Mesterverk!

Foto: Petter Stene
Det er liten tvil om at Bugge Wesseltoft og Harald Tusberg Jr. har funnet tonen. Foto: Petter Stene
73352296 2396569413950500 4600857675729731584 n - Mesterverk!
Harald Tusberg Jr.
Bugge Wesseltoft
Communichaos
(S2 Records)
6 out of 6 stars

Forestill deg alle platene som aldri hadde blitt noe av om det ikke var for rus. Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band, Station To Station, The Firstborn Is Dead, Exile On Main Street, The Velvet Underground & Nico, The Piper At The Gates Of Dawn, A Love Supreme, og så videre i det tilsynelatende uendelige. Hadde Beatles, Coltrane og resten av bøtteballetten vært nyktre hadde musikken vært en helt annen. Det kan for all del tenkes at den hadde vært like god eller til og med bedre, men den hadde ikke vært den samme. Verden hadde simpelthen vært mye god musikk fattigere om det ikke var for narkotiske stoffer.

Harald Tusberg Jr. vet litt av hvert om rus og dens virkninger. Sammen med Bugge Wesseltoft har han laget en av 2019s desidert mest oppsiktsvekkende plater, og på godt og vondt er rusen ansvarlig for at den i det hele tatt eksisterer, selv om han nå har vært rusfri i mange år. Kortversjonen er denne: Harald Tusberg Jr. var mest kjent for å ha stått i front for det sagnomsuste oslobandet Ping Pop som i 1985 ga ut den nydelige singlen «Leroy»/«Goldie» og hvis eneste album Just Another Lazy Day kom året etter og var produsert av The Stranglers-bassisten Jean Jacques Burnel. På et tidspunkt gikk det gærent for Harald som ble tung rusmisbruker og mer eller mindre borte fra musikken. Men ikke helt…

I stedet for bare å tigge eller å stjele for å finansiere behovet laget han sin egen musikk som han brant på CDer og i en årrekke sto og solgte foran den nå nedlagte Spaceworld-butikken i Storgata i Oslo sentrum. Bugge Wesseltoft var blant de tusenvis av osloboere som jevnlig passerte Harald og en dag kjøpte han en CD og likte det han hørte så godt at han tok initiativ til at de to skulle begynne å spille sammen. Og det gjorde de. Det har tatt noen år, men plateselskapslegenden Terje Engen som kjente Harald (og Bugge) fra «gamle dager» valgte mer eller mindre spontant å gi ut musikken da han fikk høre den på sitt selskap S2 som ikke akkurat overøser markedet med ny musikk. Men dette var noe Terje bare MÅTTE gi ut.

Jeg vet ikke hvilken låt Harald og Bugge kan ha spilt for ham først, men hvis det var åpningen på Communichaos, «Fading Star», forstår jeg godt den umiddelbare forelskelsen. Et svevende mollstemt synthtema og noen dype basstoner er det første vi hører, en skarp gitarakkord kommer inn for å gjøre noen lette anslag og Haralds varme, litt hese stemme begynner å synge:

I see a world on fire
from greed and madmen’s desire
Politicians ready to fire
whatever comes in from the lead liar

Når refrenget kommer blir sangen som en tolkning av Lou Reeds «Perfect Day» for en ny tid, og herfra tiltar den i styrke. Helle Stenbaks nydelige røst kommer inn på kor, og før vers nummer to melder trommene seg på som siste tilskudd til det som nå er et helt enestående stemningsfullt groove. Kapellmester Bugge og frontmann Harald synes for en tilhører helt på sidelinjen å være musikalske tvillingsjeler, med en intuitiv eller rent instinktiv forståelse for hvor veien går. Et godt stykke ut i sangen kommer skingrende saksofoner fra Gisle Røen Johansen inn i miksen, og når alt truer med å skli ut i det rene anarki henter låta seg inn igjen og flyter tilbake i den samme gode grooven.

