», så begynte heisen min å gå opp. Da hadde jeg selvfølgelig ikke sett noen ting, jeg hadde ikke sett publikum eller noe. Sist jeg så dette her var det lydprøver. Nå var salen full og det lå røyk på gulvet, så jeg kom opp gjennom røyken på heisen, og etter hvert som jeg kom høyere og høyere så jeg hele salen og alle folkene. Det er alltid en spesiell følelse som artist, du er jo veldig grepet av stunden selv. Jeg er iallfall det, samtidig som jeg er klar over at det blir jo publikum også, og for at de virkelig skal få kjenne på den følelsen så må jeg spille en rolle som går på at jeg ikke er grepet. Skjønner du? Jeg har jo egentlig mest lyst til å si «faen, hvor kult er ikke dette?», men jeg må holde maska.

Sigurd Wongraven, primus motor i black metal-bandet Satyricon og feiret vinmaker med betydelige suksesser også på den fronten de siste årene, minnes bandets unike konsert i Den Norske Opera & Ballett 8. september 2013. Satyricon opptrådte foran et i hovedsak svartkledd publikum sammen med Operakoret, og nevnte oppstandelse med de to heisene opp til scenen gikk altså knirkefritt og var langt unna å bli et Spinal Tap moment.

– Ja, det var helt fantastisk! Sånne typer ting er noe av det flotteste jeg kan oppleve som artist, forteller han oppglødd.

Veltalende, høflig og i sivil. Sigurd Wongraven en helt vanlig høstdag på besøk i HellesKitchen. Foto: Helle Øder Valebrokk

Veltalende, høflig og i sivil. Sigurd Wongraven en helt vanlig høstdag på besøk i HellesKitchen. Foto: Helle Øder Valebrokk

Sigurd Wongraven befinner seg hjemme hos Helle og meg. Helle skal lage lunsj som matcher en ny Barolo Sigurd skal lansere samme kveld, og han er her for å la seg intervjue. Dessuten er han i sivil. I dag spiller han ikke rollen som Satyr, rollefiguren han har valgt seg som frontfigur i Satyricon, oppkalt etter skogsgudene som kaltes satyrer i gresk mytologi. Sigurd har hverken bukkehorn eller klover, ei heller krøllete hår eller bukkeskjegg. Han sitter ovenfor meg på kjøkkenet med langt hår og er glattbarbert, har på seg blå jeans og en mørkeblå genser med påsydde stickers og ser høyst normal ut.

Les Helles intervju med Sigurd her.

På scenen er det ganske annerledes. Der han stiger opp gjennom røyken flankert av de andre bandmedlemmene med sin trofaste trommeslager Kjetil “Frost” Haraldstad og Operakoret bak seg ser han primal ut. Han har det intense blikket rettet mot publikum bak sminken, skinnvest som ikke kommer i veien for de muskuløse, tatoverte overarmene, svarte jeans og svarte boots, og når han gir seg i kast med “Voice Of Shadows”, det korte åpningssporet fra albumet Satyricon som ble utgitt dagen etter forestillingen, formelig tordner det i Operasalen. Sigurd Wongraven har et av sine helt store øyeblikk som artist.

I fjor høst, to års tid etter denne triumfen av en forestilling blir Sigurd svært syk og kjøres til sykehus i all hast. Det blir påvist hjernesvulst, trolig godartet, men det har satt begrensninger på livet hans. Noe av det jeg er mest opptatt av når det gjelder Sigurd er ambisjonsnivået hans. Dette er en mann som, for å sitere Henrik Ibsen og Brand, gjør ting fullt og helt og ikke stykkevis og delt. Han går inn i et prosjekt med alt han har, om det er vin eller musikk. Han er perfeksjonist til fingerspissene, pirkete inntil det forrykte vil noen ganske sikkert hevde, og kravstor. Likevel er det ingen tvil om at han stiller enorme krav til seg selv, sannsynligvis enda mer enn til andre.

Du er vant til å ha et høyt nivå på alt du gjør, men nå er det noe annet som setter begrensninger for deg. Er tanken på at noen andre bestemmer over deg vanskelig?

– Ja, det er helt klart. Det er veldig frustrerende. Jeg har sakte, men sikkert kommet mer til den erkjennelsen at det er sånn det er, men det er klart det er frustrerende. Det er det, sukker han. – Jeg hadde jo for eksempel vært ferdig med den nye Satyricon-plata nå hvis det ikke hadde vært for de greiene der. Jeg har jo ikke ligget så lenge på sjukehus nødvendigvis. Jeg lå en stund på sjukehus i fjor høst, så lå jeg litt på sjukehus nå nettopp. Men det er ikke egentlig det som har vært problemet. Det som har vært problemet er at jeg ikke får lagt ned mange nok timer med Satyricon. Jeg orker bare tre-fire timer lange økter, mens jeg før kunne holde på i åtte-ti-tolv timer. Da tar det jævlig mye lenger tid. Det er bare å begynne å telle timer i løpet av en uke og sammenligne med hvordan ting var før.

For du har vel ikke blitt noe mindre perfeksjonist?

– Nei, det er bare blitt sånn at du må øve på å høre hva kroppen forteller deg. For min del har det ikke vært noen instruksjonsbok å slå opp i, du må bare finne ut av det.

Et sunt og velbalansert kosthold og mye trening har alltid betydd mye for Sigurd, så han har ikke behøvd å gjøre store livsstilsmessige endringer.

– Nei. Det jeg må gjøre er å prøve å jobbe mindre og hvile mer. Jeg spiser egentlig sunt fra før av. Jeg er også ganske aktiv. Ved å være aktiv, kommer også et fornuftig fokus på de tinga der. Jeg spiser minst mulig industrielt bearbeida mat, men sånn har det vært lenge, en fornuftig sammensetning i kosten. Jeg er ikke noen stor fan av sjømat, men likevel er jeg sikker på at jeg spiser vel så mye sjømat som de som liker det. Man må jo ha det i kosten, det er del av et fornuftig kosthold.

Du har alltid vært veldig bevisst i forhold til trening?

– Jeg har vært det stort sett hele livet. Jeg har drevet med mye forskjellige ting. I dag hadde jeg svømming for eksempel. Det er jo en litt sånn brå start på dagen. Da plumper jeg uti bassenget litt før klokka åtte på morgenen, og det er bare «ooofff», sier han og grøsser.

Men du våkner av det?

– Ja, du skjønner at de gutta på den svømmeklubben der jeg går, det er liksom norgeseliten i ulike aldersgrupper. De trener i det bassenget der. Det er ungdomslandslagssvømmere og sånt. Det er ikke noe sånn kjempevarmt vann, for det går jo ikke. Sånn som det er nå så tar du en dusj, så er det opp den der trappa og du er kald. Kvart på åtte på morningen. Oooooohhhh. Da er det bare å komme seg uti.

Det handler om disiplin?

– Ja, det handler om disiplin, men da kan jeg svømme en time, og det er ganske deilig. Da har du fått i gang både muskulatur og pust og det ene med det andre, og så er det jo en veldig lite belastende treningsform. Så trener jeg styrke i tillegg. Jeg tror det å ønske å ta vare på seg sjæl på en fornuftig måte er noe som går igjen med mat og drikke og livsstil, at alt henger sammen med alt.

