Lyden av Philip Donnellys elektriske gitar som spiller opp, kompet til Emory Gordy Jr. (bass) og Russ Kunkel (trommer) som legger seg raskt inn, og dernest Lloyd Greens ensomt ulende pedal steel, hensetter meg i løpet av fem korte sekunder i en tilstand av gjenkjennelse, av minner og av nostalgi, og det går enda fem sekunder til før Nanci Griffith synger «the phone call took me by surprise» og paradenummeret «Lone Star State Of Mind» er i gang på ordentlig.

I «Lone Star State Of Mind» møter vi en fortellerstemme som via en telefonoppringing fra en gammel kjæreste eller venn blir stilt ansikt til ansikt med minnene om The Lone Star State, altså Texas, der Nanci Griffith ble født i småbyen Seguin 6. juli 1953. Selv om hun ikke har skrevet sangen selv (den er komponert av Fred Koller, Pat Alger og Eugene Levine) har hun helt åpenbart kjent på den enorme lengselen den beskriver, med fortelleren som sitter i Denver, Colorado og nipper til vin fra California, og med en uventet telefon tas tilbake i tid og rom, tilbake til Texas.

Your phone call took me by surprise
Gee, it’s been a long, long time
Since those hot and humid Texas nights
We went swimmin’ in the tide
Corpus Cristi seems so far away
And I’m not talkin’ ’bout the miles
There ain’t much I wouldn’t give today
Just to see one of your smiles.

Det er Nancis og andre texaneres minner, ankerfeste og tilhørighet hun beskriver, men med hennes sterke tilstedeværelse og totalt troverdige innlevelse gjør hun denne «Lone Star-sinnstilstanden» til noe universelt. Det er derfor jeg knytter meg sånn til sangens innhold, og det er derfor jeg begynte å grine ukontrollert da jeg spilte den i går etter å ha fått den forferdelige nyheten om at hun var død, bare 68 år gammel.

Første gang jeg hørte Nanci Griffith var i 1986 da hun ga ut sitt fjerde album, fantastiske The Last Of The True Believers. Det er et nydelig album, anført av åpningstroikaen «The Last Of The True Believers», «Love At The Five And Dime» og «St. Olav’s Gate», de to første skrevet av henne selv, mens sistnevnte er sangen Tom Russell skrev om Oslo da han hadde månedslange engasjement på honkytonken Gamla på begynnelsen av tiåret. Russell hadde gitt den ut på platen Heart On A Sleeve i 1984, så jeg kjente den fra før, men i Nancis versjon fikk den nytt liv, spesielt der den kom som spor tre på en plate som for alltid vil stå for meg som hennes virkelige mesterverk. Hele The Last Of The True Believers er fantastisk, og det var den som omsider gjorde at de store plateselskapene i Nashville spisset ører og MCA kom med et kontraktstilbud hun takket ja til.

Jeg kjøpte The Last Of The True Believers og forgjengeren Once In A Very Blue Moon samtidig, i platebutikken Rock Shop på den gang nyetablerte Aker Brygge. Jeg husker det ikke helt sikkert, men jeg tror muligens de fikk inn Lyle Lovetts debutalbum i samme sending og at den også havnet i handleposen den dagen. Lyden av Texas, slik de to formidlet den og som jeg kort tid senere forsto hadde et slags opphav spesielt i Guy Clarks to 70-tallsklassikere Old No. 1 og Texas Cookin’, traff meg rett i sjela og forandret for alltid måten jeg forholdt meg til musikk på. Uten noen egentlig musikalsk sammenligning fikk Nanci og Lyle en betydning for meg lik The Clash’ London Calling da jeg kjøpte den i desember 1979. Men der The Clash traff meg med en energi og et overmot jeg aldri hadde hørt maken til og bar bud om en ny tid, traff sanger som Nancis «More Than A Whisper» og Lyles «This Old Porch» meg mer som et stille regnskyll over en støvete hovedgate i en texansk småbygate på 50-tallet. På samme tid hadde jeg begynt å lese texasforfatteren Larry McMurtry, og Nanci poserte sågar med hans da helt nyutgitte mammutwestern Lonesome Dove på baksiden av The Last Of The True Believers. Her falt noen brikker på plass.

