Takk for oss, Vietnam!

Da har Helle og jeg lagt Vietnam bak oss! Seks overnattinger fikk vi i dette vidunderlige sørøstasiatiske landet, og jeg skal hilse å si det har gitt mersmak. Ingen av oss hadde vært i Vietnam tidligere, men vår førstegangsreise hit resulterte i en dyp forelskelse. Hit skal vi tilbake!

Som mange vel har fått med seg er Helle og jeg på en ørliten verdensturné på oppdrag fra TINE som har sendt oss ut for å finne inspirasjon til oppskrifter på forskjellige retter som kan matches med norsk rømme. Det er litt av en jobb vi har fått i fanget. Vi slapper ikke akkurat av selv om vi med ujevne mellomrom har kunnet bevilge oss en rast ved bassengkanten, men hvor hardt arbeid dette er, er det også utrolig gøy. De kommende destinasjonene er hemmelige, men vi startet med en uke på Zanzibar før det ble Vietnam. Vi besøkte hovedstaden Hanoi, Saigon – eller Ho Chi Minh City som er det offisielle navnet på landets største by, og det ble et overnattingscruise blant de magiske kalksteinsklippene i Ha Long Bay.

Jeg har alltid hatt lyst til besøke UNESCO-vernede Ha Long Bay, og besøket innfridde til de grader. Det er en stor bukt som vender ut mot Sørkinahavet der rundt 1600 store og små kalksteinsklipper stiger opp av sjøen. Med tåke og dis skaper de en spøkelsesaktig stemning som du neppe finner maken til noe annet sted i verden.

Ha Long betyr «drage som stiger ned». Ifølge legenden måtte Vietnam slåss mot inntrengere som kom sjøveien for mange år siden, og da sendte gudene ned en dragefamilie for å beskytte vietnameserne. Dragene spyttet ut juveler og jade som ble til alle klippene som fyller bukten og dannet en mur mot inntrengerne. Klippene som dukket opp bokstavelig talt som lyn fra klar himmel knuste skip og skapte vill panikk, og de overlevende flyktet livredde tilbake. Det er en ganske fin historie, spør du meg.

Størstedelen av oppholdet vårt ble tilbragt i Hanoi og Saigon. Vi likte definitivt Hanoi best av de to med sin mer intime atmosfære, mens Saigon var adskillig mer hektisk med brede avenyer, høyhus og skyskrapere. Vi gjorde store øyne begge steder, men skal vi tilbake står Hanoi klart øverst på listen av de to. Det var da også her Helle delte ut vafler på gata med stort hell, mens vi mer overraskende fant vaskeekte vietnamesiske vafler i Ho Chi Minh City. Jeg nevner dette fordi vi tross alt er på tur med norsk rømme, om noen skulle lure på hva vafler har med dette å gjøre.

For å være helt ærlig hadde vi begrensede forventninger til vietnamoppholdet. Man hører jo så mangt fra folk, og vi var blant annet advart mot at veldig mange ville prøve å lure oss for penger, korrupsjon blant offentlig ansatte og livsfarlig trafikk. Viste noe av dette seg å stemme? Ikke akkurat, med mulig unntak av trafikken.

Vi ble iallfall ikke forsøkt lurt av noen som helst, så vidt vi er i stand til å bedømme da. Selvsagt er det folk her som alle andre steder som vil selge deg ting du ikke trenger, det er en del «lure» damer som prøver å bondefange deg ved å tilby småkaker til overpris hvis du er «dum» nok til å ville ta bilde med dem, og på markedene kan det hende du vil oppfatte selgerne som litt masete. Men her er alt vi opplevde helt innenfor det akseptable, og noen korrupte tjenestemenn så vi heller ingenting til.

