Glemte minner: Mitt aller første deLillos-intervju

Slik så Absolute Musique 3 ut. Med deLillos-poster og gode greier.

I 1985 ga noen kamerater og jeg ut fanzinen Absolute Musique. Selv var jeg bidragsyter i de første tre numrene og var nok hva man kan kalle redaksjonens popalibi. Selv om også jeg var glad i Tuxedomoon og White Lord Jesus, banket mitt hjerte utvilsomt sterkere for popmusikkens vidunderlige verden. I Absolute Musique nummer 3, utgitt i 1985, intervjuet jeg og min venn Jørn Smedslund deLillos, før de fikk platekontrakt med Sonet og albumdebuterte med Suser avgårde året etter. Jan Harry Kallevik – redaktør og utgiver – var fotograf, og vi kjørte attpåtil en deLillos-poster i midten av bladet, etter modell fra mer tradisjonelle popblader. I dag spiller faktisk Jørn i samme band som Lars Beckstrøm, det psykedeliske poporkesteret Dog Age, og “Kalle” ga i fjor ut boken Xtrem – krig i Oslos gater.

Les også: Suser avgårde med sne

Også etter modell fra popbladene kjørte vi en Q&A med de tre daværende bandmedlemmene, Lars Lillo-Stenberg, Lars Beckstrøm og Øystein Jevanord, der vi blant annet fikk vite at Lars Lillo foretrakk å drikke O’Boy og armagnac (hver for seg) og ikke hadde kjæreste; at Beckstrøms favorittskuespiller var Allan Edwall og at den personen han hadde mest lyst til å møte var Bjørn Wirkola; og at Øystein var stor fan av Jungelboken og at han hadde Harald Heide Steen Jr. som favorittartist. Etter at intervjuet var gjennomført kom dessuten nyheten om at deLillos hadde fått platekontrakt, så vi fikk slengt på en liten “stopp pressen”-melding om det: “STOPP PRESS!!! Få timer før AM3 gikk i trykken, kom det inn melding om at deLillos har fått platekontrakt med Sonet. Avtalen gjelder for to (2) LP-utgivelser i tillegg til singler “etter behov”. Videre gjør vi oppmerksom på at kontrakten bare er gyldig så lenge Lars Lillo-Stenberg spiller i bandet. Vi gratulerer!”

Her følger selve intervjuet, eller “intervjuet”. Det er nok ikke det største stykke journalistisk arbeid jeg har vært involvert i, men vi hadde det sikkert gøy. Til å være så kort er det utrolig mye rør her, og skylden for det bør neppe tillegges bandmedlemmene, stakkars. Alt som måtte oppfattes som komplett uforståelig tar jeg på egen kappe, om enn med en smule skylddeling med Jørn. (Jeg gjør oppmerksom på at vi på den tiden skrev De Lillos, men jeg har endret bandet til det mer korrekte deLillos.)

Slik så "intervjuet" med deLillos ut på trykk.

Slik så “intervjuet” med deLillos ut på trykk.

KOSEBAND!? VI?!?

deLillos skal intervjues, og vi begynner med det viktigste spørsmålet:

– Lars Lillo-Stenberg, er du et sexsymbol?

LL (Lars Lillo, sang, gitar): Sexsymbol, jeg… eh…

LB (Lars Beckstrøm, bass): Jeg er, jeg er!

Så vet vi det, og kan gå over til det kjedelige. Som f.eks. om de ikke er redde for å overeksponere seg. Det har jo blitt en del spillejobber i Oslo-området i det siste.

DL (deLillos): Nei, vi tror ikke det er så farlig nå. Det blir verre når vi får gitt ut LP’en. Da blir vi nødt til å lage så mange nye låter. Uansett så får vi ikke jobber andre steder, og vi trenger pengene.

– Hva med turnéplaner?

DL: Vi prøver å få ordna noe til høsten i forbindelse med LP’en, men ingenting er klart ennå.

– Tror dere at folk tar dere alvorlig? Tekstene kan jo ofte virke litt useriøse?

LL: Vi er jo ikke noe sånt Vazelina-band, ikke sant.

LB: Så morsomme er vi ikke.

Fotografen vår ymter frampå om “koseband” og forårsaker ville protester.

LB: Koseband! Vi? Hør du, kom ikke her…!

LL: Nei, altså… vi er kanskje litt spesielle, litt uvant kombinasjon av musikk og tekster, men koseband?!? Forskjellen på oss og mange andre band er at man kan høre tekstene våre tydelig.

LB: Jeg vet ikke om noen band som kan ligne på oss.

LL: Eneste må være Einar Rose.

LB: Koseband?!

