Nydelig Spain-opptreden – ut av det Blå

sp - Nydelig Spain-opptreden - ut av det Blå
Josh Haden (til høyre) ER Spain, og i går var han godt hjulpet av Kenny Lyon på gitar og Ivan Knight på trommer. Foto: Erik Valebrokk
12809526 10153386309175205 4864543632504103400 n - Nydelig Spain-opptreden - ut av det Blå
Spain
Buckley’s, Oslo
28. mai 2016
5 Stars

Albumet The Blue Moods Of Spain er noe av det mest stilsikkert triste og mollstemte jeg kan forestille meg. Josh Haden – arkitekten og hjernen bak bandet Spain – har en uendelig sørgmodig stemme som ledsager de ni sangene på albumet til en form for melankolsk perfeksjon, og resultatet er en av 90-tallets aller beste plateutgivelser.

Det er lang vei fra den kritikerroste og bejublede 1995-utgivelsen til en forsommerkveld på blues- og countryklubben Buckley’s i Oslo, nesten 21 år senere. Denne aftenen spiller Haden og hans to “hired guns” – gitaristen Kenny Lyon og trommeslageren Ivan Knight – for knappe 30 personer. Helle og jeg sitter kliss inntil scenen (her er det ikke noe som heter “første rad”), og om ikke uttrykket “intimkonsert” er passende her, er det det aldri. Her er et par forsterkere og gitarer, en bass, et slagverk og noen mikrofoner. Det er omtrent som om bandet skulle ha stilt seg opp i stua di. Turnémanageren er ikke en gang med. Han har etterlatt dem til seg selv, og Josh har sekken fylt med noen eksemplarer av det helt ferske albumet Carolina som han håper noen vil kjøpe etter konserten.

Sjekk også: 100 Bob Dylan-favoritter

Det er i grunnen et surrealistisk scenario, ikke gjort mindre så av at Helle og jeg har kastet oss noe jævlig rundt for å være her. Vi satt intetanende ved middagsbordet der vi akkurat hadde stappet i oss den siste biten av en sinnssykt god entrecôte og pustet ut med en skvett vin da jeg sjekket Facebook på mobilen. Da blir jeg oppmerksom på at det er en halv time til Spain skal spille, et arrangement jeg hadde registrert, men glemt igjen. Heldigvis hadde jeg meldt interesse slik at et varsel dukket opp. Helle visste ingenting, og siden The Blue Moods Of Spain liksom er “vår” plate, praktisk talt hiver vi oppvasken inn i maskinen og småløper ned til byen og kjøper billetter i døra. Vi hadde ikke trengt å bekymre oss. Lokalet er mer eller mindre tomt, og av den grunn har heller ikke bandet gått på scenen, men valgt å gi det litt mer tid i håp om at flere skal dukke opp. De fikk i det minste oss.

Så der sitter vi, med hver vår øl, og bivåner at tre høyst normalt utseende menn i alderen 40 pluss tusler opp på scenen ti minutter etter vår hesblesende ankomst. Situasjonen virker litt stusslig, og man kan spørre seg hvordan et band som er covret til almen heder og ære av selveste Johnny Cash (han spilte inn “Spiritual” til albumet American II: Unchained i 1996) har endt opp slik. Det kan vi jo bare spekulere i, men når Josh og hans to brave kumpaner fyrer opp “The Depression” fra det nye albumet er det bare å konstatere at dette låter fint som fy – og at det låter utsøkt trist også av de nye sangene hans.

Les også: Highasakite går i krigen

Innledningsvis føler jeg nesten litt medynk med trioen som står der og spiller som under en øving, men det skal ikke mange sangene til før vi er fanget i Spains magiske verden. Hva skal man egentlig kalle denne musikken? Det er hverken jazz eller country, pop eller blues, folk eller rock, men litt av alt dette – og mer til. Det er melankolsk Spain-musikk, og det er til tider usigelig vakkert. Josh Hadens stemme er nydelig, og bassgangene hans akkompagneres av Kenny Lyons lekre gitarfigurer (som kan minne ganske betydelig om Manchester-legenden Vini Reilly alias The Durutti Column) og Ivan Knights stramt kontrollerte trommespill der cymbalene brukes for det de er verdt. Det er spesielt her jazzinnflytelsen er merkbar, og for dem som ikke måtte være klar over det kan jeg i sakens anledning nevne at Josh er sønn av jazzlegenden Charlie Haden som døde for snart to år siden. En av hans musikalske søstre, Petra, er dessuten med på det nye albumet der hun spiller fiolin og synger, hvilket hun også gjorde på det klassiske debutalbumet.

Men her på Buckley’s låter alt nakent. Her er ingen fioliner eller banjoer eller pedal steel som på platen, kun tre musikere som gjør jobben sin. Heldigvis er det lille publikummet et lydhørt publikum, og det jubles og klappes mellom sangene. Gradvis går det tydeligvis opp for bandet at det de gjør blir satt pris på, om det nå ikke er så mange av oss. (Vi snakker med bandet etter konserten, og da forteller de at det var enda færre her i fjor, så dette var jo ikke gærent!) Vi får de aller fleste sangene fra The Blue Moods Of Spain og et godt utvalg fra ferske Carolina. Blant blinkskuddene herfra er den helt nydelige “Battle Of Saratoga”, “Lorelei” og nevnte “The Depression”, og siden jeg kjøpte platen etter konserten kan jeg fastslå at den er helt strålende, om enn ikke av samme kaliber som debuten.

Det er selvsagt sangene herfra som skinner sterkest denne kvelden – som de fleste andre kvelder, vil jeg anta. “It’s So True”, “Ray Of Light”, “World Of Blue”, “Untitled #1”, “Ten Nights” – nydelige, alle sammen – og helt til slutt, bare Josh og bassen siden de andre to ikke kan den, en versjon av “Her Used-To-Been”.

Les også: Derfor digger vi Skam, unger!

Det er nok flere grunner til at Spain anno 2016 ikke er den hotteste konsertbilletten i byen – som at konserten var underkommunisert, at bandet ikke har et plateselskap eller management i ryggen som jobber veldig hardt for dem, og at det er stor konkurranse om oppmerksomheten – men det er godt å se at Josh Haden holder koken så godt som han gjør og at han har med to så gode musikere som Kenny Lyon (som også har produsert det nye albumet) og Ivan Knight (ikke med på albumet). Det var en øvelse i musikalsk måtehold, akkurat slik det kreves for å spille Spain-musikk. Her er ingen store fakter eller utsvevelser, kun naken eleganse og bunnløs musikalsk tristesse. Ian Curtis, Nick Drake, Tim Buckley… triste herrer som døde unge… Josh Haden lever heldigvis i beste velgående og skriver nydelig musikk som fortjener å høres av flere. Som Helle så riktig sa det, er det en skam at ikke flere var til stede i går. Det ble en aften å minnes.

Her kan du se og høre hvor bra “Spiritual” var under gårsdagens konsert:

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *