Everything But The Girl
«Nothing Left To Lose» (single)
(Buzzin’ Fly Records)
6 out of 6 stars

Nesten 24 år. Det er tiden som er gått siden utgivelsen av Temperamental, det niende og, trodde mange, siste albumet til Everything But The Girl. Tracey Thorn og Ben Watt slapp nyheten om at de har spilt inn en ny plate sammen i fjor høst, og i dag er den første singlen fra Fuse ute. «Nothing Left To Lose» er en midtempo elektronisk låt som foresvever meg å være en naturlig fortsettelse på eventyret de satt på pause etter Temperamental. Om den ikke overrasker ved å representere noe nytt denne gangen, er det en sang som føyer seg pent i duoens rekke av iørefallende komposisjoner gjennom årene.

Ben og Tracey møttes på universitetet i Hull i 1981, og søt musikk oppsto meget raskt. De har vært et par siden, og mellom 1984 og 1999 ga de ut ni plater, noen av dem aldeles utsøkte, andre igjen mer ujevne, men så å si alltid med en interessant angrepsvinkel. De beveget seg gjennom en lang rekke sjangere på de ni platene, fra bossa nova til indiepop, country til west coast, skamløst fengende popmusikk til deep house. For de blant oss som synes det er meningsløst å stå stille, har Everything But The Girl bestandig vært en inspirasjon.

«Nothing Left To Lose» er primært to ting: En nydelig låt, og et minst like nydelig stemningsbilde. Dette er musikk som oser av atmosfære. Mørke synther og dype mollakkorder gir assosiasjoner til et urbant nattemørke, ikke ulikt mye av det vi hørte på platene Walking Wounded og Temperamental, og til dels på noen av Traceys påfølgende soloutgivelser. Lappeteppet av elektroniske virkemidler koblet med hennes innstendige, klokkeklare stemme, er en oppskrift de to har fulgt tidligere, men jeg har et nærmest ukritisk forhold til ny musikk fra denne kanten, så jeg ville sannsynligvis blitt en litt lykkeligere mann uansett hva de fant på.

Albumet Fuse kommer 21. april, og jeg vil ikke bli overrasket om det vil romme en og annen akustisk gitar og en større bredde enn denne første singlen antyder. Det er selvsagt ikke gitt, men med tanke på det nokså omfangsrike nedslagsfeltet Ben og Tracey opererer i som soloartister og med 24 år uten å ha jobbet med musikk sammen, mener jeg det er sannsynlig at Fuse ikke blir en ren elektronisk plate. Om så likevel er, vil nok selve låtmaterialet holde en kvalitet som sikrer at platen ikke blir en skuffelse. Selv Worldwide fra 1991, deres ene nokså svake album, inneholder fine ting, så helt galt vil det liksom ikke kunne bli, og «Nothing Left To Lose» sitter etter 10-12 gjennomlyttinger som et skudd. Jeg er med andre ord svært fornøyd, og venter spent på mer. Det var det jeg visste: 2023 blir et bra år!

Sjekk den veldig kule videoen her.