Og tidspunktet er kanskje inne for noen tørre fakta, penger f.eks.

LL: Vi blir ikke rike akkurat.

ØJ (Øystein Jevanord, trommer): Alle er nødt til å jobbe ved siden av.

LL: Eller man kan finne seg en dame til å forsørge en.

Lars Beckstrøm føler seg tydeligvis truffet og bedyrer at så ikke er tilfelle med ham, og vi tror ham så gjerne.

– Tror dere det blir mulig å leve av spillinga senere?

DL: Da må LP’en selge mye, og vi må turnere mye.

– LP’en?

DL: Utgivelsesdatoen er ikke klar enda, vi har nemlig ikke spilt den inn. Det som er klart er at Jørn Christensen produserer. Vi har en 15-16 låter i tankene, og av dem velger vi ut ti som skal være med.

– Plateselskap?

DL: Vet ikke. Vi skal ha møte med Sonet. Kanskje de gir den ut.

– Og hva er ambisjonene til deLillos?

LB: Vi skal lage 80-tallets beste LP!

LL: Vi skal lage en LP som blir spilt om… ett år (!).

LB: To år! Fem år! TI ÅR! Vi skal bli større enn Åge!

– Og slå igjennom i utlandet?

LL: Kanskje Skandinavia?

Aage Samuelsen; pass deg!

– Hva synes dere om måten dere blir mottatt på av presse og publikum?

LB: Kunne ikke vært bedre.

LL: Men jeg har på følelsen at det ligger en slags antipati og ulmer et sted.

– Koseband?

LB: Alle vil oss liksom så godt. Alle er så vennlige.

LL: Intervjuene med oss har fått en veldig positiv tone. De fremstiller meg som en sånn veldig grei og naiv fyr, som det er synd på.

– Inspirasjonen, da dere, hvor kommer den fra? Hva med deg, for eksempel?

LL: Meg? Jeg blir inspirert av alt, men det er klart jeg kan høre elementer av ting i låtene mine. Folk som Neil Young, The Beatles, John Martyn, Elton John.

– Elton John?

LL: Ja, ikke sant, jeg vil det ikke, synes ikke det er noe tøft, men…

– Og hva inspirerer de andre Lillos?

ØJ: Ikke noe spess.

LSB (Lars “Skøyer’n” Beckstrøm): Gudene!

LL: Det som inspirerer meg mest er egentlig selve låta.

Og så mine damer og herrer; dieLillos skal mene noe!

– Norsk rock?

LB: Hører mest Oslo-band,… vent, da vi var i Bodø hørte jeg et bra band. Det het Cakewalk eller noe sånt.

LL: De er store i Bodø.

Stage Dolls blir også nevnt, og mange Oslo-band. Vi nevner i rask rekkefølge Couldn’t Happen Here, Follow That Dream (“jævlig bra”), Jokke & Valentinerne (“tøft”, “rølpete”, “svinger”), Fra Lippo Lippi, a-ha (Dem var det Øystein som nevnte – han spiller på en låt på den nye LP’en) og Langsomt Mot Nord (som også var “jævlig bra”). Nå ble dere stolte, nå.

Vi prøvde også å få dem til å si noe dritt om Touch And Go, men ingen av dem hadde hørt det.

– Musikkpressa?

LL: Leser ikke noe særlig.

LB: OK, ikke så mye drittpreik som før.

LL: Grei informasjonskilde.

DL: Både bra og dårlig!

– Fotball-VM?

LL: Danmark.

ØJ: Følger ikke med.

LB: Brasil.

– I hvilken retning utvikler Los Lillos seg?

LL: Ingen vei akkurat nå, jeg skriver ikke noe særlig for tida. Vil gjerne få ned det stoffet vi har på en LP. Jeg er litt redd for å stivne. Jeg vil gjerne holde et særpreg, men det blir vanskeligere etter hvert. Man lærer seg tricksene, skal helst ha skikkelig “trøkk” i alle låtene, og så blir de veldig like.

LB: Hittil synes jeg at arrangementene har vært ganske kontrastfylte.

Vi avslutter intervjuet med det uunngåelige sistespørsmålet (det som peker framover), og bandet svarer selvfølgelig in choir.

– Hva vil dere?

DL: Vi vil lage bra melodier. Vi vil lage bra melodier. Vi vil lage bra melodier.”

Og dett var dett. Som nevnt innledningsvis er det utrolig mye rør her. For balansens skyld retter jeg derfor oppmerksomheten mot mitt ferske intervju med Lars Beckstrøm. Det kan leses her, og jeg velger å tro at det er mer enn marginalt bedre enn Absolute Musique-intervjuet.

4 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *