For et norsk musikkår det har vært!

Signe Marie Rustad har spilt inn et av tiårets beste plater – og låter – uansett geografisk opphav. Både albumet When Words Flew Freely og singlen «Die With Your Boots On» har skrevet seg inn i musikkåret 2019 som bautaer – verk som vil bli husket lenge etter vår tid. Eks-narkomane Harald Tusberg Jr. har laget en av de mest bemerkelsesverdige platene jeg har hørt på år og dag, Communichaos, med god hjelp fra den musikalske alkymisten Bugge Wesseltoft. Live Miranda Solberg, kjent fra Silver Lining og før det The Rattlers, har solodebutert under navnet Louien med None Of My Words, en plate som er så vakker at jeg får frysninger bare av å skrive tittelen, og The Loch Ness Mouse har kreert den fineste kjærlighetserklæringen til 80-tallets fineste artister noe band kunne fått til. Albumet The Loch Ness Mouse II er en rendyrket hyllest til Talk Talk, The Style Council, Everything But The Girl, Tears For Fears, Prefab Sprout, Scritti Politti og flere av dem som markerte seg i den gode musikkens tjeneste den gang da.

Frank Hammersland, Ida Jenshus, Beezewax, Hollow Hearts, Levi Henriksen & Babylon Badlands, Granem, Minor Majority, Erlend Ropstad, The Needs, Asbjørn Ribe, Thom Hell, Unnveig Aas, Janne Hea, Calle Hamre, Anna Of The North, Peer Nic, Tonje Halbjørhus, I Was A King, The Secret Sound Of Dreamwalkers, Jørund Vålandsmyr & Menigheten, Trond Svendsen & Tuxedo, Lumen Drones og No. 4 har også gitt ut mer eller mindre suverene plater, og både Malin Pettersen og debuterende Tone Bringsdal har sluppet kruttsterke minialbum. Sjekk hele listen her.

Og det, mine damer og herrer, er kun de få artistene som fant veien inn på min Topp 50 albumliste. En underskog av andre strålende dyktige artister ligger hakk i hæl og har gjort sitt ytterste for å markere seg i året som er gått. Har vi på noe tidligere tidspunkt sett maken til blomstrende kreativitet, for ikke å snakke om kvalitet, her til lands? Jeg tviler. Jeg tviler sterkt.

For å understreke poenget kan jeg nevne følgende artister som ble med på min Topp 50 låtliste og som ikke havnet på albumlisten: Giske, Sweetheart, Restore To Past, Sløtface, Ila Auto, Sail By Summer, Frida Ånnevik, Mighty Magnolias, Daniel Kvammen (med Eva Weel Skram), Hasse Farmen, Kenneth Norum (med Malin Pettersen), Charlotte Jacobsen, Narum, Marion Ravn, Oscar Troy, Benny Borg, Ephemera, Saturday City, Hope Of The Neighborhood, Erik Lukashaugen, Tom Roger Aadland (med Tove Bøygard) og Kåre Indrehus (med Maria Ingrid Vosgraff Moro). Det er et sterkt lag, og flere av disse kom med fine plater i 2019 eller gjør det i 2020. Hele låtlisten finner du her.

Men nå et lite hjertesukk. Jeg har ingen eksakte tall, men mailboksen min bombarderes av artister, management og plateselskaper som har noe å selge, og en hvilken som helst uke kan jeg få fra 30 til 60 henvendelser. Det sier seg selv at jeg ikke har nubbsjans til å høre på alle disse, spesielt med tanke på at jeg driver denne bloggen helt uten betaling. Mitt liv som Erik er og blir et hobbyprosjekt, men heldigvis er det en morsom hobby.

Hvert ord jeg skriver her er i kategorien ulønnet arbeid, altså omtrent slik mange artister også har det. De står på, benytter fritid, penger og store ressurser for å få ut det de tror på, og selv om det må betraktes som en mulig investering i en «rikere» fremtid avføder det først og fremst en betydelig respekt. Det slår meg gang på gang når jeg ser og hører alle disse artistene som tilsynelatende bare sliter og sliter for i det hele tatt å få skrevet en linje om det de holder på med eller få folk til å stille på konsertene sine; at de orker! Respekt! I en ideell verden skulle jeg skrevet om alle sammen, men slik funker det ikke i denne verdenen.

Blant annet altså fordi det er ikke jobben min. I motsetning til hva enkelte synes å tro har jeg ikke noe ansvar for å skrive én eneste linje om noen som helst. Og selv om mange blir skuffet når de sender meg eposter med digital musikk eller sågar sender meg fysiske plater, kontakter meg gjennom sosiale medier eller på andre måter forsøker å få meg til å skrive om det de driver med, er det ved dagens slutt ikke mitt problem. Alt arbeid jeg legger ned i denne bloggen – og det er veldig mye – gjør jeg ubetalt, på fritiden, og jeg gjør det av følgende årsaker:

  • Jeg elsker musikk og vil formidle gode musikkopplevelser.
  • Jeg liker å skrive om musikk, og det er veldig begrenset hvor mange redaksjoner som i 2019 er villig til å betale for musikkjournalistikk. Det er altså en kanal der jeg får utløp for hobbyen min.
  • Jeg gjør det fordi jeg synes det er gøy.