Med selskapet Wongraven Wines har Sigurd siden 2010 laget en rekke gode viner, mange av dem i det vi kan kalle det øvre prissjiktet, og denne dagen lanserer han sin Barolo Orion, en tradisjonell barolo fra økologiske vinmarker i Serralunga. Til 380 kroner i utsalgspris er den dog ikke veldig dyr til å være en barolo, og den smaker helt fortreffelig. Som det heter i reklamen: “En poetisk Barolo!”

Er det sånn at når man har begynt å drikke kvalitet, drikker man mindre?

– Det der har jeg tenkt mye på. Jeg er ikke sikker på om det er sånn. Ja og nei. Da legger jeg til grunn alt det jeg ser, og med meg selv som eksempel. Jeg tenker ja og nei i den forstand at ja, fordi man ikke er opptatt av å få i seg mest mulig og bli full, men har oppfattet kvaliteten i produktet. Jeg tror det er tilnærminga man har. Samtidig vil det også når man virkelig har den interessen for det gjøre at man er eksponert for det mye oftere. Så de utligner hverandre litt, tror jeg. Nøkkelen ligger, iallfall for min del, i å ha fornuftige ting å holde på med. Siden jeg er så glad i alt som er av hedonisme, så er det veldig viktig å ha ting som er på plass i livet. De tinga jeg jobber med, barna, trening og alt sånn.

Du trenger den balansen?

– Ja, jeg trenger den balansen. Hvis ikke hadde jeg vært som senatorene i Rom.

Det hadde gått helt gærent?

– Ja, garantert!

Sigurd Wongraven på scenen i Den Norske Opera & Ballett, 8. september 2013, et høydepunkt i Satyricons karriere. Foto: Per Ole Hagen

Sigurd Wongraven på scenen i Den Norske Opera & Ballett, 8. september 2013, et høydepunkt i Satyricons karriere. Foto: Per Ole Hagen

Jeg har tidligere bare så vidt truffet Sigurd. Da jeg og noen venner besøkte en vinmesse i Oslo for et par år siden hilste vi på vinbonden Luca Roagna fra Barbaresco som vi hadde besøkt på gården. Luca samarbeidet for inntil noen år siden med Sigurd, og det er Luca som presenterer oss. Du kan trygt si vi er på en snurr, og det virker ikke som Sigurd som nok er helt edru synes vi er spesielt festlige. Les litt om møtet her.

I dag er derimot både han og jeg klinkende edru, og stemningen mellom oss er lysår bedre. Sigurd formulerer seg svært godt og tenker nøye gjennom alt han sier. Han er utvilsomt en klok og reflektert mann og har generelt sterke, gjennomtenkte synspunkter og interessante perspektiver på tilværelsen.

I 1991 ble han medlem av “et navnløst band som deretter skiftet navn nesten månedlig” før de til slutt ble hetende Satyricon og har vært blant de ledende skikkelsene i det norske black metal-miljøet siden. Mange ble nok overrasket da han i 2010 lanserte sin første vin i samarbeid med Luca Roagna. Siden den gang har det blitt flere spennende viner, blant annet champagne, barolo og riesling. At dette gir ham mye glede skjønner vi fort. Han snakker pasjonert om de forskjellige prosjektene sine, med en aldri så liten grad av stolthet.

Du sammenligner musikk og vin i den forstand at kompleksiteten i begge deler appellerer til personer på samme måte. Du har tidligere uttalt følgende: «Om du ikke har peiling på vin liker du gjerne enkle og billige saker og syns det komplekse blir for voldsomt. Sånn er det med musikk og, og Satyricon lager definitivt musikk for dem som liker det komplekse.»

– Jeg tenker at personligheten former smaken mer enn produktene, hvis du har en hang til å gå motstrøms. Jeg kan vanskelig se for meg at de som er fans av ekstreme naturviner er store fans av Westlife, sier han lattermildt.

– Det var noe jeg belyste den eneste gangen jeg har holdt en vinsmaking for en heavy metal-crowd. Da sa jeg til dem at jeg har lyst til å bruke litt tid på å få dere til å skjønne at dere har rotet dere bort i en merkevaretrygghet fordi dere liker undergrunnsmusikk og motsetter dere mainstreamkultur. Dere er opptatt av Jack Daniel’s og Jägermeister og alt sånt som er industrielle produkter som lages i enorme kvanta fordi noen av heltene deres har markedsført dem litt indirekte som del av en livsstil, men hvis sprit er greia hvorfor ikke finne noen små destillerier som ville passet bedre? Det var veldig fremmed for dem, det hadde de ikke tenkt på, men de åpnet øynene for det.

Den nye vinen. Foto: Erik Valebrokk

Den nye vinen. Foto: Erik Valebrokk

Sigurd bruker iblant lang tid på å formulere seg. Hvert ord veies for at de skal gi mening. Det er i grunnen ganske deilig å sitte og høre et intelligent menneske uttrykke hvordan han tenker, det er rett og slett inspirerende.

– Det har vært interessant for meg å oppdage disse mekanismene i vin også. I Piemonte er det to leire. Det er de folkene som lager vin der som knapt nok har smakt referansevinene fra sitt eget nabolag. Det er helt absurd. Du skulle tro at når noen av naboene dine er blant de mest kjente Barolo-produsentene i verden at du ville smakt vinene deres, men det har de ofte ikke. Og det er fordi de kunne holdt på med poteter eller hygieneprodukter eller hva som helst. Også har du de produsentene som har en sånn tilnærming at dette er noe de gjøre. En del av dem er født inn i dette. De lever og ånder for det, og identiteten deres ligger i det. Jeg kommer bedre overens med den leiren, humrer han.

– Selv lager jeg forskjellige typer produkter, men verdigrunnlaget er det samme. Det kan være litt forskjellig utgangspunkt. Noen ganger kan det være snakk om å lage 100 000 flasker, men kravene til kvalitet er ikke noe annerledes. Men hensynene du må ta i forhold til det volumet som skal produseres er annerledes. Så har du også den vinen der du bare lager noen få hundre flasker. Da er det knapt noen hensyn å ta i det hele tatt. Sånn er det også med musikk. Det å lage plater og holde konserter er to forskjellige arenaer, slik jeg oppfatter det. Min opplevelse er at å lage musikk er kunst og at det å spille konserter er mer som en form for underholdning med innslag av kunst, forklarer han.

Å lage musikk er kunst mens det å spille konserter er mer som en form for underholdning med innslag av kunst, mener Sigurd. Foto: Per Ole Hagen

Å lage musikk er kunst mens det å spille konserter er mer som en form for underholdning med innslag av kunst, mener Sigurd. Foto: Per Ole Hagen

En Satyricon-konsert er ikke noe tull, men en meget velregissert forestilling. Som det heter, så ligger jo djevelen i detaljene.

– Vi stiller alltid ekstremt godt forberedt, sier Sigurd. – Vi har alltid veldig høye målsetninger for at konsertene skal bli så bra som overhodet mulig. Hvis du er i studio og tenker at disse mikrofonene til gitarforsterkerne ikke opererer som de skal så må man jo bare stoppe opp og få løst det så man får optimalisert det, mens live må du bare se på klokka og si at dette er så bra som det blir her i dag. Nå er det showtime. Da forsaker man noen av de kunstneriske tingene fordi det står 1500 personer og venter på at du skal begynne.

