Minneord til Larry McMurtry

For tre dager siden døde en av mine store litterære helter, Larry McMurtry, mannen bak kjempesuksesser som Lonesome Dove, The Last Picture Show og Terms Of Endearment, og forfatter av ytterligere 29 romaner og 13 non fiction-bøker med memoarer, essays og biografier. Dødsfallet – som følge av hjertesvikt – kom ikke overraskende på meg, med tanke på at den som regel svært produktive McMurtry ga ut sin siste roman i 2014. Han ble 84 år gammel, og hvor voksent det enn er, står det ikke til å nekte for at nyheten om hans død gjorde meg svært trist. Få, om noen, forfattere har hatt like stor betydning for lesevanene mine som ham.

Larry McMurtry ble født i Archer City, Texas 3. juni 1936 og døde samme sted 25. mars. Han bodde her i størstedelen av sitt liv, og den lille byen sto modell for Thalia som var delvis åsted for handlingen i hans første bøker, Horseman, Pass By (1961), Leaving Cheyenne (1963) og The Last Picture Show (1966), samt sistnevntes fire oppfølgere. Thalia ble for øvrig det nye navnet på nærliggende – og enda mindre – Paradise i kjølvannet av de første bøkene. Det fiktive Thalia som beskrevet av McMurtry er et søvnig sted. Det er en del av det amerikanske ville vesten som for lengst er temmet når handlingen i den første boken tar til, men der ekkoet fra den gang Comanche-indianerne regjerte slettene og beskjedne og underbetalte kompanier med Texas Rangers gjorde det de kunne for å beskytte de utsatte nybyggerne, fremdeles lever. Volden som utøves har ikke lenger et dødelig utfall og muskuløse mustanger er skiftet ut med slitne pick up-trucks, mens de aldrende mennene som husker den gamle tiden forvitrer i en gyngestol på verandaen. Da McMurtry la handlingen hit i sine første korte romaner etablerte de ham som en ny og vesentlig stemme fra en del av Amerika som ikke var særlig kjent for å fostre store forfattere.

Den første av disse, Horseman, Pass By, ble filmatisert av Martin Ritt i 1963 under tittelen Hud, med Paul Newman i hovedrollen. I romanen får vi et gløtt inn i etterkrigstidens Texas anno 1954, på en liten kvegranch, der 17 år gamle Lonnie Bannon har fortellerstemmen. Ranchen eies av bestefaren Homer, og hans stesønn Hud er en selvsentrert og skruppelløs mann, men også en dyktig cowboy som Lonnie ikke kan annet enn å se opp til. Den vakre tittelen er hentet fra de siste linjene i William Butler Yeats’ dikt «Under Ben Bulben» som er risset inn på gravstenen hans:

Cast a cold eye
On life, on death
Horseman, pass by

Leaving Cheyenne er en av mine desiderte McMurtry-favoritter, en nydelig skrevet fortelling om et trekantforhold der vi følger hovedpersonene Gideon Fry, Molly Taylor og Johnny McCloud gjennom hver deres bolk i tre forskjellige epoker, fra 1920-årene og frem til 60-tallet. Ikke bare viser romanen at McMurtry er i stand til å skape svært levende portretter, men også at han har en helt egen tilstedeværelse i det han skriver. Sagt på en annen måte, han er av det landskapet han skildrer, og hans oppvekst på ranch skinner gjennom nesten i hver scene. Også denne romanen ble filmatisert, av Sidney Lumet under tittelen Lovin’ Molly i 1974.

McMurtrys romaner har en iboende sjarm, og bærer i seg en slags lengsel etter noe svunnet. Det er en lengsel som går som en rød tråd gjennom hele forfatterskapet. Samtidig som karakterene hans ser at verden rundt dem endrer seg i et tempo som truer med å gjøre dem til levende anakronismer, er de så elskelige som de er nettopp på grunn av sin iboende stahet og stokk konservative holdning til tilværelsen. Duane Moore, hovedpersonen i The Last Picture Show og fire påfølgende romaner, er et utmerket eksempel. Jeg har også følelsen av at Duane er det nærmeste McMurtry kom en skikkelse modellert på ham selv. Vi følger ham fra ungdom til alderdom i en serie bøker skrevet og utgitt mellom 1966 og 2009. De står også som eksempler på hvor vinglete kvaliteten på McMurtrys romaner kunne være. Mer om det snart.