Med over seks minutter til rådighet kan du utrette en del. Bugge er en mester på elektronikk og har et velfylt arsenal av spennende lyder og effektive triks som han benytter seg av, og det er heller ikke noe drittband han og Harald har satt sammen. Her er Ronni Le Tekrø gitarist, Roger Karl Stoa (som Harald spilte med i Ping Pop) spiller bass og Charles Mena (faren til Maria og kjent fra bandet Two Niggers & A Honky) trakterer trommene. «Fading Star» er en monumental åpningslåt som får hårene til å reise seg på ryggen min, selv når jeg hører den nå en måned etter utgivelsen. Det er en låt som mener alvor og som signaliserer at Communichaos er en plate som gjør det samme.

Platetittelen antyder musikkens sjangeroverskridende kvaliteter, og det er helt i tråd med Bugge Wesseltofts musikalske virke. Han har benyttet de siste 30 årene til å føre jazzen i stadig nye retninger, ikke minst ved hjelp av elektroniske virkemidler og merkelappen «New Conception Of Jazz», men er også som de fleste vil vite ansvarlig for den minimalistiske juleplaten It’s Snowing On My Piano. Communichaos er ingen av delene, men langt mer pop, rock og ikke minst psykedelia enn de tingene han er kjent for, men med sin unike bakgrunn tilfører Bugge dette prosjektet betydelig erfaring og autoritet. Samtidig er det til dels også så stemningsfullt at du nesten kan betrakte det som ambient – uten at det er ambient, om man forstår? Kaoset tittelen signaliserer er ikke kaotisk i kakafonisk forstand, det ligger mer i motsetningene og kontrastene, både i tekst og musikk.

De musikalske krumspringene forenes på eksepsjonelt godt vis med Haralds følsomme tilnærming til popfaget. Til å ha levd et så hardt og krevende liv er han stadig en forunderlig mild sjel. Han er romantiker, drømmer og kunstner, og Communichaos er et gløtt inn i et sinn det er lett å føle beundring for. All motgang har åpenbart ikke knukket Harald Tusberg Jr., selv om det må ha vært tett på mer enn én gang. Den kanskje aller viktigste lærdommen man som lytter kan ta med seg fra denne platen er at menneskesinnet kan være mer robust enn vi tror. Når en mann som til de grader har hatt det tøft fremdeles har i seg å lage musikk som denne og skrive sanger som for eksempel «I Love You» og «Lullaby», så er det jaggu meg håp for oss alle.

Platen inneholder åtte låter, hvorav én, «Oda», er instrumental. Vi blir ført inn i Haralds tankeverden som spenner fra systemkritikk, konspirasjonsteorier og paranoia til inderlige følelser, kjærlighet, trøst og frelse. Det er ikke noe mindre kommunikaos i tekstene enn i musikken, men alt henger sømløst sammen og føyer seg inn i et lappeteppe som gir mening.

To av de mest fascinerende sangene her heter «Humble Bee» og «Pig With A Wig», den første en spennende øvelse i psykedelia, med en innsmigrende og drømmende melodi og ledsagende bilder av typen «Daffodils and butterflies, crazy horses, unicorn surprise». Den sklir ut i en halsbrekkende saksofonsolo som et preludium til neste sang som åpner med et to minutter langt instrumentaltema med østlige overtoner som videre blir til en litt The Doors-aktig låt om all dritten vi som samfunn utsettes for. Du må gjerne kalle Harald overtydelig når han synger tekstlinjer som «Sent home in pieces with honour and pride, Mummy gets a medal she can polish and hide» og «Who wants to be a factory slave, work to survive till you end in the grave», men han tilhører en tid da denne formen for kritikk av autoriteter – «the man» – var gjengs tale.

«Read All About It» er en ballade som låter uendelig trist, der Bugge spiller orgel på en måte som gjør at tårene renner langs veggene rundt deg. Så er det da også det jeg tolker som Haralds farvel til falne kamerater, dopere som i motsetning til ham ikke klarte seg, samtidig som han gir luft til konspirasjonsteorier om overdoser fordekt som selvmord:

Was it suicide or was it just a fiction
from the government to cure you from addiction?
Did you think about it for a long time
or was it someone else that covered up the crime?