Igjen kommer sammenligningen med vin frem i samtalen.

– Sånn kan det også være hvis du lager en vin og ser at etterspørselen er enorm. Du tenker at du gjerne bare skulle brukt dette råstoffet, men da blir det bare 5000 flasker og etterspørselen er på 100 000. Da må man også begynne å søke etter et annet råstoff som er tilgjengelig i høyere kvanta. Når du da skal forstå kvaliteten du jobber med, må du også forstå det opp mot de premissene som gjelder for den prisklassen. Det er det jeg oppfordrer til når jeg leder smakinger. Når jeg gir dere champagne, riesling, langhe rosso og barolo, må dere gjerne ha personlige favoritter, men å sammenligne dem blir galt. For deg er kanskje rieslingen den beste, og da er det den beste. Men det blir så rart å si at den er bedre enn champagnen eller at den er bedre enn baroloen, fordi alt er annerledes. Det er annerledes druer, det er annerledes prisklasse på råstoff, andre ambisjoner for produktet, for hva det skal være.

Sigurd trives blant vinranker. Foto: Stephen Presser Photography

Sigurd trives blant vinranker. Foto: Stephen Presser Photography

Du kan ha en preferanse, men ikke rangere to viner opp mot hverandre?

– Nei, ikke på den måten. Vinene skal helst være laget for å være noe som er i samme gate hvis du skal begynne å sammenligne dem. Jeg er nødt til å ha litt ulike tilnærminger til de forskjellige tinga jeg gjør, men det skal være ordentlig. Som jeg har sagt til gutta jeg jobber sammen med på rieslingene i Tyskland, det er nå det gjelder. Vi startet med 10 000 flasker, og nå er vi på 100 000 flasker. Det er dette som er testen på hva vi står for. Det er ikke noen tvil om at vi er kommet til 100 000 flasker fordi vi har laget en riesling som har veldig god quality/price ratio. Det er i denne svingen før det siste oppløpet de fleste sklir. Det er her de snubler fordi de blir grådige. Det vi skal gjøre nå er å se oss tilbake og tenke «hvordan kom vi hit?». Jo, vi var utrolig strenge underveis og sa at nei, dette holder ikke, sier han bestemt. – Men så er det jo sånn at det er ikke noe tre som vokser inn i himmelen der heller, så vi veit jo at den vinen begynner å nærme seg taket for hva som er mulig.

– Det er sånne vurderinger vi gjør, men når vi lager 180 flasker barolo riserva magnum er det ingen hensyn å ta. Men jeg opplever at graden av ærlighet og dedikasjon til håndverket er den samme uansett. Sånn er det vel med musikken vår også. Vi ser jo ikke på det å spille live som noe mindreverdig, men det er noe annet. Det vi gjerne liker å nerde rundt og bruke tid på i studio, går rett og slett ikke an.

Dette sier veldig mye om deg som person, at du har et ambisjonsnivå som er veldig tydelig for deg. Du var tenåring da du ble med i Satyricon, og du i rask rekkefølge kvittet deg med flere av de andre bandmedlemmene, gikk imot alle forsøk fra forskjellige plateselskap på å påvirke og endre retningen din, og sto på ditt og lyktes med å gjøre debutalbumet Dark Medieval Times til det du ville det skulle være på ditt eget selskap, Moonfog. Du hadde tydeligvis både selvtillit og en viss stamina allerede da?

– Jeg tror at det som regel vil være sånn at den som vil mest kommer til å havne i lederrollen, sier han. – Det har egentlig å gjøre med hengivenhet til faget. Da jeg begynte å spille musikk og så hva som var mulig, hva andre band gjorde… Jeg husker da jeg hørte sangene Darkthrone hadde laget til A Blaze In The Northern Sky, da de var på øvingsstadiet. Jeg tenkte at det var kjedelig å drive og spille coverlåter når du kunne gjøre noe sånt. Da fant vi fort ut hvem som hadde lyst til å gjøre det sjæl.

Darkthrones album A Blaze In The Northern Sky hadde stor betydning for Sigurd.

Darkthrones album A Blaze In The Northern Sky hadde stor betydning for Sigurd.

– Det hadde vært deilig om folk sluttet å spørre om jeg blander vinene mine selv, fortsetter han. – Det blir jo det samme som om folk skulle spørre om Satyricon skriver sangene sine selv. Hva hadde vitsen vært med dette her hvis jeg ikke hadde gjort det?

Da hadde det blitt kjendisvin da?

– Det hadde vært en form for lisensvirksomhet. Det er jo i stor grad sånn Trump kom seg ut av konkursmarerittet sitt. Veldig mange av kreditorene så på han fyren og tenkte at han er en dust. Han er en merkevarebygger, men en dårlig forretningsmann, og de ville ikke ha ham i noen rolle for å snu skuta fordi de ikke hadde noen som helst tillit til ham. Men de så at han var en god merkevarebygger, så mye av det som skjedde i disse avtalene som ble gjort med kreditorer gikk ut på at de sa at nå setter vi inn våre folk for å drifte dette, men vi skal ha carte blanche på bruk av Trump-navnet og Trump-logoer. Veldig mange steder var han ute som en slags frontfigur på ulike kasino- og hotellgreier, men så var det i realiteten andre som drev dem. Dette var egentlig en mellomløsning fordi de så at merkevaren var sterk, men de ville bare ikke at han skulle røre i det fordi han var så inkompetent. Det er ganske sprøtt hvordan det går an å dra lisensvirksomhet så langt.

Hva liker du best å drive med selv?

– Det jeg liker best er å lage ting. Det jeg trives aller best med i Satyricon er å lage sanger, og det jeg trives best med i vin er å blande vin. Hvis du ser på det øvrige, hva annet er fint med å spille i band? Det er jo at vi er en gjeng, det er noe av det som er fint. Og det er flott å spille konserter. Det er kult å øve så lenge man øver inn noe nytt. Det å vedlikeholde gamle ting er ikke så stas, men å øve på noe nytt, det er kult. Det er også kult å kjenne på den følelsen at man bidrar med noe. Jeg liker det veldig godt når folk sier at Nemesis Devina var den platen som fikk dem til å begynne å høre på black metal. Da tenker jeg at det er kult. Det er også kult hvis dyktige musikere sier at jeg har vært inspirerende for dem og deres virke. Det er artig.

– Innen vin er det å blande vin det aller morsomste, fortsetter han ivrig. – Noe annet som er veldig fint med det er kontakten når man utvikler et prosjekt. Jeg liker veldig godt de samtalene vi har ansikt til ansikt, på telefon, på mail, prosessene. Nå driver jeg for eksempel og utvikler en ny barolo som skal komme om fire år. Jeg liker de samtalene vi har gående hele tida rundt det, diskusjonene. Overfor han jeg jobber med på akkurat det nye prosjektet som da vil komme om fire eller fem år insisterte jeg på å bruke villgjær og ikke kultivert gjær. Han er veldig vant til å bruke kultivert gjær, og jeg er vant til å bruke villgjær på mine ting. Det er bare småting, men det er småting som er viktige, og da skrev han til meg etter å ha prøvd, at han var veldig forbauset over finessen og kompleksiteten det tillot. Da synes jeg det er gøy. Han er vinmaker, mens jeg bare er en musiker som blander vin, men jeg har en bestemt idé om at du må få villgjærsporer inn i en sånn type vin for å få den samme kompleksiteten og at sånn rasehygienegjær blir monokultur på feil måte. Da kjenner jeg at jeg trives i prosessen når han skriver tilbake og sier at han er overrasket over finessen og kompleksiteten.