Minneord til Larry McMurtry
Les også om Larry McMurtry som døde 25. mars i år

Det handler om historiefortelling. Sangene til Guy Clark, Lyle Lovett, Robert Earl Keen Jr., Tom Russell, Ian Tyson, Mary Chapin Carpenter, Steve Earle og en rekke andre singer/songwritere jeg lærte å verdsette på denne tiden kjennetegnes i stor grad av at de forteller gode historier, gjerne satt til musikalske akkompagnement som gjør at det er mulig å få med seg hva de synger uten de store anstrengelsene. Med lyrisk treffsikkerhet og presisjon som den mest feirede poet, fikk de frem sine fortellinger ved hjelp av elegante metaforer og velformulerte tekstlinjer. Og Nanci Griffith signaliserte at hun var et lesende menneske, at litteraturen var henne til stor hjelp, der hun poserte med bøker på flere platecovere. På forsiden av The Last Of The True Believers står hun foran en Woolworth's-forretning (som figurerer i platens flotteste låt, «Love At The Five And Dime») med en Tennessee Williams-biografi. Hun har også vist frem bøker av Eudora Welty og selvsagt Truman Capotes Other Voices, Other Rooms som ga navn til hennes mest kjente plate i 1993 og som resulterte i en Grammy.

Etter å ha oppdaget Nanci Griffith måtte jeg selvsagt også skaffe meg hennes to første album, There's A Light Beyond These Woods (1978) og Poet In My Window (1982). Begge er lavmælte og fine plater som viser potensial, men der Nancis sanger og avlevering ennå ikke har slått ut i full blomst. Alle de fire første platene er utgitt på små selskaper, men da hun fikk kontrakt med MCA Nashville ble det mer fart i sakene. Med superprodusenten Tony Brown ved sin side og både hans faste og noen egne musikere på laget, ble Lone Star State Of Mind (1987) og Little Love Affairs (1988) måtelige suksesser som låter ordentlig strøkent. Det er på førstnevnte Nanci spilte inn Julie Golds nydelige «From A Distance» som senere er gjort av utallige artister, ikke minst Bette Midler som fikk en stor hit med den i 1990.

Begge disse platene må sies å være «glattere» enn sine forgjengere, primært på grunn av produksjonen. Du hører at det er brukt penger på dette, og jeg oppfattet dem nok innledningsvis som litt skuffende etter å ha forelsket meg sånn i The Last Of The True Believers. I ettertid er det imidlertid ingenting ved de to platene jeg oppfatter som skuffende eller svakt. De er simpelthen to av Nanci Griffiths aller fineste. Men da de ble fulgt opp av det mer stillfarne livealbumet One Fair Summer Evening (atter en nydelig tittel), ble jeg vilt begeistret. Her var arrangementene mer nedpå, mer i tråd med hennes tidlige plater, og det var også med to nye sanger, «I Would Give You Ireland» og den aldeles vidunderlige «Deadwood, South Dakota» om gullgraverbyen der Wild Bill Hickok møtte sitt endelikt i 1876. Den er skrevet av sangeren og låtskriveren Eric Taylor som Nanci var gift med fra 1976 til 1982.