The Last Picture Show, utgitt i 1966 og filmatisert av Peter Bogdanovich i 1971, er et udiskutabelt mesterverk. Det er hans tredje roman, der vi møter Duane Moore første gang. Han og kameraten Sonny Crawford er fortellingens hovedpersoner, tenåringer i et nakent drama fra småby-Texas på 50-tallet. Det er en sår og ettertenksom roman, som fikk sin til dels hysterisk morsomme oppfølger i Texasville, utgitt i 1987. Her er Sonny blitt en ren bifigur – som det ikke har gått særlig bra med – og nå møter vi oljemagnaten Duane på randen av konkurs med kravstor kone og bortskjemte barn. Man skulle kanskje tro den frivole oppførselen til de mange karakterene i boken ville resultere i et ras av det franskmennene så lyrisk kaller crime passionelle, men at alle ligger med alle gjør i grunnen sitt til at ikke så mange kan heve seg over andre.

Om Texasville er noe i nærheten av farse, er Duane’s Depressed (1999), slik tittelen antyder, adskillig mer ettertenksom. Duane reddet formuen som sto i fare i Texasville, men rikdom gjør ham ikke lykkelig. I et forsøk på å finne ny mening i tilværelsen parkerer han pick up-trucken og blir i samme slengen en slags fredelig økokriger på sin vei. I en småby som Thalia der bilen betyr alt og folk bare så vidt er i stand til å gå over veien uten motorisert assistanse, betraktes en slik beslutning som mer enn eksentrisk. Når vandreturene ikke får depresjonen til å lette søker Duane hjelp hos en kvinnelig psykiater, Honor Carmichael, som han (selvsagt) forelsker seg i, og som presser ham til å lese Thoreau og ikke minst Proust, for bedre å forstå sine egne følelser. Dette elementet i romanen speiler en del av McMurtrys eget liv. Da han i 1991 fikk et hjerteinfarkt, gikk han inn i en depresjon som førte ham til psykiatrien og Diana Ossana som han flyttet sammen med og senere skrev to bøker og et oscarvinnende filmmanus sammen med (mer om disse tingene senere). Duane’s Depressed er en adskillig bedre roman enn man kanskje skulle tro ut ifra min sikkert sviktende beskrivelse.

Fjerde bok i serien, When The Light Goes (2007), er derimot en ren katastrofe. Den er slurvete skrevet og stappfull av inkonsekvenser og unøyaktigheter i forhold til de tidligere bøkene. Hadde McMurtry tatt seg bryet med å lese Duane’s Depressed på nytt før han skrev denne ville han i det minste unngått alle de faktiske feilene i handlingen. Duane er det eneste lysglimtet i boken, men kun en skygge av seg selv, og man kan undres over hvorfor McMurtry i det hele tatt skrev When The Light Goes. Siste bok i serien, Rhino Ranch (2009), er heldigvis hakket bedre og reddet muligens stumpene, men en veldig minnerik affære er det ikke. Den består av så korte kapitler at de snarere må kalles vignetter, og samlet sett er betegnelsen roman noe nær en overdrivelse.

Dette var da også veldig typisk for McMurtry. Han kunne skrive et mesterverk, for så å lire av seg noe ordentlig ræl rett etterpå. Vi så det gang på gang, men jeg ga ham aldri opp, lave forventninger til tross. Han ble – muligens med rette – kritisert for å skrive så mange oppfølgere til de forskjellige romanene sine. I stedet for å la karakterene ligge og romanenes ettermæle gjøre resten, gjorde ham dem mang en bjørnetjeneste ved ikke å gi slipp.

Det skal riktignok sies at McMurtry aldri sto i noen fare for å bli mottager av Nobelprisen, og med en viss berettigelse kunne han kalles en serieforfatter, men han fikk faktisk den gjeve Pulitzerprisen i litteratur for storverket Lonesome Dove i 1985.