Harald stiller videre spørsmålet om hvordan himmelen kan være bedre enn helvete og konkluderer med at det kanskje ikke spiller noen rolle. Resignasjonen som ligger i sangens kjerne må være lett å overgi seg til når det butter, men Harald står der fortsatt:

Well, tell the guys I used to know
Nothing’s changed though nothing’s the same
Still we’re all part of a stupid political game

«There’s No Hurry» er langt mer positiv, og det er platens mest iørefallende poplåt, vel å merke av det melankolske slaget. Den samme melankolien hviler over «I Love You» og «Lullaby», platens to peneste sanger, som også er av det rørende personlige slaget. Særlig «I Love You» er en hjerteskjærende fortelling om lengsel og umulig kjærlighet. Og se, det er én tolkning. En annen kan være – og det er denne jeg tror er den rette – at den handler om forholdet til faren, den en gang så superberømte programlederen, skuespilleren, forfatteren, låtskriveren, artisten og journalisten Harald Tusberg som fikk slag i 1996 som satte en trist stopper for yrkeskarrieren hans.

I’ve been up all night thinking about you
How the years went by living without you
I never wanted it to happen after all
And that’s how it is
Once I managed to fall, now I got to tell you this

I love you
And you love me
Now we both got to set each other free

Foreldrene til Harald skilte seg da han var syv år gammel, og han ble boende med moren og hennes nye mann, noe som førte til at far og sønn skled fra hverandre. Senere gjenopptok de kontakten, angivelig med et visst hell, og så fikk altså Harald senior sitt slag. Junior har fremdeles kontakt med sin sterkt reduserte far, men det er klart at kommunikasjonen nødvendigvis er en annen enn hva den kunne vært. I lys av dette klarer jeg egentlig ikke se for meg annet enn at «I Love You» er en hudløs kjærlighetserklæring til faren, og uansett er det en skarpskåren liten perle av en sang. (OBS! Jeg er blitt gjort oppmerksom i ettertid på at sangen er skrevet til datteren Oda som fikk kreft som barn, men som heldigvis også ble frisk.)

Det fører meg videre til avsluttende «Lullaby» som i likhet med «I Love You» er en vakker ballade, båret frem på tonene fra Bugges orgel. Her handler det om trøst og frelse. Det er en voggevise som ber deg glemme dine sorger og vente med de utfordringene morgendagen vil by på til morgendagen er der.

Close your eyes and think of something nice
Maybe your dreams will bring a new surprise
Something beautiful for you to keep
Like a precious little thing that makes you sleep

Med tanke på all den motgangen Harald Tusberg Jr. har møtt her i livet er det en virkelig oppløftende sang med et budskap vi alle kan lære av, og da kanskje særlig de blant oss som i bunn og grunn har det veldig godt i tilværelsen. Samtidig er det noe hjerteskjærende over det faktum at en mann som har levd så tett innpå avgrunnen har så mye å lære oss som aldri har gjort det. Men det er slik det er. For meg er «Lullaby» inspirerende, og det er en sang som styrker troen på det gode i mennesket.

Jeg har levd med denne platen i ganske nøyaktig fire uker nå, og spilt den praktisk talt hver dag. Fra jeg hørte den første gang forsto jeg at dette var en plate jeg måtte skrive om, men jeg har villet bruke tid på å bli kjent med den og har dessuten hatt vanskelig for helt å finne ord som kan beskrive den på en ordentlig måte. Jeg vet ikke om jeg har klart det, men jeg håper virkelig av hele mitt hjerte at iallfall noen flere får lyst til å høre Communichaos etter å ha lest denne anmeldelsen. Det er en av de mest bemerkelsesverdige platene jeg har hørt på lang tid, et udiskutabelt mesterverk og en fullkommen overraskelse. I motsetning til Bugge kjøpte jeg aldri noen av CDene som Harald prøvde å selge oss forbipasserende, så for meg var den hengslete og herjede, men alltid forbausende smilende fyren bare en del av bybildet. Communichaos er en plate som minner oss om at vi aldri, og da mener jeg ALDRI, skal skue hunden på hårene. Alle har en historie, og alle har kvaliteter og egenskaper vi ikke aner noe om. Harald Tusberg Jr. er såvisst intet unntak fra den regelen.

Sjekk også: Den store spillelisten med oslosanger

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.