Det var forresten One Fair Summer Evening som fikk meg inn som journalist i musikkavisen BEAT. På den tiden jobbet jeg i et popblad som het Logo og hadde ambisjoner om tilgang til en kanal der jeg kunne være hakket mer seriøs. Husker jeg ikke helt feil spurte jeg daværende redaktør Tom Skjeklesæther om å få lov til å anmelde livealbumet til Nanci, og han sa ja. Riktignok var min panegyriske anmeldelse litt vel overstrømmende, og min toppkarakter (som var fem Ber) ble jekket ned et hakk av enten Skjekle eller redaksjonssjef Torgrim Eggen. Men jeg fikk min BEAT-debut, det skal jeg ha. Det som imidlertid var ganske ergerlig var at avisen ble lagt ned et eller to nummer senere, men sammen med redaksjonsmedlemmene Eirik Mosveen og Knut Eivind Straume tok jeg initiativ til «kjøkkenbordversjonen» av BEAT som vi lagde i 1990 og 1991, før Se og Hør Forlaget tok over utgivelsen fra og med januar 1993.

Det er for så vidt en helt annen historie, men 1993 var også året Nanci Griffith tok sin grusomme hevn over oss som hadde latt oss skuffe av platene Storms (1989) og Late Night Grande Hotel (1991), der hun vendte sin velkjente folkcountry ryggen til fordel for et mykere lydbilde med en merkbar vridning til westcoasttradisjonen fra 70-tallet, litt nærmere sen Linda Ronstadt enn tidlig Emmylou Harris, for å holde oss i noenlunde riktig musikalsk landskap. I ettertid har disse platene vist seg mer slitesterke - og langt bedre - enn jeg innledningsvis anerkjente dem som, men da hun med Other Voices, Other Rooms presenterte hele 17 coverlåter fra virkelig øverste hylle, gikk det i ball for noen hver. Nanci Griffith var tilbake for alvor.

På Other Voices, Other Rooms inviterte hun på nytt med seg Jim Rooney som hadde produsert Once In A Very Blue Moon og The Last Of The True Believers, i den tro at han kunne gjenskape noe av den gamle magien fra platene som representerte hennes kreative oppvåkning. Prosjektet gikk ut på å hylle de stemmene som hadde formet henne som ung og gjort henne til den låtskriveren og artisten hun var blitt. Sammen med Rooney gikk hun i gang med innspillingen med alt sitt overskudd og all sin musikalitet. De 17 sangene - skrevet av legender og bautaer som Kate Wolf, Townes Van Zandt, John Prine, Bob Dylan, Janis Ian, Woody Guthrie, Jerry Jeff Walker og flere - ble i sum en triumf av en plate der Nanci og Jim benyttet seg av et hinsides lag kremmusikere. Her spiller eller synger Chet Atkins, Guy Clark, Béla Fleck, Bob Dylan, Arlo Guthrie, John Prine, Alison Krauss, Emmylou Harris, Pat McInerney, Emily Saliers og Amy Ray (alias Indigo Girls), Don Edwards, John Hartford, Leo Kottke og mange andre legender. Det var liksom ikke måte på. Other Voices, Other Rooms var en plate som ikke sparte på noe - og den låt deretter.

Turneen i kjølvannet av albumet førte henne til Norge for første gang, til festivalen Down On The Farm som ble arrangert på Gribsrød gård utenfor Halden. Det var den eneste gangen jeg så henne, selv om hun spilte i Norge flere ganger senere. Årsakene til det er flere, men en av dem er at Nanci Griffith aldri klarte å følge opp Other Voices, Other Rooms på en måte som tilfredsstilte mine sikkert altfor høye forventninger. Hver eneste senere plateutgivelse havnet i skyggen både av denne og av tidligere utgivelser, og jeg mistet etter hvert interessen.