Han hadde aldri prøvd det før?

– Nei, for han er ganske ung og kommer rett fra ønologistudiet ved universitetet i Alba der de lærer at sånt skal du ikke gjøre. Det er skolen han kommer fra.

Det må jo være stort for deg å oppleve den anerkjennelsen og responsen?

– Ja, jeg synes det er kjempegøy. Så blir det spennende å se hvordan dette prosjektet går. Jeg kjenner også på at jeg liker litt de sommerfuglene i magen som kommer når jeg har trumfet gjennom noe som er et brudd på deres praksis, og jeg liker min egen nervøsitet rundt det.

Sigurd går like mye opp i det å lage vin som det å lage musikk. Ambisjonsnivået er stort uansett hva han begir seg inn på. Foto: Stephan Presser Photography

Sigurd går like mye opp i det å lage vin som det å lage musikk. Ambisjonsnivået er stort uansett hva han begir seg inn på. Foto: Stephan Presser Photography

Det stilles veldig store krav til deg nå. Du har jo laget veldig mye kvalitetsviner, så det å teste ut dette med en vinmaker som ikke er vant til å bruke villgjær er jo ganske risky for deg?

– Ja, men jeg tenkte at det er spennende, og grunnen til at jeg gjør det er at familien hans har kjøpt en parsell i en historisk vinmark i Barolo-sonen. Det koster i dette tilfellet tre millioner euro. De færreste har råd til det, selv om de er etablerte vinmakere. Det er masse vinmarker å få kjøpt, men å få kjøpt parseller i historiske cruer, det er vanskelig. De har drevet et familiekooperativ i mange generasjoner, og for å utvide virksomheten lite grann har de kjøpt opp et vineri. En del av motivasjonen for å kjøpe det vineriet er noen vinmarksparseller som de har hatt i generasjoner, og da tenkte jeg at «wow, dette er sjansen til å gjøre ting på en litt annen måte». Når jeg jobber for eksempel med baroloen jeg har laget med Roagna, og den nye baroloen som jeg lager med Principiano, er de også fra historiske cruer. Unione var fra La Pira-vinmarken, og den nye er hovedsakelig fra Boscareto-vinmarken som også er historisk, men det som er annerledes med dette nye prosjektet som kommer om noen år er at her skal jeg ikke lage noen blend. Her skal jeg bare lede en vinifikasjon, og når den er ferdig, så er den ferdig. De lager sin Monvigliero derfra som de gjør på vanlig vis, så har de tatt ut et stort fat til meg. Blir det dårlig så er det mitt likkavæl. Men jeg liker litt den nervøsiteten. Jeg føler at jeg kan dette her, så jeg tenker at dette kommer til å bli veldig bra, og at det heller er de som kommer til å snu og begynner å gjøre det sånn som meg.

Hvor har du lært dette? Har du studert?

– Jeg har vel egentlig ikke studert. Jeg har tatt kursstigen til Wine & Spirit Education Trust som er mer avansert enn Vinkelneren til Norsk Sommelier Utdannelse. Wine & Spirit Education Trust er engelsk, og har «course providers» over hele verden, i 33 land tror jeg. Før var det på universitetet i Stavanger i Norge, nå er det Kulinarisk Akademi i Oslo. Hensikten er å profesjonalisere nivået på folk i bransjen. Det er tilbud til vinjournalister, butikkansatte, vinimportøransatte, for å lære å systematisere kunnskapen sin på et mer profesjonelt nivå, og selvfølgelig også fordype seg ytterligere. Det har jeg gjort, men det er jo kursing og ikke utdannelse.

Her er den nye Wongraven Barolo Orion 2012, som jeg mener er verdt hver krone og vel så det. Foto: Erik Valebrokk

Her er den nye Wongraven Barolo Orion 2012, som jeg mener er verdt hver krone og vel så det. Foto: Erik Valebrokk

Hvor eller når oppsto vininteressen din?

– Det har vært mange vendepunkter der, sier Sigurd og tenker tilbake. – Den første positive opplevelsen med vin var vel i 1997, så tror jeg at jeg i 2003 hadde noen sånne «game changer»-opplevelser med vin hvor jeg tenkte at det kan være så godt som det her. Det husker jeg var en viktig periode. Så på midten av 00-tallet tenkte jeg at jeg har løpt fra vennene mine – folk jeg hadde spurt om råd og tips og sånn – og det var vel første gang jeg tenkte at jeg var på et nivå hvor jeg var kommet lenger enn dem. Neste steg da måtte være litteraturen og kanskje knytte til seg mer kontakter med folk som jobber med dette på heltid. Da gikk det slag i slag, og det var vel i 2007 eller 2008 at Kagge Forlag ville jeg skulle lage en vinbok for dem. Det sa jeg først nei til, men mange av mine venner syntes det hadde vært jævlig kult, så jeg ombestemte meg og sa ja til å gjøre det. Så snappet Aschehoug opp hele prosjektet, så da skulle jeg gjøre det for dem i stedet. Vi holdt på litt med det, men da hadde jeg kommet så langt i andre retninger innen vin, så da begynte jeg å miste interessen. Da Aschehoug så bestemte seg for å legge ned mat og drikke-avdelingen sin, sto jo stort sett samtlige som jobbet der og skulle starte andre steder eller for seg selv i kø for å ta med dette prosjektet videre, men du vet at da hadde jo jeg allerede begynt å blande viner og sånn, og da ble det litt feil. Jeg tenkte at dette her var ikke så spennende lenger. Det er som det meste annet, jeg har ikke hatt noen markedsstrategi, jeg har jo bare hengitt meg til det jeg liker.

Du går veldig opp i ting da. Skal du først gjøre noe, så skal du gjøre det så bra det overhodet er mulig å gjøre det?

– Det er et par gode uttalelser om det nylig som jeg har fanget opp. Nå husker ikke jeg hva han heter (Conor McGregor – journ. komm.), men den mest fremtredende MMA-fighteren (Mixed Martial Arts) i verden sa at det ikke handler om talent, men at «you gotta be obsessed with it». Det er en sånn type sport som krever ekstreme mengder kondisjon, den er veldig teknisk, krever veldig mye styrke, og du må ha en helt vill smertetoleranse. Du skal score ganske høyt overalt for å bli best i noe sånt. Han mente altså at du må være besatt av hele greia, talentfull vil ikke holde. Min gode venninne Ingrid Lorentzen som er sjef for Nasjonalballetten sa i et foredrag som jeg hørte på nylig at du må ha lidenskap for detaljene om du skal bli god. Da snakket hun om at ballett, i og med at hun har vært danser før, handler veldig mye om repetisjon. Hvis du skal øve posisjon, dag ut og dag inn, eller om du er i studio, så kan du ikke bare tenke «Åååh, here we go again!». Du må tenke mer sånn «Kult! Nå skal vi ble enda bedre på dette.» Du må like det andre folk synes er kjedelig.