For noen år siden startet jeg mitt fremdeles pågående prosjekt med å lese alle McMurtrys romaner på nytt, med en vag ambisjon om å kunne ha skrevet en slags guide til hans forfatterskap den dagen han døde. Jeg rakk ikke å lese ferdig, og om jeg orker å skrive en slik guide noen gang gjenstår å se. Det vil være en omfattende jobb, for å si det pent. Per nå har jeg lest på nytt 22 av hans i alt 32 romaner, men la meg gå gjennom de viktigste jeg ikke alt har omtalt.

Den såkalte Houston-serien starter med mursteinen Moving On fra 1970 der vi møter Patsy Carpenter, den første av McMurtrys mange kvinnelige hovedrolleinnehavere. Han fikk mye skryt i årenes løp for sine kvinneportretter, og den skjøre Patsy er blant de mest interessante av disse, selv om nesten 800 sider med hennes intense følelsesliv kan være litt mye. Det er likevel et imponerende og velskrevet portrett av en ung kvinne som forsøker å finne sin plass i tilværelsen sammen med sin lite ambisiøse ektemann Jim. Første del av romanen er utvilsomt best med sitt spennende innblikk i rodeoscenen i Texas og bortenfor, mens den føles mer langdryg når fokuset flyttes over til universitetsliv i Houston.

Jeg ble litt skuffet da jeg leste oppfølgeren All My Friends Are Going To Be Strangers (1972) for tredje, muligens fjerde gang. Jeg husket den som mer poetisk enn den faktisk er, og i det perspektivet nærmere sin vakre tittel. Det er like fullt en fin historie om Danny Deck, en ung forfatter som har solgt sin første roman i en alder av 25, og befinner seg i en form for identitetskrise og et limbo foran voksenlivet med en rekke forventninger han ikke aner hvordan han skal innfri. Terms Of Endearment (1975) var den fjerde McMurtry-romanen som ble filmatisert (av James L. Brooks i 1983) med Shirley MacLaine i hovedrollen som Aurora Greenaway, en larger than life-skikkelse med opphav i Boston, som har havnet i Houston der hun tar for seg av livets goder. Hun har en stor appetitt på menn og en tunge så skarp at de fleste av hennes beilere og/eller elskere skjærer seg konstant. Somebody’s Darling er den fjerde i Houston-serien (med handlingen lagt til Hollywood) og den tristeste. Det er nok også den svakeste av de fire, men den ga som mange vet i det minste navn til en habil norsk countryduo på 90-tallet.

Selv om alle disse fire romanene har forskjellige hovedpersoner, møter vi flere av dem i mindre roller i de forskjellige bøkene. McMurtry vendte også tilbake til Danny Deck i Some Can Whistle (1989) og Aurora Greenaway i The Evening Star (1992), slik at Houston-serien i alt teller seks titler. De siste to bøkene er slett ikke dårlige, men McMurtry hadde ikke trengt å skrive dem heller. De tilfører ikke forfatterskapet hans annet enn at de samler noen tråder for lesere som var blitt glad i to av hans mange fargerike karakterer.

I den grad McMurtry selv følte for å forklare suksessen han oppnådde med bøkene sine, var det nettopp disse karakterene han trakk frem:

«I believe the one gift that led me to a career in fiction was the ability to make up characters that readers connect with. My characters move them, which is also why those same characters move them when they meet them on the screen», skrev han en gang.

Etter suksessen med filmatiseringen av The Last Picture Show i 1971 ville Peter Bogdanovich lage en western sammen med McMurtry. Han skrev et manus som ble godkjent av filmselskapet, men mislikt av skuespillerne McMurtry og Bogdanovich hadde i tankene; Jimmy Stewart, Henry Fonda og John Wayne. Det forble i development hell i 12 år før McMurtry kjøpte tilbake rettighetene for 35 000 dollar for å overføre historien til en roman. Samtidig som han skrev relative venstrehåndsarbeider som Cadillac Jack (1982) om en omreisende bruktforhandler med base i Washington DC og The Desert Rose (1983) om showgirls i Las Vegas jobbet han på Lonesome Dove, og til slutt viste det seg altså som hans livs investering.

