Med utgivelsen av albumet Automatic For The People og hitsinglen «Everybody Hurts» ble R.E.M. allemannseie i 1992. Document (1987), Green (1988) og Out Of Time (1991) hadde gjort vei i vellinga i økende grad for Athens, Georgia-kvartetten, men det var nå det virkelig eksploderte. Midt under den store grungeoppblomstringen i Seattle var det også god plass til et slags popalternativ slik R.E.M. med Automatic For The People representerte. Det er kanskje bandets aller mest melodiøse plate og en tidløs perle full av kraft.

Før jul ble den utgitt i en lekker deluxeutgave, og i den forbindelse skrev jeg noen ord på oppdrag for Universal Music som ga ut herligheten. Om «Everybody Hurts» hadde jeg følgende å melde: Si hva du vil om innholdet på bandets syv foregående plater, men «Everybody Hurts» er den første sangen R.E.M. ga ut som hadde virkelig universell appell. Selv ikke «Losing My Religion», bandets første superhit, hentet fra Out Of Time, kunne matche budskapet i «Everybody Hurts». Her blottlegger Michael Stipe sine innerste følelser, på vegne av oss alle. Alle gråter, og alle lider iblant, men det går bra. Du er ikke alene. Så enkelt sier han det i sangen. Kombinert med en nydelig melodi og et arrangement som går klassiske Otis Redding-ballader i næringen var det oppskriften på en tidløs klassiker.

Hele artikkelen finner du her. God lesning og ikke minst, godt gjenhør med en nydelig plate!

Sjekk også: Ny kanonsingle fra Torgeir Waldemar