Jeg forstår utmerket godt hvor frustrerende det må være ikke å nå gjennom med den musikken man har investert så mye tid og penger i, som man har slik tro på og slikt håp for. Bare det å bli omtalt på en middels stor blogg som Mitt liv som Erik krever en til dels betydelig innsats, og å bli omtalt i en av landets aviser er for de fleste bare en fjern drøm. Det er ikke her musikkjournalistikken blomstrer for tiden, ei heller på TV som en gang var et utstillingsvindu som kunne bety titusenvis av solgte plater. Noen få redaksjoner – Klassekampen og Dagsavisen primært – gjør sitt for å holde musikkjournalistikken levende, og NRK P13 er en ensom svale i eteren. Musikkjournalistikken for øvrig tas hånd om av små og mellomstore blogger eller nettsteder som den du leser nå eller av entusiaster som lager kule radioprogrammer. Det er ikke mange av oss, så at det er vanskelig å nå gjennom er ikke rart. Men ingen av oss som driver med dette gjør det for å bli rike. Det koster oss penger og fritid. Vit det.

Det er også årsaken til at jeg velger hva jeg skriver om med omhu. For meg er det ikke interessant å skrive om musikk eller artister jeg ikke liker. Enkelte stusser over antallet anmeldelser der jeg belønner artistene med fem eller gjerne seks stjerner, og det skyldes at jeg kun vil omtale plater eller låter jeg virkelig digger. Livet er som jeg ser det altfor kort til å høre grundig på musikk jeg bare synes er sånn passe. Skal jeg først gå i dybden på en plate, så skal det være en plate jeg synes det er gode personlige grunner til å bruke av tiden min på.

Som allerede nevnt må jeg tjene pengene mine andre steder. Det tar mye tid, og den bruker jeg på å skrive om mat, drikke, reise og mye mer, for forskjellige aviser og magasiner. Det gjør meg ikke rik, men det er et levebrød som gir meg mange spennende opplevelser. Og om du som leser dette kanskje har behov for litt hjelp med det skrevne ord er det bare å ta kontakt. Sannsynligheten for at jeg har kapasitet til overs er avgjort til stede.

Morsomme reiser det siste året har gått til Hawaii og Portland, Sør-Afrika rundt på seks dager (!), roadtrip i Sør-England, Hong Kong og Macao i kombinasjon, Jamaica (Ya, man!) og Palermo. Blant annet. Noe har vært privat, noe jobb, men de private reisene har en tendens til også å bli til jobbreiser. Livet som frilansjournalist er slik. Vi har ikke så ofte ferie, og vi har ikke så ofte fri. Kvelder og helger er like naturlig arbeidstid som 8 til 16 er det for andre.

Men jeg klager ikke, og den alltid glidende overgangen mellom arbeid og fritid er morsom, interessant og evig givende. Og innimellom har vi selvsagt fri. Ikke minst har til sammen tre uker (sommer og jul) i vår lille paradisiske flik av verden, Cadaques, gitt nødvendig pusterom til meg og min kone som om du ikke vet det driver den flotte bloggen HellesKitchen. Der leier vi den samme leiligheten hver gang vi er der, og nyter alle de tingene det katalanske småbylivet har å vise frem. Det er en deilig kontrast til alt vi ellers opplever.

Andre ting 2019 har inneholdt er litt radiojobbing (ubetalt), podcast (ubetalt) og noen DJ-oppdrag (betalt). Jeg har skrevet om bartendere og tannleger og leger og kokker og jeg vet ikke hva, og jeg har møtt og snakket med utrolig mange kule og spennende og inspirerende mennesker. Det ligger en slags belønning i det også. Et høydepunkt i så måte var å intervjue selveste Paddy McAloon (som skulle du mot formodning ikke vite det, er mannen bak Prefab Sprout). Jeg hadde spørsmål tilbake på blokka da vi etter 40 minutter eller så ble avbrutt av en stadig mer frustrert plateselskapsmann, men Paddy svarte villig vekk på alt jeg lurte på og fikk tid til – som var en del. Intervjuet ble gjort på oppdrag fra Dagbladet som brettet det ut over to fulle sider i papiravisen uten at jeg på langt nær fikk plass til alt vi snakket om. Den fullstendige versjonen av intervjuet havnet imidlertid på bloggen, og kan leses her.

Hva vil så 2020 bringe med seg? Lite godt om vi kun fokuserer på Donald Trump, Brexit, Midt-Østen, klimakrise, antisemittisme og likegyldighet. Desto mer godt om vi fokuserer på samtale, samhold, godhet og alt det vi faktisk har å glede oss over i vår tidsalder. Jeg skal ikke gjøre dette blogginnlegget til et innlegg i noen verdidebatt, men jeg understreker mer enn gjerne at vi lever i mulighetenes og informasjonens tid, og at det potensielt gjør oss i stand til å ta klokere valg enn på noe annet tidspunkt i menneskehetens historie. Tenk litt på det.

Da er det på tide å ønske alle lesere av denne bloggen et riktig godt nytt år. Og takk for det gamle. Takk også til alle som er innom her og leser og lytter fra tid til annen, om det er hyppig eller kun unntaksvis. Det er etter hvert blitt ganske mange av dere, og jeg setter stor pris på de mange hyggelige tilbakemeldingene dere kommer med. Ingen lesere, ingen blogg!

Og helt til slutt, en stor takk til alle artistene som har gjort 2019 til et så flott musikkår, og takk til alle artistene som også vil gjøre 2020 til et toppår – både for norsk og internasjonal musikk. Ingen artister, heller ingen blogg!

Godt nytt år, alle!