Skam er en av de udiskutabelt mest ubehagelige noteringene i det menneskelige følelsesregister, og likevel noe vi ikke har den minste mulighet til å unngå. Dette har Agnes Ravatn tatt tak i sin fabellignende roman Fugletribunalet der to skakkjørte skjebner møtes – midt i skammen – og på ingen måte friksjonsfritt.

Fugletribunalet er ingen ny bok. Den kom i 2013 og har fått flere priser og er trykket i imponerende 22 000 eksemplarer. Ikke dårlig for en smal bok på nynorsk. Jeg plukket den tilfeldig opp fra en sjokkselger på Ark for noen uker siden og tenkte at dette er noe jeg kan lese i ferien. Som sagt så gjort, og Fugletribunalet har da også fungert som en «kontrastbok» for meg. Etter å ha pløyd gjennom den voldsomme spenningsromanen The Cartel av Don Winslow trengte jeg noe helt annet, og denne er da også det.

Vi møter TV-kjendisen Allis Hagtorn som flykter fra en skandale i storbyen (les: Oslo) til en isolert gammel trevilla i en ikke navngitt bygd på vestlandet et sted der hun blir ansatt for å stelle i hagen til og lage måltidene for en noe eldre mann, den gåtefulle Sigurd Bagge. Begge to har betydelig ballast og skamfølelse, og de går inn i en tilstand av usikkerhet og gjensidig uuttalt avhengighet av den andres selskap – på forskjellige plan.

Siden det er en liten roman på drøye 200 sider er det ikke nødvendig å utdype handlingen ytterligere. Det konkrete rammeverket beskrevet over gir de to hovedpersonene begrenset spillerom, og det er i all hovedsak rundt det isolerte bostedet historien utspiller seg. Boken minner meg om to andre romaner, Paul Austers The Music Of Chance (1990) og Magnus Mills’ All Quiet On The Orient Express (1999). Det disse bøkene har felles er at de forteller historier som er litt utenfor tiden, som befinner seg et sted mellom myte og virkelighet, og som har et sterkt element av uhygge over seg. Det er noe stille illevarslende som binder de tre historiene sammen.

Agnes Ravatn

Fugletribunalet

Det norske samlaget