Takk for nå, Zanzibar – Love you!

En del lesere av denne bloggen kan ha fått med seg at jeg er på tur, mer presist en måneds lang jorden rundt-reise på oppdrag for TINE. Helle og jeg har fått den utrolig kule oppgaven det er å reise fra kontinent til kontinent på jakt etter nye smaker som kan matche norsk rømme, eller som vi sier på «kampanjespråk», på jakt etter en ny dRømmepartner.

Jeg har tidligere skrevet dette innlegget som redegjør for oppdraget, og nå har vi vært en hel uke på Zanzibar før vi reiser videre senere i dag, da til en for alle andre enn oss og noen få innvidde ukjent destinasjon. Det blir tidsnok klart hvor vi dukker opp neste gang, men nå er det på tide med mitt personlige reisebrev fra Zanzibar.

Jeg har vært på Zanzibar fem ganger tidligere. Årsaken til at jeg husker det eksakte tallet er selvsagt at jeg digger øya. Helle og jeg har vært her sammen fire ganger, den femte var jeg her på pressetur med gode kolleger, og da kunne jeg faktisk påta meg rollen som guide for de andre i gruppen her i hovedstaden Stone Town hvor jeg nå sitter og skriver disse ordene.

Stone Town er et udiskutabelt kult sted, en UNESCO-vernet labyrint av smug og trange «gater», der lyder og lukter og inntrykk er fremmede, som hentet fra en svunnen tid med røtter i den smeltedigelen som stadig er så tydelig her, med arabisk, østafrikansk og europeisk kultur blandet sammen i en stor og deilig smørje. Freddie Mercury ble født her i 1946 da øya fremdeles var et britisk protektorat, men rent bortsett fra at noen her er smarte nok til å cashe inn på hans berømmelse i form av et museum der han vokste opp, en restaurant som bærer hans navn og noe annet småpell, er ikke Mercurys flamboyante og ikke minst homofile livsførsel et tema som harmonerer veldig godt med den tradisjonelle og veldig konservative østafrikanske kulturen. Dessverre.

Sjekk ut: Queens 20 beste låter

Det gjør heldigvis ikke Zanzibar til en mindre kul øy, iallfall ikke for mitt vedkommende. Jeg elsker menneskene her, jeg elsker maten, kulturen, landskapet (hvori opptatt de mange nydelige strendene og den intenst turkise fargen på havet) og stemningen. Selv om Stone Town er full av luringer som prøver å loppe deg for penger og store deler av turistindustrien er tipsbasert, er det noe spesielt med en øy som er så full av positive og fargerike inntrykk og impulser som gjør at du ser gjennom fingrene med ganske mye og anerkjenner øya for det den er: Et fattig sted der folk gjør det de kan for å oppnå noe som kan minne om en mikrobrøkdel av hva vi som kommer hit med fulle lommebøker har. Det er virkelig ikke sånn at du blir slått ned på gata her eller ranet, men det er viktig å være klar over hvor man er når man er ute i verden, så også på Zanzibar.

Tilbake til alle de GODE grunnene til å besøke Zanzibar, og da er det en idé å skrive noen linjer om alt Helle og jeg har opplevd den uken vi har vært her. Fordelt på åtte netter, har vi bodd på seks forskjellige hoteller, tre av dem i Stone Town – «1001 natt»-hotellet Emerson Spice, «kolonihotellet» Serena Inn og det splitter nye luksushotellet Park Hyatt Zanzibar – tre andre steder på øya; i sør, i øst og i nord. Det første av disse, Unguja Lodge helt på sørspissen av hovedøya som også heter Unguja, men populært kalles Zanzibar, er en nydelig økologisk resort der du bor i pakt med naturen og dermed også aper og slanger og fugler og små hjortedyr, samt en rekke andre små skapninger. Vi ankom på kveldstid, i mørket, og reiste neste formiddag etter et forfriskende morgenbad og en velsmakende frokost, så spesielt mye kan jeg ikke si om hotellet annet enn at vi trivdes veldig godt.

På østkysten havnet vi på et lekkert lite hotell som heter Indigo Beach Zanzibar. Det er enkelt og forholdsvis rimelig og står i en viss kontrast til mange av de mer luksuriøse nabohotellene oppover kysten, men du verden så fint og hyggelig! Små funkisvillaer eller bungalower med havutsikt fra store glassvinduer er hva du får, i tillegg til finkornet hvit sand mellom tærne (og alle andre steder), enkel men god mat, veldig hyggelig personale og et lite basseng som gjør jobben når tidevannet gjør det umulig å bade i havet. Et høydepunkt under oppholdet her var da vi serverte vafler til barna i nabolandsbyen Bwejuu. Som TINE-ambassadører har vi både vaffeljern, vaffelmiks og rømme i bagasjen, og det ble topp stemning i landsbyen da vi serverte et lite stykke Norge i form av vaffelhjerter med rømmeklatt og jordbærsyltetøy under den brennhete Zanzibar-solen.

