For noen dager siden ble det annonsert at Phil Collins er på vei tilbake til musikkbransjen etter å ha trukket seg tilbake i 2011 for å vie mer tid til familien og sine to sønner som nå er 10 og 14 år gamle. Den gamle Genesis-trommisen har nylig vært gjennom en alvorlig ryggoperasjon, så det er grenser for hvor mye turnering det er snakk om. I første omgang er det rapportert at han jobber med et nytt soloalbum og at han vil turnere i begrenset grad. I januar kommer dessuten endelig remastrede deluxeutgaver av Face Value (1981) og Both Sides (1993), de to første i et større reutgivelsesprogram. Godt nytt over hele fjøla der altså, eller…?

Nei da. Noen angivelige «musikkfans» har organisert et opprop online med det uttalte mål å få FN til å sette en stopper for Collins’ comeback, med følgende begrunnelse: «There is far too much suffering in the world as it is. This must be stopped.»

Det er fullt innafor ikke å like musikken til Phil Collins, men starter du et sånt opprop begynner jeg ærlig talt å lure. Collins selv lever helt sikkert godt med at ikke alle synes han er Guds gave til musikken eller verden som sådan, men initiativet er direkte usmakelig og fullstendig respektløst overfor dem initiativtagerne skyver foran seg, alle som på forskjellige vis lider nød, er på flukt fra sine hjem, er undertrykket og så videre. Initiativtagerne bommer fullstendig på målet og påtar seg nettopp en slik undertrykkende sensurrolle som er skyld i den lidelsen de mener Phil Collins påfører verden.

Dette er for øvrig samme holdning Collins er møtt med av enkelte selverklærte moralens voktere som mener han ikke kan skrive en låt som «Another Day In Paradise» om hjemløse skjebner. Jeg har til gode å bli servert en god begrunnelse for den – det går i «han som er så rik»-argumentasjon – så la oss heller høre den fine sangen en gang til. Klikk på lenken over, og riktig god fornøyelse!

Les også: Bort med fordommene