For et par uker siden ble jeg oppfordret av Svein Inge Olsen, grunnlegger av og primus motor for Protestfestivalen, om å lage en liste med sanger som engasjerer, eller sagt på en annen måte, sanger som vil noe. Akkurat den øvelsen er det mange som er gode på. Begrepet protestsanger har vært brukt omtrent siden tidenes morgen i populærmusikalsk sammenheng og hadde sin storhetstid helt tidlig på 60-tallet da artister som Pete Seeger, Joan Baez, Peter Paul And Mary, Phil Ochs og en ung herre ved navn Robert Zimmerman markerte seg i Greenwich Village. Sjangeren utviklet seg utover 60-tallet, ikke minst med Vietnamkrigen og amerikanske raseopptøyer som bakteppe, og siden den gang har det ikke vært mangel på sangere og låtskrivere som mener noe.

Så kan man saktens argumentere for at verden er blitt et bedre sted, og kanskje er vi blitt vel blaserte. Det er iallfall noe av det Protestfestivalen prøver å rokke ved, og derfor også henstillingen fra grunnlegger Olsen. Siden han også er Norges desidert mest profilerte Kris Kristofferson-fan, lot jeg ham få velge «Don’t Let The Bastards Get You Down» og i tillegg «Sheraton slott i Armods stad» av Erik Bye.

At innsettelsen av Donald Trump i Det hvite hus har satt fart i arge låtskrivere er det ingen tvil om, og noen av låtene på denne listen handler direkte eller indirekte om det triste faktum at amerikanerne faktisk valgte ham som sin 45. president. A Tribe Called Quests «We The People…», Childish Gambinos «This Is America» og CNGs «Not My President» er eksempler på hvordan hip hop-verdenen har tatt ham imot. Andre nyere sanger jeg fant verdt å ta med er blant annet Father John Mistys «Pure Comedy», Karpe Diems «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din», Mona Haydars «Hijabi», Kaja Gunnufsens «Brillefint» og Marc Ribots «Srinivas» sunget av Steve Earle. Det var også viktig å ha med en sang fra Unsongs, albumet der Moddi tolker protestsanger fra hele verden. Samtlige er sanger som er blitt bannlyst på myndighetsnivå i landene de er fra, og valget falt på versjonen av Pussy Riots «Punk Prayer».

Selvsagt er mange helt essensielle, klassiske protestsanger med her også, som Woody Guthries «This Land Is Your Land», Pete Seegers «Where Have All The Flowers Gone», Bob Dylans «Masters Of War», Buffalo Springfields «For What It’s Worth», Buffy Sainte-Maries «Universal Soldier», Gil Scott-Herons «The Revolution Will Not Be Televised» og Patti Smiths «People Have The Power», for å ha nevnt noen. Jeg har valgt kun én låt per artist, men har vært sleip og tatt med Trini Lopez’ fantastiske versjon av Seegers «If I Had A Hammer» og Buddy Millers nydelige tolkning av Dylans «With God On Our Side». Dessuten er Paul Weller både representert med The Jam og The Style Council. Jeg har dessuten valgt å begrense meg til 100 sanger. Det sier seg selv at listen kunne vært uendelig mye lenger, og jeg tar for gitt at mange vil savne en favoritt eller fire. Men, dette er min liste, og da er det jeg som bestemmer.

At Johnny Cash avslutter listen med sin signatursang «Man In Black» – etter at Mahalia Jackson har sunget «We Shall Overcome» av full hals – er selvfølgelig ikke tilfeldig. At Cash aldri sluttet å kle seg i svart sier også alt om at vi fremdeles trenger sangere som er villige til å si fra om alt de synes er for jævlig. Det siste verset går slik:

I’d love to wear a rainbow every day
And tell the world that everything’s OK
But I’ll try to carry off a little darkness on my back
‘Till things are brighter, I’m the Man In Black

Protestfestivalen har sin første dag i Oslo torsdag denne uken med foredrag/debatter på Kulturhuset, før den flytter «hjem» til Kristiansand og holder det gående hele neste uke, med foredrag, filmvisninger, konserter og mye annen moro på siden av det etablerte, «mot apati og likegyldighet – for engasjement og handling», som det heter i egenreklamen. Sjekk hjemmesiden til Protestfestivalen for fullt program.

Og nå, musikk! Her er 100 fantastiske låter i alle sjangere. Vær så god!

Sjekk også: Den beste nye musikken fra august 2018