Med Lonesome Dove ble Larry McMurtry endelig – og fortjent – en litterær superstjerne. Den bredt anlagte, episke fortellingen om to pensjonerte Texas Rangers, Augustus «Gus» McCrae og Woodrow Call, som fører en kvegflokk fra den texansk-meksikanske grensen opp til Montana, er sannsynligvis den beste westernromanen som noen gang er skrevet, et sjangerdefinerende storverk på 843 sider som altså resulterte i en Pulitzer-pris og påfølgende filmatisering som miniserie for TV i 1989 med Robert Duvall og Tommy Lee Jones i de to hovedrollene.

Robert Duvall og Tommy Lee Jones spilte Augustus McCrae og Woodrow Call i filmatiseringen av Lonesome Dove.

Såkalte revisjonistiske westerns var strengt tatt ikke et ukjent fenomen da McMurtry ga ut Lonesome Dove, men han hevdet likevel at den var ment som en «anti-western», en motvekt til romantiske dime store novels. «I’m a critic of the myth of the cowboy. I don’t feel that it’s a myth that pertains, and since it’s a part of my heritage I feel it’s a legitimate task to criticize it», sa han i et intervju i 1988. Du kan si det var å smøre tjukt på. Han gjorde det dog med rette, men han var slett ikke alene om å snu det romantiserte bildet av det ville vesten på hodet. Filmer som Soldier Blue, Jeremiah Johnson og The Long Riders hadde for lengst gjort det samme, og det skal også nevnes at Cormac McCarthy ga ut Blood Meridian or The Evening Redness in the West samme år som McMurtry ga ut Lonesome Dove. Den er adskillig råere og mer kynisk i alt sitt vesen.

Det tar ikke bort glansen fra Lonesome Dove, men vi kan kort og godt anerkjenne den for hva den er: En drivende godt fortalt historie satt til slutten av 1870-tallet. Hverken mer eller mindre. Og om ikke vesten var like vill som ti år tidligere, var den stadig vill nok. Med utgangspunkt i historiske begivenheter fletter McMurtry den store kvegdriften inn i et spindelvev av parallelle historier og fascinerende personligheter. Rollegalleriet i Lonesome Dove er det beste og mest omfattende i hele hans produksjon, og den ekstreme volden, torturen og brutaliteten som dukker opp gjentatte ganger, gjør den adskillig mer realistisk enn en Louis L’Amour-roman. I dette landskapet var døden aldri langt unna, og rollegalleriet er da også betydelig desimert ved romanens slutt.

McMurtry skrev ytterligere tre bøker i det som er blitt til Lonesome Dove-serien. Først kom «fortsettelsen» Streets Of Laredo (1993), og deretter to prequels, Dead Man’s Walk (1995) og Comanche Moon (1997). Den svakeste av disse er Streets Of Laredo, men også den er verdt å lese. Dead Man’s Walk og Comanche Moon er til gjengjeld veldig gode, drivende spenningsromaner, men også her ser vi dessverre at McMurtry hadde liten respekt for sine egne historier. Trengte han et narrativ som kolliderte med handlingen i en av de foregående bøkene brydde han seg ikke om det. Derfor er tidslinjer rotete, karaktertrekk ved enkelte personer delvis endret fra en bok til en annen, og enkelte hendelser mer eller mindre omskrevet. Der har du også en form for revisjonisme. Mitt inntrykk er at McMurtry valgte å gi blaffen i det han tidligere hadde skrevet, for å kunne fortelle den historien han til en hver tid var opptatt av å skrive. Det gjør ikke bøkene dårligere isolert sett, men leser du dem samlet kan slikt bli fryktelig irriterende. Tro meg, jeg har gjort det, og jeg har ergret meg.

Med tanke på hvor slepphendt McMurtry kunne være med sin egen produksjon er det rart å tenke på hvor opptatt han var av skjønnlitteratur generelt. Han elsket bøker og viet sitt liv til å lese dem, samle dem – og selge dem. Han drev sitt antikvariat hjemme i Archer City i noe sånt som 50 år. På sitt mest omfangsrike besto Booked Up som butikken het av seks bygninger og rommet 400 000 bøker, men i 2012 auksjonerte han bort to tredjedeler av dem. McMurtrys private bibliotek rommet angivelig 30 000 bøker, fordelt over tre hus, og han skrev flere essaysamlinger om bøker og boksamling.

Blant hans non fiction-utgivelser finner vi også biografier over historiske figurer som Lakota-krigeren Crazy Horse og generalmajor George Armstrong Custer. Begge var som kjent til stedet ved slaget ved Little Big Horn i 1876, men bare Crazy Horse slapp fra det med livet i behold. McMurtry valgte også å fiksjonalisere livene til andre historiske skikkelser fra det ville vesten som Billy the Kid (Anything For Billy, 1988) og Calamtity Jane (Buffalo Girls, 1990). I 1994 og 1997 ga han ut ytterligere to fiksjonaliserte historiske romaner, Pretty Boy Floyd og Zeke And Ned, disse skrevet sammen med tidligere nevnte Diana Ossana.

De to skrev også manuset til Brokeback Mountain (2005) som de vant en Oscar for. Under takketalen var McMurtry, med jeans og cowboyboots nedenfor dressjakka, tydelig på å minne publikum om at novellen manuset var basert på, var skrevet av E. Annie Proulx for at ingen skulle være i tvil om at en del av æren måtte gå til henne. Han hadde et forhold til Hollywood-maskineriet gjennom hele karrieren og skrev angivelig et 30-talls manus. Kun et fåtall av disse ble filmatisert, og med unntak av Brokeback Mountain uten særlig suksess.

På 2000-tallet gjorde han en siste litterær kraftanstrengelse med The Berrybender Narratives, en serie på fire romaner utgitt mellom 2002 og 2004 og senere ble samlet i et bind, som viste noe av hans tidligere ambisjonsnivå. Her følger vi en britisk familie som i 1832 begir seg den amerikanske villmarken i vold, og det er en underholdende og spennende historie fra en tid som var enda råere og mer primitiv enn de vi ble kjent med i Lonesome Dove. Jeg har ennå ikke lest disse på nytt, men det jeg merket meg spesielt den gang de fire bøkene ble utgitt var hvor morsomme de var. På sitt beste kunne McMurtry skrive hylende morsomt, og det er en fin – og kanskje nødvendig – kontrast til den tidvis ekstreme volden han også beskrev i sine historiske romaner.

Mye av 2000-tallet – frem til hans siste roman i 2014 – ble brukt til å skrive memoarer og essays, men også til enkeltstående romaner og de to siste om Duane Moore. Berrybender-romanene er imidlertid de siste jeg vil huske med virkelig glede. De viste på nytt historiefortelleren og skrønemakeren Larry McMurtry i fri dressur, og der var han på høyden. De øvrige romanene fra den siste perioden virker ufullendte og unødvendige. Dessverre.

Men på sitt beste var Larry McMurtry en gudbenådet begavelse og forfatter. Texas skal være ham evig takknemlig for å ha løftet delstaten frem i litteraturens verden, og alle hans lyter og mangler skygger ikke for hans store talent og omfangsrike forfatterskap. At bøkene hans aldri har gått ut av produksjon sier også sitt. Meg bekjent er alt han skrev tilgjengelig i pocketutgaver, så har du ikke lest noe særlig av ham, er det bare å legge inn en bestilling på Amazon.

Larry McMurtry etterlater seg kone, to søstre, en bror og selvsagt sin semiberømte sønn, den enestående låtskriveren James McMurtry som helt åpenbart har arvet sin fars storytellergen. Fra 1989 til 2015 har han utgitt ni glimrende album, med et materiale som må kunne kalles hakket råere enn gjennomsnittet. Sangene hans er befolket av dophuer, alkoholikere, konemishandlere, drapsmenn og voldsutøvere. Som Levi Henriksen skrev til meg for et par dager siden da nyheten om farens død nådde oss: «Honey, don’t be yelling at me when I’m cleaning my gun. Det er litt av en åpning på ei plate.» («Copper Canteen» fra 2015-albumet Complicated Game.)

James McMurtry er likevel en helt annen historie. Nå er det Larry som gjelder, så derfor, i dyp ærbødighet og med ektefølt takk, hvil i fred nå, store forfatter!

More from Erik Valebrokk

Redd Osa fra å drukne

Drukningsdøden er et kjent fenomen i musikkbransjen. En av konsekvensene av den...
Les mer

1 Kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.