Så du mener at man må oppsøke kjedsomheten, eller smerten, eller hva det skal være?

– Jeg tenker iallfall at alt er mer givende når du trives med det, og for at du skal trives med det så må du være bra. Hvor bra har du det når du skjønner at middagen du lager ikke blir særlig bra, spør han Helle retorisk, og hun rister på hodet og sier “ikke veldig bra”.

– Det er jo en dårlig følelse. Når jeg er veldig sliten så tenker jeg at i de situasjonene må man gå på en ny runde, for synes ikke jeg dette her er bra nok, så er det ikke andre som synes det er bra nok heller.

Sigurd synes noe av det fineste med å spille i band er samholdet, at Satyricon er en gjeng, men det er heller ingen tvil om at det er han som er sjefen. Foto: Per Ole Hagen

Sigurd synes noe av det fineste med å spille i band er samholdet, at Satyricon er en gjeng, men det er heller ingen tvil om at det er han som er sjefen. Foto: Per Ole Hagen

Du snakker om bandet som at dere er en gjeng, men du er vel sjef? Hvordan er du å jobbe med, hvordan er du som sjef?

– Jeg har en ganske greit utviklet bevissthet rundt at jeg krever mye av de jeg er sammen med, jeg skjønner det, sier han. – Jeg skjønner også bedre nå som jeg er litt eldre at det er vanskelig å… vel, jeg tenker at for lydteknikeren vår når vi reiser rundt som blir så utrolig fornærma og furten når jeg ikke er fornøyd, at grunnen til at vi kolliderer der er at hans utgangspunkt er et annet. Han gjør så godt han kan, og han er god. Han vet selv at han er god, men jeg synes han burde ville hardere. Jeg tenker at hvis noe har gått galt som er slurv, så går ikke det utover humøret hans etterpå, og det provoserer meg veldig. Det burde det. Jeg tenker sånn at «hvordan kan du sitte der med en øl i hånda og smile og vitse nå?» Det er så unødvendig. Så jeg forstår jo at vi kommer fra ulike steder, og hvorfor vi kolliderer, men det er ikke nødvendigvis det samme som at jeg vil komme ham i møte.

Dere har forskjellig terskel for hva dere er fornøyd med?

– Ja, det tror jeg. Og så er det litt av en balansegang. Folk er jo i ulik alder, det er begge kjønn. Vi har jo damer som jobber for oss, og jeg er sjef for alle som reiser rundt med Satyricon. Det er litt annerledes med en 46 år gammel norsk mann og en 36 år gammel nederlandsk kvinne. De står på forskjellige steder, har litt andre referanser på mange plan. De har jo ulike oppgaver de skal løse.

Men du krever og forventer mye av det samme?

– Ja, men jeg må tilpasse måten jeg snakker til dem på. De trenger litt forskjellige ting. Jeg er ganske vant til at det er sånn, og prøver å være hensynsfull overfor dem. Jeg hadde en sånn mentor i noen år, i mitt voksenliv, som het Per Egil Refsnes, som var fagsjef på styrketrening i Olympiatoppen, en vestlending og en ordentlig staut kar, og real, liksom hel ved deluxe. Han døde i en sykkelulykke i 2009, og Pella var vitne til en situasjon hvor jeg sa at «uff, det der var litt kleint, det ble litt for mye spisse albuer og ble egentlig litt pinlig», og så sa han «nei, det synes jeg ikke. I en prestasjonsgruppe får faen meg folk tåle litt trøkk.»

– Det er sånn som har overraska meg, sier han videre. – I musikk, skjønner du, er det mange sånne samtaler med «ååå, nå ble jeg lei meg». Også jeg da, som har så mange venner og henter så mye lærdom av idretten. De er veldig opptatt av fellesskap, de er veldig inkluderende, men der er det ingen nåde for de som slarver rundt. Du står ikke og fomler med telefonen din på trening der altså. Men folk ser på meg når jeg ber dem legge bort telefonen og tenker sånn «OK, mister diktator», også tenker jeg at «faen, er det for mye for langt at du er litt fokusert»?

Volcano var det andre Satyricon-albumet som havnet på VG-lista, på en imponerende 4. plass.

Volcano var det andre Satyricon-albumet som havnet på VG-lista, på en imponerende 4. plass.

Noe underlig skjedde da Satyricon i 2002 ga ut sitt femte album Volcano. De tre første hadde Sigurd gitt ut på sitt eget selskap Moonfog Productions, men Volcano ble utgitt av det den gang EMI-eide Capitol Records, samme plateselskap som for eksempel Frank Sinatra og The Beach Boys hadde spilt inn plater for mange år tidligere. Jeg vet ikke om henvendelsen kom fra EMI eller om Sigurd kom til dem, men noen visste hva de gjorde her. Plutselig var norske anmeldere i fistel over et band de tidligere for det meste hadde forbigått i stillhet.

– Det var de som tok kontakt med oss, men hva skjedde? spør han reflekterende. – Jeg tror nok at det var mye mer gradvis, men at slippet av Volcano hadde datidens major label-kraft i ryggen. Det var da isen ble brutt hvis du kan forestille deg at det hadde vært en spydspiss som hadde trykka på hele veien, så med det løftet så bare kom det. Men det var jo allerede med albumet før, Rebel Extravaganza (1999) at det skjedde en del ting her hjemme. Vi fikk terningkast 6 i VG, og det var slått opp ganske stort, og den gikk jo inn på tja, et parogtredevte plass på VG-lista og ble liggende der i et par uker. Det var jo helt uhørt den gang. Så ble det da enda mer av alt med Volcano, sier han.

– Men kanskje det viktigste elementet med hele den greia der, det som har endra seg mest opp gjennom åra er folks holdning til black metal. Kanskje burde black metal ha endra seg mer enn den har gjort. Jeg mener med fordel at kanskje musikken burde ha utvikla seg mer enn det som har skjedd på 20 år pluss. Vi har jo forsøkt etter beste evne å gjøre det. Det er mange journalister jeg har møtt på min vei som har hatt en litt søkt tilnærming som har vært som følger: Før var black metal liksom i grottene, mens nå har mannen i gata omfavnet den. Så ligger det en insinuasjon i dette om at det er fordi at gutta har blitt mye snillere og musikken har blitt mye streitere. Men jeg tror at ting er stort sett som de alltid har vært. Det som var en blanding av både skepsis, fiendtlighet, mockery og alt sånn er forsvunnet, men det er en vanskelig erkjennelse å komme til, særlig for en journalist. Hvis man ser bort fra avisjournalistene, TV- og radiojournalistene, men ser på de som har skrevet for musikkblader… Uten å navngi noen, men jeg husker jo rock- og la oss kalle det heavy metal-skribenter som var veldig negativt innstilt til alt som var black metal, som latterliggjorde det, men så går jo årene da og du skjønner at det går ikke bort. Men kanskje det du hører på ikke er så aktuelt lenger, og da begynner du å tenke «hva var disse black metal-greiene her?», og da er det vanskelig for en del av de folka å si «OK da, Iron Maiden var kanskje ikke så hot lenger, få høre på den plata deres en gang til». Det er jo veldig mange av de gutta der som mener at black metal har tilpasset seg dem, men det er jeg veldig uenig i. Det er de som har tilpasset seg black metal. Så har de litt ulikt utgangspunkt. Noen har bare sagt at det er tull og er døgnfluegreier, og andre har ønsket å misforstå.

