Som så mange liker jeg å tro at jeg har full kontroll på all god musikk og at jeg «vet» hvilke band og artister som er gode eller dårlige. Det er selvfølgelig det reneste tøv, og nå har jeg fått det bekreftet nok en gang. Australske Little River Band er nemlig et slikt orkester jeg aldri har likt uten å ha hørt en tone av, og det skyldes ene og alene forutinntatthet og fordommer. Det tåpeligste av alt er at jeg ikke aner hvor de stammer fra. Hva skulle være så galt med Little River Band, liksom? Ikke godt å si.

Nu vel, jeg har gjort en stor oppdagelse som kommer til å gi meg uendelig mye glede i de årene jeg har igjen her i livet. «Light Of Day» fra Little River Bands fjerde album Sleeper Catcher (1978) er noe av det mest fullendt musikalsk vellykkede jeg har hørt på år og dag, så takk min skaper for at jeg endelig fikk høre den.

Det var en ren tilfeldighet som førte meg til «Light Of Day» for noen dager siden. Jeg fikk øye på Late Night Tales-albumet til Röyksopp i CD-hyllen min, og det slo meg at jeg aldri hadde spilt den og at det kanskje var på tide. Late Night Tales er for dem som ikke vet det et albumkonsept der kjente artister kuraterer en plate med musikk de er glad i. LNT og forløperen Another Late Night har eksistert siden 2001, og blant artistene som er invitert er Sly & Robbie, Jamiroquai, Turin Brakes, Belle & Sebastian, Air, Lindstrøm, Midlake og MGMT.

Röyksopp-samlingen kom i 2013. Den åpner pent og pyntelig med en uutgitt Röyksopp-låt kalt «Daddy’s Groove» og fortsetter med «Passing Through» av Rare Bird, men det var da den tredje sangen kom at jeg begynte å spisse ører for alvor. En mollstemt kassegitar spiller noen strofer og en dramatisk fiolin setter en tidlig stemning, noen forsiktige trommer, bass og elpiano legger seg på, og Glenn Shorrock begynner å synge et par vers der han undres over folk som vandrer formålsløst omkring blant oss. Og så: BAM! Harmonier med en kjempestor H!

Hey boys, come out and dig the dance
Come on and take a chance
Believe in the light of day

Her faller tre andre medlemmer inn bak Shorrock og stemmer i; David Briggs, Graham Goble og Beeb Birtles som har skrevet «Light Of Day». Det er som Bee Gees og Beach Boys og Eagles og America på én gang, et intenst deilig stykke yacht rock som jeg knapt har hørt maken til. Harmoniene fortsetter inn i neste vers og et nytt refreng, og du blir transportert til en solfylt dag på et båtdekk i California eller Florida med høye cocktails og lettkledde mennesker.

Det hele låter så intenst bekymringsløst og deilig at jeg havner i en ren musikalsk lykkerus. Og snart begynner instrumentalpartiene. En fløyte som ikke akkurat er verdens kuleste rock’n’roll-instrument dukker opp som den mest naturlige ting i verden, og David Briggs’ gitarsolo er lekende og uanstrengt. Den virkelige nytelsen kommer i form av George McArdles bassolo. Ikke det hippeste innen populærmusikk det heller, men du milde kokosmakron så fett det låter! Elpianoet klunker i bakgrunnen, og noen deilige orgeltoner dukker opp, strykerne legger seg på, og kompet gynger av gårde på smule bølger. «Light Of Day» er åtte minutter lang – i utgangspunktet langt mer enn hva som anses som anstendig lengde på en poplåt – men den kunne gjerne holdt på dobbelt så lenge for mitt vedkommende. Det beste tegnet på det er vel at jeg spiller den igjen og igjen uten å få nok. Straks den er ferdig, må jeg høre den fra start igjen. Det er ikke mange åtteminutterslåter som har den effekten på meg.

En takk til Svein Berge og Torbjørn Brundtland i Röyksopp for å ha gjort meg oppmerksom på «Light Of Day», den beste gamle sangen jeg aldri hadde hørt. Tror jeg… det er nok flere skjulte perler der ute. Men nå, høre «Light Of Day»!

Sjekk også: The Northern Belles nydelige nye single