Trafikken er derimot et kapittel for seg, det skal vi innrømme, men det er et (slags) system oppi all galskapen. Det fungerer omtrent slik: Med mindre du er ved et lyskryss og biler og mopeder faktisk står og venter på grønt lys (det er ikke nødvendigvis slik at de respekterer trafikklyset), ser du an trafikken, går målrettet ut i gata, beregner avstand og hastighet på alle som kommer mot deg, stopper og stanser etter behov, og vips så er du over gata og trygg. Eller nesten. Det hender rett som det er at det kommer en moped eller to susende langs fortauet også, men den gode nyheten er uansett at alle vietnamesiske trafikanter er mestere i å manøvrere farkostene sine, og da særlig mopedistene. De har full kontroll. Det eneste du som fotgjenger må utstyre deg med er selvsikkerhet. Aldri nøle. Da blir det tuting og kaos. Klarer du derimot å følge de enkle reglene som skissert her er du forholdsvis trygg. Og forresten: At en gate er enveiskjørt spiller heller ingen rolle. Bare så du vet det, liksom!

Men det som først og fremst slo oss er hvor utrolig vennlige vietnameserne er. For et hyggelig folkeslag! Historien har vist med all tydelighet at du ikke skal pelle vietnamesere på nesa, det har både kineserne, franskmennene og amerikanerne fått erfare, men får de være i fred for angripere, er de verdens triveligste og mest gjestfrie og smilende mennesker.

Det er riktignok ganske utfordrende å kommunisere med dem til tider, da engelskkunnskapene i beste fall er mangelfulle. Ofte er de ikke-eksisterende, og da kan det oppstå uventede situasjoner, noen av dem morsomme, andre igjen ikke fullt så morsomme. Men holder du tunga rett i munnen, er tålmodig, gjerne lærer deg noen vietnamesiske gloser og bruker dem i kombinasjon med engelsk og litt tegnspråk, klarer du deg nok. Vi hadde iallfall ingen større problemer på vår ferd.

En annen ting som trekker ned for ordensvante nordmenn er at vietnameserne ikke eier køkultur. Da vi ankom Bangkok på vei til Hanoi fikk vi første smakebit av vietnamesernes iver etter å trenge seg frem, og det kan du lese mer om her. Og da vi noen timer senere ankom landet fikk vi bekreftet nøyaktig hvor lite hensynsfulle de kan være når det gjelder å ta seg til rette og snike seg frem. Du klarer å leve med det, bevares, men det er den ene tingen jeg ikke vil savne med Vietnam. Ellers var alt fantastisk på turen vår.

Jeg må si noen ord om forskjellene på Hanoi og Ho Chi Minh City. Begge er millionbyer, begge er i forskjellig grad preget av arven etter de franske kolonistene, og begge er hektiske. Så vidt vi kunne se har imidlertid ikke Saigon en bydel som tilsvarer Hanois Old Quarter. Der er det veldig intimt, med franskinspirert lavhusbebyggelse i tillegg til den vietnamesiske, og folk sitter overalt på fortauene og spiser. Det lukter mat alle steder du kommer, og det er bare å sette seg på en av kafeene eller restaurantene og bli del av dagliglivet.

I Ho Chi Minh City er det veldig annerledes. Sentrumsområdene er større og ligger mer spredt, intimiteten du finner i Hanoi er ikke her, og gatemat er i mye mindre grad en sentral del av bybildet selv om du selvsagt finner den her også.

Ho Chi Minh City er også vesentlig varmere, da den ligger to timers flytur nærmere Ekvator enn Hanoi. Andre forskjeller ligger i språket (det er rett og slett styggere i sør, beklager), og menneskene i sør er merkelig nok lysere i huden. Og er det lov også å si at folk jevnt over var mye penere i nord? Vi synes faktisk det var en tydelig forskjell.

Maten i nord er klart kinesiskinspirert, mens den i sør er søtere og har mer felles med det kambodsjanske og thailandske kjøkkenet. Det er dog snakk om nyanseforskjeller for de fleste vestlige ganer. Vi likte nok maten i nord best, men bevares som vi spiste godt i sør også! Vietnam er rett og slett et fantastisk matland. Sjelden har vi spist så mye godt på så få dager! Saken er med andre ord biff – vi skal tilbake!

Les gjerne mer om turen vår på TINE-bloggen der vi skildrer alt vi opplever. 

Takk til OrkidéEkspressen for hjelp med tilrettelegging av oppholdet i Vietnam.