Luksusen sparte vi til slutt. De siste to nettene har vi bodd på Essque Zalu, en femstjerners resort der vi bodde for fire år siden da det nettopp hadde åpnet. Hotellet ligger helt nord på Zanzibar ved landsbyen Ras Nungwi, og her hadde vi to hektiske men veldig fine dager. Blant annet møtte vi den svenske kjøkkensjefen Jussi Husa som serverer skagenrøre og rødbetgravet lokal fisk til intetanende gjester, men selvsagt kombinert med zanzibarske smaker som i stor grad handler om krydder. Zanzibar er nemlig kjent som «krydderøya», og selv om produksjonen har sunket kraftig er det fremdeles noen store krydderplantasjer her. Vi besøkte en av dem, og det kan du lese mer om her.

På Essque Zalu møtte vi også en spennende fyr fra Galicia i Spania, José Martinez, som var på oppdrag for å designe ny cocktailmeny og drille hotellets bartendere. Han jobber for et lite firma i London som spesialiserer seg på slikt, og reiser verden rundt og utfører tilsvarende oppdrag. Kul fyr med kul jobb, og vi fikk smake på flere av de nye drinkene som gjør oss sikre på at vi skal tilbake innen rimelig tid. Ikke minst var en hibiscus daiquiri svært overbevisende.

Når vi først snakker om Essque Zalu er det på tide at jeg formidler noe om min kjennskap til zanzibarsk musikk eller rettere, min manglende kjennskap til zanzibarsk musikk. Den første kvelden var det nemlig «swahili night», og Helle og jeg satt og spiste god mat og drakk vin under en stjerneklar fullmånehimmel mens det innleide The Coconut Band spilte. Det var et fantastisk orkester med en kvinnelig sanger som var helt kanon, en mannlig og en kvinnelig korist, for ikke å si medsangere, en rytmeseksjon som var hakket hvassere enn Tina Weymouth og Chris Frantz alias Tom Tom Club eller rytmeseksjonen i Talking Heads, en gitarist av en annen verden, og – dessverre – blåsere på boks. Men steike, som de spilte! Og de spilte dessverre for en liten gruppe blaserte turister uten øre for hva de var så heldige å få ta del i. Med unntak av versjoner av «Lambada» og «Waka Waka» leverte The Coconut Club et fantastisk sett som fikk det til å rykke kraftig i det jeg har av ledd, og hadde jeg sett dem på en klubb hvor som helst i verden – for eksempel i Stone Town – hadde jeg danset sokkene av meg!

Problemet for øvrig er at jeg ikke aner hva de faktisk spilte, om det er tanzaniansk, kenyansk, nigeriansk, malisk eller angolesisk musikk. Alt jeg vet er at det var fantastisk afrikansk popmusikk, og Helle og jeg var veldig enige om at Paul Simons Graceland er en utrolig fin og viktig plate, i tillegg selvsagt til alt eller veldig mye av Salif  Keita, Youssou N’Dour, Angelique Kidjo, Rokia Traoré og alle de andre flotte afrikanske artistene vi kjenner altfor lite til.

Les også: Countryperlen som er berømt i hele det indiske hav

For øvrig vil jeg ha nevnt et orkester som heter Culture Musical Club som er her fra øya. De spiller taarab-musikk og har eksistert siden 1958. Helle og jeg har sett dem mange ganger her på Zanzibar, og det har vært aldeles fantastisk hver gang. Den store sangerinnen Bi Kidude har jobbet mye med dem, og hun er berømt over hele øya. Hun døde for tre år siden uten at noen vet nøyaktig hvor gammel hun var, men hun var over 100! Dessverre fikk vi aldri høre henne synge live, men får du noen gang sjansen til å oppleve Culture Musical Club må du gripe sjansen. Bli bare ikke skuffet om du ikke får høre «Karma Chameleon».

Så nå sitter Helle og jeg her, i hver vår stol på vårt deilige, store rom på luksuriøse Park Hyatt, ved hver vår datamaskin og skriver på hver vår «ukesoppdatering», etter å ha skrevet tilsvarende til TINE-bloggen og vært ute og spist en siste middag. I morgen (senere i dag når dette faktisk publiseres) setter vi kursen mot et helt annerledes reisemål langt herfra, men her og nå er hodet fylt av inntrykk fra Zanzibar og vin fra Sør-Afrika, og det er rett og slett veldig bra.

Selv om innholdet vi har produsert for TINE er kommersielt motivert, er det artikler vi veldig gjerne vil dele ytterligere, rett og slett fordi vi har lagt både hjerte og sjel i det og i all ubeskjedenhet synes det er veldig bra. Jeg håper derfor at om du har kommet så langt som hit i denne teksten også vil klikke deg inn på innleggene der vi serverer norske vafler til barna i Bwejuu, møter Zanzibars eneste internasjonalt anerkjente klesdesigner Doreen Mashika som er en dødskul dame, møter Essque Zalus svenske kjøkkensjef, er på kryddersafari og så videre. Alt vi har opplevd er også samlet i ukesoppdateringen som du finner her.

Jeg vil også anbefale å lese hva Helle skriver om Zanzibar i sin egen ukesoppdatering. Hennes innfallsvinkel er en annen enn min, selv om vi selvfølgelig deler mange oppfatninger om øya.

Som følge til lesingen foreslår jeg for øvrig at du mikser en dawa, en lokal cocktail som smaker aldeles fortreffelig. Oppskriften får du her.

Takk for meg, og husk hva de sier: Hakuna matata!

Les også: Hvem og hva er bortebest.no?