Diskusjonen rundt hvorvidt vi voksne har «stjålet» suksesserien Skam fra ungdommen går høyt og lavt for tiden. Det er bare så jævla typisk liksom at når kidsa endelig har fått en serie som snakker til DEM, så kommer vi voksne og blander oss og stjæler hele driten! Må vi, liksom?

Ja, vi må faktisk det, og det har ingenting med at vi nødvendigvis vil «leve» gjennom skjebnene til Noora og William og de andre hovedpersonene i Julie Andems nettserie, det har å gjøre med at dette er det beste norske dramaet som er skapt på år og dag, kanskje noen gang faktisk. Da har vi voksne også noe vi skulle ha sagt, lik det eller ei.

Men jeg forstår innvendingene. Selv har jeg ikke barn, men jeg kan bare forestille meg hvor stas min imaginære 16 år gamle sønn eller datter hadde syntes det var om pappa insisterte på å diskutere Noora og Williams videre skjebne over middagen, eller ved frokostbordet hadde sjekket om det ikke snart kom noe nytt på instafeeden til @ellevillevilde, for hælvete! Ikke alle ting skal man dele med foreldrene, og i Skams tilfelle vil jeg tro det også har å gjøre med at serien gir et såvidt jeg forstår svært troverdig innblikk i vår tids ungdommers hverdag.

I min nærmeste omgangskrets følger tydeligvis et overveldende flertall med på Skam. Selv kom jeg sent til smörgåsbordet og begynte å følge med da sesong 2 var godt i gang. Etter at stadig flere rundt meg snakket om seriens fortreffelighet kunne jeg ikke holde nysgjerrigheten tilbake lenger, og de siste fire-fem ukene har jeg dødsspent ventet på hver nye episode når den legges ut på fredager. Bare én gang har jeg sett et par scener rett etter at de har vært lagt ut på nettet, og jeg foretrekker altså å se dem samlet hver fredag fremfor å se en og en scene sporadisk gjennom uken.

Måten serien fortelles på er selvsagt noe av det helt geniale, med nye scener som legges ut på nett som brikker i et puslespill, og fiktive Instagram-profiler i rollefigurenes navn og Messenger-samtaler som gir ytterligere kulør til fortellingen, ikke bare den om William og Noora, men også om Nooras fire venninner – Eva, Sana, Vilde og Chris. At serien heller ikke går på «vanlig» TV er også en styrke. Det er en ren nettserie som leker fritt med mediet, og legger til sine metaelementer som den naturligste ting. Skam er moderne historiefortelling på sitt aller beste.

Les også: En roman om skam

Så altså, sorry, kids, dette må vi gæmliser også se på. Jeg har sett og elsket mange TV-serier, særlig de siste årene som TV-mediet har endret seg og vi har fått seriøse serier av typen Sopranos, The Wire, Treme og Breaking Bad der manus har vært det helt bærende elementet som har gitt en ny form for legitimitet og seriøsitet. De fire nevnte er mine absolutte favorittserier, men ingen av dem har fengslet meg på samme måte som Skam. Selv om Skam i likhet med disse tar seg god tid, og da særlig sesong 2, er historien så medrivende og tidvis dønn spennende at det ikke er til å tro. Vi bare vil, vil, vil at det skal ordne seg for Noora og William. Vi unner dem det, og vi MÅ sitte ytterst på sofaputen og glane inn i skjermen for å forsikre oss om at det skal gå bra. Alle drømmer om kjærlighet, og alle vil at den skal være størst av alt, til og med større enn blåhvalen, som en venn av meg ville sagt. Gjennom Noora og William ser vi speilbilder av våre egne liv, og går det ikke bra med dem går det ikke bra med oss heller.

OK, da. Jeg var skikkelig hekta på Breaking Bad også da det dro seg til mer og mer i de siste sesongene, og da var også ventetiden i den uken som gikk mellom hver nye episode bortimot ulidelig. For øvrig er det å vente på en ny episode av Skam litt som da vi i 1990 og -91 ventet på hver nye Twin Peaks-episode mens vi spekulerte i hvem som kunne ha drept Laura Palmer. Var det Killer Bob eller var det noen andre? Det ble mange sene vorspiel på fredager før vi gikk på byen og diskuterte kveldens episode.

Men det var altså aldri meningen å «stjele» Skam fra kidsa. Det bare skjedde, og grunnen til at det skjedde er at dette er damn fine storytelling. Så enkelt, og så vanskelig.

Manusforfatter og regissør Julie Andem har ikke en gang skapt et eget univers. Hun forteller bare historiene om en gruppe gymnaselever fra Hartvig Nissen som angår oss og rører oss. Så enkelt, og så vanskelig.

La meg også legge til at det brukes utrolig mye fet musikk i serien. Her er Jon Hopkins, Sigur Rós, Robyn, Radiohead, Karpe Diem, Michael Jackson, Adele, Die Antwoord, Susanne Sundfør, Air, Elton John, Oslo Gospel Choir, Joy Division, London Grammar, Bloodhound Gang og mange andre å finne i ellevilt skjønn forening – en ren bonus man får som Skam-seer. Sjekk spilleliste nederst i saken.

Les også: Highasakite går i krigen

Nå er det kun én episode igjen av sesong 2, men vi vet at det blir en ny sesong og har heldigvis den å glede oss til. Men ventetiden blir ulidelig, jeg bare nevner det – med skam å melde.