Eksklusiv sniklytt på suveren single nummer to fra Borgar Storebråten

Foto: Signe Fuglesteg Luksengard
Slik ser Norges nye store Americana-håp ut. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard
«I Can Hear The
Devil Crying»
(Apollon Records)
image.php?img=01 - Eksklusiv sniklytt på suveren single nummer to fra Borgar Storebråten

Døden er noe stort og altoppslukende, tema for Borgar Storebråtens single nummer to. Da han debuterte med nydelige «Dusty Roads» for snart tre måneder siden presenterte jeg ham som en «debutant med kraft». Jeg hadde helt åpenbart dekning for mine ord. «I Can Hear The Devil Crying» er en punchy knyttneve rettet pladask mot mellomgulvet, musikalsk som lyrisk. Den handler om Borgars møte med døden der han ikke visste om en av hans aller nærmeste ville stå det over. Det gikk heldigvis bra, men som Borgar påpeker: «Sangen fungerer som en slags påminnelse om hva alle går igjennom i livet, uavhengig av hvor mye penger vi har gjemt bort i madrassene våre, eller hvor vi er oppvokst. Vi skal alle dø.»

«I Can Hear The Devil Crying» låter da også som en blytung dødsmesse. Den har klare fellestrekk til artister som Gillian Welch, The Handsome Family, Townes Van Zandt og til og med Dolly Parton på hennes mest dramatiske. Dette er American Southern Gothic, med like deler country (i mange tilfeller bluegrass, men ikke her) og delta blues, en reise gjennom et univers av åpne slettelandskap som dirrer av hete og lukkede bondesamfunn der Djevelen sitter på mønet i påvente av nye sjeler. Det er lett å se for seg Borgar våke ved en sykeseng mens uroen herjer ham.

Nå kommer ikke Borgar fra de mørke delene av de amerikanske sørstatene, men fra Gol i Hallingdal. Den forskjellen er nok vesentlig for den unge singer/songwriterens livsanskuelse, men døden angår som han sier oss alle.

Sjekk også: Det fineste jeg har hørt fra en scene på lang tid

Teksten er tilsynelatende enkel, med et grunnleggende og forholdsvis standard bluesoppsett, men det er akk så effektivt:

I can hear the devil crying
Crying out for more
I can hear the devil crying
Crying out for more

But when my train comes in

I can hear him call my name
From Hell at night
I can hear him call my name
From Hell at night

But now he is knocking on my door

And I can hear him sing
Amen Hallelujah
From Hell at night

Det blir omtrent trippelt virkningsfullt av det enestående gjennomarbeidede arrangementet. Låta er proppfull av illevarslende atmosfære, og det er ingenting, hverken i tekst eller arrangement, som indikerer en lykkelig slutt. Dette er skrukkete, skummelt og mørkt. Et enkelt bluestema spilt med kassegitar kontrasteres av stemningsskapende el-gitarer fra Borgars våpenbror Øyvind Ekse, Tor Egil Krekens dunkle bass, med trommer og perk samt Hello Kitty-keyboard (!) fra Kristoffer Yddal Bjerke. Vi serveres ytterligere krydder i form av orgel og Wurlitzer spilt av Audun Haugeplass og en «sagende» felelyd fra Glen Duncan (som har spilt med alle fra Waylon Jennings til Mark Knopfler og tilbake igjen). Prikken over i’en er likevel koret. Her er hele ti personer inne i bildet anført av Borgars kone Sandra Erstad Storebråten. Tro meg når jeg sier at det blir lyd av slikt.

Les også: Anmeldelsen av «Dusty Roads»

«Dusty Roads» var lys i uttrykk og tematikk. «I Can Hear The Devil Crying» er det stikk motsatte og, synes jeg, enda bedre. 16. februar er det duket for debutalbumet Road To Revelation, og jeg kan love deg at det er saker! Men inntil slippdatoen opprinner, har du nå altså enda en grunn til å glede deg over en av de garantert beste debutartistene i 2018. Borgar Storebråten er ekte vare!

4 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.