Ikke en gang Other Voices, Too (A Trip Back To Bountiful) der hun og Rooney i 1998 forsøkte seg på en oppfølger, denne gangen med hele 19 coverlåter, evnet å begeistre meg. Det er langt ifra noen dårlig plate, men den savnet overraskelsesmomentet og virket litt krampaktig motivert. At den hadde enda flere celebre gjester hjalp heller ikke. Du kan dytte på med Rodney Crowell og David Olney og Gillian Welch og Steve Earle og Guy Clark og Jimmie Dale Gilmore og Tish Hinojosa og Peter Holsapple og så mange andre du vil, men det hjelper ikke når du som avsender sliter med entusiasmen og mottager (meg) ikke helt stoler på motivasjonen for utgivelsen. Når jeg hører deler av albumet i dag slår det meg at jeg muligens var litt streng i min bedømmelse, og at mange av sangene enkeltvis står som påler, men det er litt som om alle de kjente sangene og alle de kjente musikerne simpelthen konkurrerer vel mye om oppmerksomheten. På merkelig vis, men sånn oppleves det.

Av Nancis senere plater er det egentlig bare én jeg har falt noe særlig for. Ruby's Torch ble utgitt i 2006 og er en samling torch songs der Nanci og hennes backingband The Blue Moon Orchestra akkompagneres av et smektende strykerorkester. Materialet er utsøkt, med sanger skrevet av eller gjort kjent av blant annet Tom Waits, Jimmy Webb, Frank Sinatra og Nanci selv. Konseptet var ikke helt ulikt The Dustbowl Symphony-albumet fra 1999, der hun spilte inn et utvalg av sine gamle sanger sammen med London Symphony Orchestra i Abbey Road Studios, men resultatet var langt bedre og ideen som lå til grunn veldig mye bedre.

Som sanger var Nanci Griffith et unikum. Hun ga et inntrykk av å være en liten jentunge som sang, men med en voksen kvinnes kraft. Før du rakk å høre ordentlig etter kunne stemmen virke litt sped og uferdig, men når du øynet teknikken bak og de utrolige nyansene i uttrykket hennes, for ikke å snakke om den fantastiske fraseringen, var den alt annet. Nanci Griffiths stemme var fra tidlig av lyden av levd liv, og hun hadde en formidlingsevne som fullstendig målbandt meg.

Og ingen steder målbinder hun meg sterkere enn på liveversjonen av «Love At The Five And Dime» fra One Fair Summer Evening. Her har hun en lang introduksjon hvor hun forteller om sitt forhold til Woolworth's-butikker som er identiske overalt i verden - they have this wonderful smell to 'em, they smell like popcorn and chewin' gum rubbed around on the bottom of a leather sole shoe - og om den fantastiske overraskelsen det var å finne en Woolworth's første gang hun besøkte London. Hun forteller om hvordan hun i store avdelinger med heis hører et ping hver gang dørene åpner seg, et ping hun etterligner på gitaren og som går som en musikalsk rød tråd gjennom sangen. Hun bruker god tid på innledningen, og først etter to og et halvt minutt starter hun på fortellingen om Rita og Eddy som forelsker seg og danser vals mellom hyllene på den lokale Woolworth's-butikken etter stengetid. «Love At The Five And Dime» er den desidert fineste sangen Nanci Griffith skrev, og den første av sangene hennes jeg virkelig forelsket meg i. Den forteller ikke bare om Rita og Eddys første møte, men om livene deres gjennom ekteskap og utroskap og sykdom, og om hvordan de mange år senere er like forelsket:

Eddie traveled with the barroom band
'Til arthritis took his hands
Now he sells insurance on the side
And Rita's got her house to keep
She sells dime store novels with a love so sweet
And they dance to the radio late at night and still sing
Dance a little closer to me
Hey, dance a little closer now
Dance a little closer tonight

Har du bare skrevet en slik sang blir du udødelig i min bok. Nanci skrev mange, og selv om hun ikke lenger er blant oss, skal jeg hilse å si sangene hennes er det. Jeg har laget en ørliten spilleliste med 50 av hennes fineste innspillinger. Fire av studioalbumene hennes er dessverre ikke tilgjengelige i strømmetjenestene, men jeg har benyttet noen liveopptak for å gjøre spillelisten så representativ som mulig.

Måtte du hvile i fred, Nanci. Du ble bare 68 år gammel, men du har sikret deg et ettermæle det står respekt av.