Miami og New Orleans – himmel eller helvete?

Etter en intens måned på reisefot er Helle og jeg hjemme. Vi har tidligere besøkt Zanzibar, Vietnam og Australia, og når jeg skriver dette sitter jeg på New Orleans Louis Armstrong International Airport forut for den lange hjemreisen. Det er på tide å oppsummere reisens siste kapittel som har funnet sted i Miami og New Orleans.

Vi startet altså i Miami. Det er en by som handler om adskillig mer enn svulmende muskelmasse og implantater på Ocean Drive og South Beach, selv om man ikke alltid skulle tro det. Hedonismens amerikanske hovedstad er i sannhet noe for seg – både herlig og frastøtende på en og samme tid.

Sjekk ut: Mi Swing Es Tropical – spilleliste fra Miami

Jeg var her nå for andre gang. Første gang var for syv-åtte år siden under en pressetur som førte meg både til Miami og til flere andre steder i Florida – «The Sunshine State», men det fineste inntrykket jeg fikk den gang var av Miami: En udiskutabelt vakker storby, der vannveier, palmer, skyskrapere, art deco-bygninger, pene og mindre pene mennesker, nyere og eldre lokalhistorie, fargerike cocktails og latinske rytmer går opp i en høyere enhet. Jeg forelsket meg simpelthen pladask i byen!

Etter et par dager her nå er forelskelsen intakt, men jeg er nok adskillig mindre betatt av art deco-distriktet på Ocean Drive enn jeg trodde jeg var. Det er et i utgangspunktet vakkert syn, men går du nærmere innpå ser du at dyret er sykt. Her er vulgærturismen og eksessene regler snarere enn unntak. Serveringsstedene ligger tett langs stripa, og verst er det mellom roughly 6. og 12. gate. Her dunker høy musikk ut fra tvilsomme «restauranter», barer og lett fordekte «voksenklubber», innkasterne er gjerne lettkledde og pene (det siste vil for så vidt være å anse som relativt), drinkene er abnorme og utvannede, og alt er rett og slett ganske jævlig. Skulle tro jeg var prippen, men det er jeg ikke. Dessverre er det likevel slik at neonlysene på et stadig mindre sjarmerende Ocean Drive nytes best på avstand.

Du skal heldigvis ikke lenger enn en parallellgate unna før det tar seg opp. Langs Collins Avenue ligger veldig mange enkle, men helt OK hoteller og flere spisesteder som lar seg besøke. Det er riktignok et stykke mellom drammene her også, men du slipper kaoset som regjerer Ocean Drive. Tilliggende gater som Lincoln Road og Washington Avenue har også mye å by på for den som ikke er ekstremt eventyrlysten, men vil ha noe av glitteret som kjennetegner Miami uten å jobbe for mye for det.

Med bare to fulle dager i byen er det begrenset hva vi fikk med oss, men vi gjorde en viss innsats for å komme litt bortenfor de store turistløypene. Skjønt, en guidet tur langs hovedgaten Calle Ocho i Little Havana ER en typisk turistting å gjøre, men her fikk vi likevel en interessant og lærerik omvisning og et lite innblikk i hvordan den kubanske kulturen preger verdensbyen Miami. Vi var på en kjempespennende tur arrangert av firmaet Miamy Culinary Tours, som jeg uten å nøle går god for.

Enda mer spennende var bydelen Wynwood, et tidligere svært forfallent og til dels fraflyttet strøk, der det i 2009 begynte å skje ting. I dag er dette et av verdens største og viktigste sentre for street art, graffiti eller hva du nå velger å kalle det. Her er kvartal på kvartal på kvartal dekket av fantastiske veggmalerier av noen av verdens ledende graffitikunstnere, og gamle fabrikklokaler som tidligere huset i hovedsak tekstilindustri er fylt opp med fine småbutikker, kunstgallerier, designforretninger, kafeer, restauranter og mikrobryggerier. I løpet av våre to dager var vi i Wynwood hele tre ganger – det er bare en Uber-tur unna – og det sier vel sitt om hvor godt vi trivdes.

Å sitte utenfor Panther Coffee på kveldstid og suge inn atmosfæren med en kopp kaffe eller et glass vin i hånden kan ikke anbefales nok, og rundt hjørnet ligger Alter, restauranten til kjøkkensjef Brad Kilgore som er en av USAs mest spennende kokker for tiden. En annen fantastisk matopplevelse hadde vi i Mid-Town, der kjøkkensjef Timon Balloo serverte oss fantastisk mat. Veldig trivelig fyr også, skulle du treffe ham.

Dette har jo, som de fleste som leser dette nok har fått med seg, vært en mattur. Helle og jeg har vært på oppdrag for TINE og reist verden rundt for å la oss inspirere til nye oppskrifter vi skal parre med norsk rømme. Derfor et visst matfokus her, altså. Det blir ikke mindre når vi forflytter oss til New Orleans, så skjerp appetitten og les videre hvis du har lyst.

Og steike, for en avslutning vi fikk på turen vår! På søndag var vi på vaskeekte krepsefest i New Orleans, med hauger og lass av nykokte kreps, lokalt øl, fantastisk zydecomusikk og topp stemning. Etter fire ekstremt innholdsrike, morsomme, spennende og mettende uker var det utrolig digg å avslutte med det som var en folkefest av de sjeldne, der flere hundre mennesker til den syvende årlige Pinch A Palooza-festivalen.

Det var en slik happening vi bare har sett på film, alltid har drømt om, men som vi trodde vi aldri skulle få oppleve. Vi hadde bare to dager i New Orleans, og den ene av disse fant denne festen altså sted. Griseflaks, rett og slett, så får det heller være at vi reiste hjem bare dager før årets Jazz Fest tar til, med en lineup jeg aldri i mitt liv har sett maken til. Blant årets artister er Paul Simon, Steely Dan, Stevie Wonder, Pearl Jam, Red Hot Chili Peppers, Van Morrison, Beck, Elvis Costello, Dr. John, The Isley Brothers, Aaron Neville, Mavis Staples, Boz Scaggs, Trombone Shorty, Michael McDonald, Neil Young, Bonnie Raitt, Snoop Dogg, Lauryn Hill, Flo Rida, Janelle Monáe, Herbie Hancock & Wayne Shorter, Buddy Guy og hundrevis av andre navn. Syke saker!

Men tilbake til krepsefesten. Det var mye kul musikk her også. Vi fikk riktignok bare med oss zydecobandet Chansons et Soülards og det lokale coverbandet Shot Time, men begge var veldig bra. Det viktigste var likevel all krepsen. For usle ni dollar fikk vi et enormt fat med små ferskvannskreps kokt i en fantastisk hot krydderblanding. Med lokalt Amber-øl som følge var det helt kanon.

Det er begrenset hva jeg kan skrive om maten i New Orleans for øvrig, da vi har vært på jobb for å finne «hemmelige» oppskrifter som skal røpes på et senere tidspunkt, men de fleste vil jo vite at byen er kjent for en hel haug med retter som stammer herfra, eller fra staten Louisiana: Jambalaya, gumbo, po’ boy-sandwicher og veldig mye mer. New Orleans handler rett og slett i veldig stor grad om mat og musikk – gjerne i kombinasjon. Byen er en smeltedigel av fransk, spansk, indiansk og afrikansk kultur med alt det innebærer, og det er i sannhet en hel del.

Les også: Feelgood food porn med fett soundtrack

Her blandes voodoo og katolisisme, synd og pietisme, umoral og streng moral – og akkurat som Miami oppleves New Orleans som grenseløs, men dog ganske annerledes. Vi har møtt utrolig mange fine mennesker her på kort tid, men alt vi har sett har dessverre ikke vært like trivelig, noe mange av dem vi har snakket med da også har påpekt. New Orleans har et betydelig fattigdomsproblem, og etter at orkanen Katrina oversvømmet store deler av byen i 2005, har den mistet en stor del av sin tidligere befolkning, samtidig som de sosiale problemene har vokst. Stemningen var en helt annen her da vi sist var her for 19 år siden.

Når det er sagt er ikke håpet ute for New Orleans – på ingen måte faktisk. Men det er her som så mange steder i verden at turistområdene sjelden er der du bør bevege deg for å ta pulsen på stedets identitet eller «sjel». Det er bare litt verre i New Orleans enn eksempelvis i Miami. Bydelen kjent som the French Quarter ble av en servitør vi møtte beskrevet som «nasty», og det er i sannhet dekkende. En spasertur på legendariske Bourbon Street ble bare trist. Det lukter sur, gammel fyll overalt, og da vi gikk der om morgenen sto folk og spylte vekk oppkast og blod fra kvelden og natten i forveien. Det er ekstremt usjarmerende.

Ifølge folk vi møtte har mye av den musikalske aktiviteten som tidligere fant sted på Bourbon, flyttet til Frenchman Street et annet sted i byen, men det får vi ta neste gang vi besøker New Orleans. Vi har uansett med oss mange nye gode minner hjem, og fikk avsluttet hele oppholdet med en fantastisk konsert med Dawes på den legendariske konsertscenen Tipitina’s. Sånn kan det også gjøres!

I konklusjon tør jeg påstå at USA er en smule forfallen skjønnhet, men de sosiale ulikhetene, våpen- og voldskulturen, grådigheten og selvsentreringen kontrasteres heldigvis av fremtidsoptimisme, kreativitet, raushet og medmenneskelighet. Det finnes håp, og det er og blir et vidunderlig land. Takk for denne gang!