Det er liten tvil om at Sigurd setter pris på at anerkjennelsen for det han har jobbet med i 25 år nå er udiskutabel. Du kan like eller ikke like black metal, du kan like eller ikke like at den er blitt stueren, men den tas i dag på alvor, og det skulle da også bare mangle. I motsetning til hva vitsetegningene vil ha det til, handler black metal om adskillig mer enn å sette fyr på stavkirker, ofre jomfruer til norrøne guder eller skjende lik.

– Det jeg har villet med black metal selv, er at det skal ha en natur hvor det ikke er lada med begrensninger. Jeg synes at black metalens sanne natur ikke er at det skal være så satanisk og så hurtig, men at det er noen fellesnevnere, at det nødvendigvis er en litt mørk tematikk i lyrikken, og det er jo et visst sound man kanskje forventer. Jeg tenker på det som en ganske naturlig del av det, men så synes jeg sånn for øvrig at når utøvere har den holdninga til black metal som Lars von Trier hadde til film en stund, så… Altså, når det blir så dogmatisk tenker jeg at det blir helt gærent fordi dogmer er noe som for meg er noe som skal brukes tidsbegrensa, og det var det Øystein Aarseth (Mayhem-gitaristen som ble knivdrept av Varg Vikernes – journ. komm.) gjorde. Han sa at nå går alt denne veien her, så for å skape en voldsom motreaksjon på disse kommersielle death og thrash metal-greiene som er i ferd med å bli for pyntelig og pent, så må vi inn med noen knallharde regler. Nå må skuta snu og kjøre andre veien. Men så holder det. Når du har vind i seilene trenger du ikke være fundamentalist lenger. Da kan du si, «OK, nå har vi gjort det, hva annet kan vi gjøre?»

For det handler om utvikling?

– Ja, det gjør det, og derfor blir det å bare spille veldig hurtig i et sett regelrett kjedelig. Det som kanskje for noen er bråk, låter for meg bare sedat og døllt, ikke sant, og sånn blir det fort med noe av det estetiske også, mener han.

– Jeg synes det bør være en mørk stemning på det visuelle plan også. Men sånn liksminke anno 1993 synes jeg så jævlig rått ut i 1993, men jeg synes ikke det er noe rått nå lenger. Derfor vil jeg heller ikke gjøre det. Det var sånn i 1999 da vi gjorde Rebel Extravaganza og vi hadde folk fra teateret og det ene og det andre som brant opp klærne og klippet dem i stykker og kjørte over dem med bil. Så var de hos slakteren og henta blod og innvoller og testikler og hva det måtte være og sto og gnei det inn over hodene og ansiktene og overkroppene våre og klærne. Det vi tenkte var at det goth-teateret ække noe kult, og skal vi gå videre må vi gjøre noe som er mer organisk. Så gjorde vi noe helt annet på Volcano. La oss dra til Island, det blir fint, så oppsøker vi geysirer og får den rå urkraften, og det er kledelig. Og til Now, Diabolical, da vi skulle se på det estetiske, hadde vi lyst til å gå litt mer inn i det okkulte, så da oppsøkte vi Cefalù på Sicilia der Aleister Crowley hadde sitt tempel. Vi tok en del bilder der, og vi tok bilder i en del litt fornemme saler, i Universitetets aula og en del sånne flotte rom og fikk den litt losjeaktige følelsen. Vi har hele tiden prøvd å finne et nytt rom å gå inn i for hver plate, også på det estetiske. Da tenker vi ikke at vi må gjøre noe enda råere, vi må gjøre noe annet. For når vi gjør noe annet er vi interesserte og nysgjerrige og dedikerte selv. Mens om vi gjør noe fordi det er noe vi antar forventes, da kjeder vi oss, og når vi kjeder oss, da blir det dårlig kunst, mener han.

Estetikken er viktig for Sigurd Wongraven. Til Satyricon-albumet Now, Diabolical (2006) gikk bandet mer inn i det okkulte.

Estetikken er viktig for Sigurd Wongraven. Til Satyricon-albumet Now, Diabolical (2006) gikk bandet mer inn i det okkulte.

Hvordan er det så med musikken i det wongravske hjem? Jeg antar at det ikke går i black metal døgnet rundt, med kone og to små sønner, skjønt man vet jo aldri.

– Når jeg får det spørsmålet prøver jeg ofte å tenke på hva jeg har hørt på de seinere dagene. Jeg har hørt litt på Grieg, det har jeg. Kona mi er ballettpedagog og fysioterapeut, og hun underviser i hip-hop, og hun hadde plutselig en playlist her om dagen som jeg har gjort meg et mentalt notat på at jeg må sjekke mer. Dansere har jo litt andre typer tilnærminger fordi de tenker på hvor koreografivennlig det er. Tja… Jimmy Rosenberg har jeg hørt en del på i det siste.

Hvem er han igjen?

– Å, han er bra. Jimmy er den beste sigøynerjazzgitaristen gjennom alle tider sammen med Django Reinhardt. Ehhh… jeg liker klassisk rock, fortsetter han. – Særlig fra 70-tallet. Zeppelin, Rainbow, Purple, Sabbath… fra 60-tallet, Doors liker jeg veldig godt. Det har jeg gjort siden jeg var 13 år. Jeg liker The Beatles veldig godt. Jeg har alltid vært Beatles-mann, jeg er ikke så fan av Stones. Det må være enten eller, hehe. Men Stones er jo ikke noe dårlig band, ler han.

– Helt siden de debuterte har jeg vært veldig fan av Massive Attack. Mitt forhold til dem er så etablert i visse kretser at da de skulle slippe 100th Window så kontakta EMI meg for å høre om jeg kunne skrive bioen om skiva, men det er jeg uegna til. Jeg har jo egentlig ikke noe kunnskap om bandet, det jeg har kunnskap om er musikken deres. Den har jeg hørt mye på.

Hva vil du si er fellesnevneren her?

– Kanskje dynamikk? Det er jeg veldig opptatt av i musikk. Alle de artistene jeg har ramsa opp er jo veldig gode på det. Tenk bare på dynamikken i «The End» med The Doors. Eller «Child In Time» med Deep Purple. Eller dynamikken i gitarspillet til Jimmy Rosenberg. Eller, for å bruke et veldig, veldig konkret eksempel, dynamikken i «Dovregubbens hall» fra Peer Gynt. Det er noe vi prøver å jobbe mye med i Satyricon, så jeg er jo kanskje en fyr som er mer opptatt av sånne ting. Mer enn kanskje andre sanger eller melodier handler det om de gode prinsippene for hva god musikk blir til av.

– Så liker jeg også litt prog. Jeg likte veldig godt den svenske bølgen fra sent 80-tall, tidlig 90-tall, som hadde mye folkemusikk i seg. Jeg liker jo folkemusikk veldig godt. Band som Änglagård og Kebnekajse og Landberk og sånne ting.

Du var veldig tidlig veldig opptatt av middelalderen. Er du det fortsatt?

– Nei, egentlig ikke. Men jeg var veldig fascinert av det i tenårene. Alle har vel litt av det i seg. Hvis du for eksempel ser på boksuksessen til Ringenes herre og filmsuksessen så er jo det liksom en tro på at en god story med en sånn ramme rundt, kall det oldtid eller middelalder eller…

Det har en veldig tiltrekningskraft?

– Det har det. Men min middelalderfascinasjon… altså, nå brukte jeg det eksempelet for å si at det har en slags mainstreamappell også, men min fascinasjon for middelalderen hadde ingenting med Tolkien å gjøre, virkelig ingenting, den hadde kun med Kittelsen å gjøre. Det var Svartedauden-boka hans. Det var for meg helt vilt, og etter å ha eid en kopi av den i et par år kom jo Lars Pedersen som hadde bandet When som ga ut Svartedauen som var hans tenkte lydspor til disse Kittelsen-bildene. Det var spesielt. Det er jo egentlig én sang, en lang lydkulisse. Helt fantastisk.

Bildet Over sjø og elv fra Theodor Kittelsens bok Svartedauden (1900).

Bildet Over sjø og elv fra Theodor Kittelsens bok Svartedauden (1900).

Kittelsen har jeg fremdeles et veldig sterkt forhold til. Nå har horisonten min utvida seg fordi… ja… kjenner dere til en illustratør som heter Sverre Malling? Nødvendigvis blir det delte meninger om det, men jeg leverte inn et bilde til innramming hos et godt rammeverksted. Det var et Sverre-bilde, og da spurte eieren av butikken om det var Sverre Malling. «Han må være den beste nålevende norske kunstneren», sa han. Jeg sa til ham at det synes egentlig jeg også. Når det gjelder som illustratør er det ingen tvil. Hvis ikke han er den beste norske illustratøren, tenker jeg «hvem da?»

Det er ikke han som lager kunstverkene på Maaemo?

– Nei, det er Danny. Hmmm… nå må jeg uttrykke meg godt her, for jeg kjenner begge to, og begge er venner av meg. De er begge veldig, veldig flinke. Danny har et fantastisk sinn, og han tegner fantastiske illustrasjoner, som du har sett på Maaemo. Og han har også gjort ting for meg. Rosévinen min, det er jo Danny, og det er egentlig basert på et fotografi fra en av vinmarkene som går inn i den blenden. Jeg hadde ikke lyst til å bruke foto, så han fikk tolke det kunstnerisk. Så dét er Danny Larsen. Alle de søylene på Maaemo og sånne ting, det er Danny, og flere av originalverkene inne på Maaemo også. Så har han også gjort litt merchandise som bestillingsverk for Satyricon.

– Men Sverre, det blir liksom et annet nivå på Sverre, sier Sigurd videre på jakt etter de rette ordene. – Du ser på det han gjør at han er kjempeskolert. Han har også det enorme sinnet (sinn som i åndsliv, ikke raseri – journ. komm.), men det er ikke sånn råtalent. Det er et veldig sofistikert, forfina strøk han driver med. Når du ser på Danny tenker du at her har du å gjøre med en kjempekreativ fyr som er kjempeflink, og når du ser på tinga til Sverre så skjønner du at det er en høyt utdanna kunstner som har en kunstfaglig utdannelse. Når du ser noen av tinga til Sverre så er det bare sånn derre… jeg skal vise dere, sier han og tar frem telefonen og begynner å lete, mens han fortsetter å snakke.

– Utgangspunktet vårt for samtalen var jo egentlig middelalderen, og vi snakket om Kittelsen, og disse gutta her, de elsker jo Kittelsen. For dem blir det jo mye mer konkret, for kunsten er veldig inspirerende. Jeg har jo en annen uttrykksform, og det er musikk.

Du blir stimulert intellektuelt?

– Ja. Kunst gjør meg veldig glad. Jeg har ikke så mye, men jeg har da litt. Denne gangen var det ikke ferdig, men nå er det ferdig, sier Sigurd og viser oss et bilde av en moskusokse.

– Det er en tegning, altså. Kullstift. Det er bare helt sprøtt. Jeg er inne i studioet hans og kommer inn der og ser dette og bare… fy faen…

Sigurd ler og rister på hodet.

– Her er fra premieren på utstillinga på Haugar Kunstmuseum, her er den ferdig. Den er jo enorm, hvis du ser den i perspektiv, sier han og viser frem et bilde fra Instagramkontoen wongravenwines. Her ser vi hans på det tidspunktet, i februar, gravide kone og eldstesønnen, med Mallings ferdige, over to og en halv meter brede maleri i bakgrunnen.

Her er Sverre Mallings store bilde Norsk moskusokse. (Gjengitt med tillatelse av kunstneren.)

Her er Sverre Mallings store bilde Norsk moskusokse. (Gjengitt med tillatelse av kunstneren.)

Nå er det to sønner. Hvordan er det? Hektisk?

– Ja, det er som det aldri slutter på en måte. Det er litt av en tilværelse, sier han. – Jeg tror for meg at noe av det sprøeste av hele konseptet med barn er at det er ingen som forteller deg at det er no break. Jeg husker da min kone var gravid med den første, så var vi på barbecue hjemme hos noen venner. Det var masse folk der med små barn, så husker jeg samboeren til han Audun Vinger. Da var altså kona mi gravid, og samboeren til Vinger sa «jeg trodde jo før jeg fikk barn at det var sånn at jeg i det minste kunne ta en pause for å smøre meg en god sandwich og spise den, men sånn er det jo ikke.» Da tenkte jeg at “å, faen!” Det hørtes så ekstremt ut, og jeg har tenkt mye på det i ettertid. Du holder på hele tida. Når de er små, med han minste nå, så tenker jeg at nå har jeg ikke lyst på noen flere barn, så det er siste gang jeg er far til en liten baby, og det er veldig koselig. Det er kjempekoselig, sier familiemannen Sigurd Wongraven og minner akkurat nå svært lite på rollefiguren Satyr.

– Det er en sånn form for kommunikasjon som er nede på det mest tenkelige primitive nivå. Jeg digger det. Jeg prøver å fortelle meg selv at ikke klag, bare nyt det nå, det er siste gangen i livet ditt. Det er sånne småting som du aldri tenker på, opplever jeg. Han minste er jo i ferd med å begynne å lære seg å krabbe. Så er det jo det han vil, å hele tiden forsøke å krabbe. Men så blir han jævlig frustrert fordi han har problemer med å holde balansen og få beina med seg, og da bæd’ern på det. Da blir han forbanna, og da er gråten rundt hjørnet. Da er det veldig vanskelig å finne ut hva som er riktig nå. Hvis du løfter’n opp, så er det sånn «nei nei, sett meg ned, jeg har et prosjekt gående», så prøver han og blir kjempefrustrert og begynner å gråte. Du kan ikke vinne. Du klarer liksom aldri å lande den situasjonen. Det er mye av greia.

– Men så begynner vi å få noen gode opplevelser sammen, fortsetter Sigurd. – Siden eldstesønnen min som nå er fire viste interesse for rytme tidlig, så kjøpte jeg et sånt barneslagverk til ham da han var to. Det går i perioder, men med en noenlunde grad av regelmessighet spiller han på det. Han er også blitt glad i å prøve seg mer på gitar, nå liker han bedre å synge, og tidvis danse. Litt for gymnastisk for hans mors smak, flirer han.

– Men han er på gang, da. Jeg vil jo tro iallfall for min del at noe av det som er hyggelig med barn er å skape en sånn fellesarena. Min jobb er jo egentlig å introdusere, så får vi se hva som faller i smak. Jeg sparer jo på en del viner for disse gutta her, men vi får se da. Jeg har vel landet på at det er sperrefrist på noen av de vinene. Det er nok noen av dem de ikke får smake på 18-årsdagen. Du skal gjennom en sånn dannelsesstige før du kommer dit. Men så er de der da hvis de skulle falle i smak.

Sigurd er i god gang med å spare viner som sønnene eventuelt skal overta når de er voksne. Foto: Stephan Presser Photography

Sigurd er i god gang med å spare viner som sønnene eventuelt skal overta når de er voksne. Foto: Stephan Presser Photography

Det er på tide å snakke om musikk igjen. Satyricon skal spille på Tons Of Rock i Halden til neste år. Hvordan synes Sigurd det er å gjøre festivaler kontra ordinære konserter?

– Festivaler er noe dritt, sier han med et til ham å være ukarakteristisk og overraskende fravær av betenkningstid. – Fordi du har urimelig kort tid på å få ting opp, og spille, og fungere på en god måte. Hele festivalgreia er en sånn samlebåndgreie, ett band på scenen mens det neste rigger opp, så er det av med dem og på med dem, og så går sirkelen sånn. Jeg synes helt grunnleggende sett det er et usympatisk opplegg. Det er sånn jeg tenker når jeg står på en scene på en festival. Så sier folk kanskje «ja, OK, jeg hører hva du sier, men jeg synes det var helt fantastisk». Ja, men det er fordi jeg er meget erfaren. Det er derfor det gikk bra. Det er litt sånn fordi jeg har holdt på med det her så lenge at når ting overhodet ikke stemmer teknisk, så har jeg vært i den situasjonen så mange ganger før at jeg tenker OK, da får vi bare sette i gang de og de tiltakene. Dette er protokollen min for sånne situasjoner, ikke sant, men jeg ser at uerfarne folk bryter jo helt sammen i sånne situasjoner. Men det at jeg håndterer det er jo ikke det samme som at jeg har det noe gøy. Da føler jeg meg helt elendig etterpå for jeg tenker at, «å nei, nå er jeg en sånn gjøgler». Jeg har levert varene, folket er underholdt, men jeg har ikke hatt noen glede av det, sier han ettertrykkelig.

– Derfor liker jeg ikke å spille små festivaler for da får du gjerne alt det tekniske tullet, men ikke noe av det massive brølet. Men hvis du spiller på en festival med mange titalls tusen får du i hvert fall det trykket det er å spille foran 30 000 liksom, og det er en fantastisk følelse.

– Men det som er bedre enn å spille foran 30 000 eller 50 000, for den saks skyld, er når du har brukt dagen på en type sted à la Rockefeller på å få dette her til å fungere så bra som det kan fungere og man er godt forberedt uten at det er masse stress, og ting har blitt så bra som du kan få det innenfor realistiske rammer, og så går du opp og så gjør du greia di. Da spiller du jo for folk som spesifikt bare har kommet for å se deg.

Operaen må ha vært gøy?

Ja, og jeg har noen flotte minner fra opp igjennom, små ting som jeg kan tagge av. Donington i 2006, på hovedscenen. Da var det Metallica som var headliner, og da fikk vi heldigvis spille på hovedscenen. Da var det 85 000, og jeg husker at da jeg kom ut på scenen var det en veldig merkelig følelse. Da følte jeg på en måte at jeg måtte se bak meg, for på en måte å se om Kristus sto der fordi jeg kunne umulig forestille meg at vi var der. Det var noe sånt som at dette måtte være en misforståelse, hvis du skjønner hva jeg mener? Det var så mye mer enn det største vi hadde gjort før det. Det var Wacken to år før som var 50 000, og her var det liksom 85 000! Da tenkte jeg at det måtte være en annen scene eller noe, en eller annen greie som skjer bak oss, men så sakte går det opp for meg at, nei… Det husker jeg, at det gjorde veldig, veldig inntrykk på meg, sier Sigurd, og det er jo lett å forstå at det må ha vært litt sterkt.

– Så husker jeg også Rockefeller som hadde vært barndomsvenuen min som konsertgåer, at første gang vi spilte der så var det fullt. Jeg hadde jo aldri sett hvordan et fullt Rockefeller så ut annet enn fra publikum, så når jeg da gikk opp trappa mot scenen og kom ut! Intensiteten er helt annerledes enn fra publikum, fordi fra scenen så ser du høyden, og det ser så jævlig tett ut når du står på scenen og ser alle de fulle galleriene, det er veldig massivt. Det var veldig flott, og jeg husker også, som et siste eksempel, Operaen.

Satyricon-konserten i Operaen var en stor opplevelse for Sigurd. Foto: Per Ole Hagen

Satyricon-konserten i Operaen var en stor opplevelse for Sigurd. Foto: Per Ole Hagen

– Det er en veldig, veldig fin sal, og noe av det fineste med å jobbe med Operaen er at de har så voldsomme ressurser, og det er så sinnssykt proft alt sammen. Rammen rundt det, for eksempel alle disse folkene, disse inspisientene og de forskjellige som hadde ulike roller, de hadde vi jo sett på prøver i to uker. Jeg var borte en stund før selve konserten, og så kom alle disse folkene kledd i dress. Da tenkte jeg at «nå snakker vi», da skjønte jeg at det var en del av kutymen på Den norske opera & ballett. Når det er scenetid, så tar man på seg arbeidstøy, og arbeidstøyet er på en måte ikke jeans og walkie talkie, det er mørk dress og slips. Da tenkte jeg at nå er det alvor her.

Er det noen steder du drømmer om å spille?

– Det er sikkert helt gjennomførbart hvis man bare jobber hardt nok for det, men jeg vet ikke om vi skal bruke ressurser på det. Jeg har sagt til kormesteren til Operakoret at det vi burde gjort er å ta dette arrangementet og det opplegget her til La Scala og Sydney Operahus. Vi kunne brukt et annet kor, med de samme arrangementene og hatt med kormesteren. Jeg tror virkelig helt ærlig at dette er veldig gjennomførbart, men jeg vet også hvor mye som skulle til for å gjøre Operaen. Det var så mye byråkrati, så å gjøre noe sånt i Sydney blir helt ekstremt. Spørsmålet er om jeg noen gang skal gidde. Jeg synes det hadde vært fantastisk gøy, men drømmene mine står ikke og faller med noe sånt noe.

Med de ordene overlater vi Sigurds videre drømmer til ham selv. Men hvordan var lunsjen? Fikk han god mat? Passet den til hans nye Barolo Orion? Hva er hans tanker om rustikk mat kontra fine dining? Lager han mat selv, og hva liker han i så fall å lage? Disse og andre spørsmål svarer han på i Helles velskrevne innlegg på HellesKitchen. Der får du også oppskriften på maten Helle laget til Sigurd, så hva venter du egentlig på?

Sigurd og mat. Hele den historien får du på HellesKitchen. Foto: Helle Øder Valebrokk

Sigurd og mat. Hele den historien får du på HellesKitchen. Foto: Helle Øder Valebrokk

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *