The Northern Belle feat. Siv Jakobsen & Louien
«No Rush»
(Die With Your Boots On Records)
[usr 6 text=»false»]

Morning comes upon us
I’ve got sunshine in my hair
The town stood still for several days
Now spring is in the air

Den sosiale nedstengningen av samfunnet har gitt musikere og andre kulturarbeidere mye tid til overs, men at Stine Andreassen og hennes The Northern Belle skulle komme med ny musikk bare et halvt år etter det nydelige tredjealbumet We Wither, We Bloom, så jeg ikke for meg. Riktignok ga de ut julesinglen «(Dim Down) The Christmas Lights» i november, men det er en øvelse som for mange artister er noe de gjør uavhengig av rene albumslipp, så helt ny musikk allerede nå er overraskende.

Ikke nok med det. På toppen av at det er gått så liten tid siden forrige gang er «No Rush» også en stjernespekket – og ekstremt vellydende – affære. Det siste er for så vidt ikke spesielt oppsiktsvekkende, men noe vi begynner å bli skikkelig bortskjemt med. Så langt i karrieren har imidlertid Stine og The Northern Belle vært relativt forsiktige med å slippe til andre krefter. Nå deler hun mikrofon med dyktige Siv Jakobsen – som ga ut det fine albumet A Temporary Soothing på sensommeren i fjor – og Live Miranda Solberg alias Louien, Stines kollega fra Silver Lining. Dessuten er en viss Jean Mikhael Skaaden med på synth, og det viser seg å være popsmeden Mikhael Paskalev, som også er co-produsent sammen med Belles faste våpendrager Marcus Forsgren og Stine selv.

Hvis du tror dette signaliserer en ny lyd og muligens også en ny start tar du ikke feil. «No Rush» foresvever meg å tilhøre et The Northern Belle 2.0, og i musikalsk forstand være en (litt) ny begynnelse. Det er en sang som viser en helt ny side av bandet, og er nok et skritt videre i en musikalsk utvikling vi ikke helt kan se hvor bærer. I anmeldelsen av We Wither, We Bloom skrev jeg noe sånt som at platen var fullbyrdelsen av et prosjekt som hadde sin begynnelse med debuten i 2015 og at det på en måte lå i kortene at bandet på et tidspunkt ville gi ut nettopp den typen plate de da gjorde. Nå aner vi startskuddet til noe nytt, uvisst hva. At det sammenfaller med bytte av trommeslager, fra Svein Inge Bjørkedal til Trym Gjermundbo, er sannsynligvis høyst tilfeldig, men det kan muligens sies at timingen er god sett i det lyset?

Slik jeg oppfatter det er «No Rush» et slags Crosby, Stills & Nash-eksperiment, en oppvisning i å skrive og fremføre utenomjordisk vakre harmonier, kanskje litt som da Emmylou Harris, Dolly Parton og Linda Ronstadt satte hverandre stevne med Trio-prosjektet i 1987. Stine og Live har sunget mye sammen tidligere, både i Silver Lining og i andre sammenhenger, men tilførselen av Siv Jakobsen – som synger et eget vers – gir dem ekstra kraft. «No Rush» er drømmende, svevende og vakker, en ballade som er markant annerledes enn alt Stine tidligere har skrevet for The Northern Belle, med mulig unntak av noen låter fra det siste albumet om man legger godviljen til. Jeg synes likevel ikke at «No Rush» ligner veldig på ballader derfra som «How Deep» og «Born To Be A Mother», men heller peker fremover til et sted Stine ikke har vært før.

Med denne sangen nærmer Stine seg en musikkstil og et lydbilde som er beslektet med det hun og Live har gjort i Silver Lining og det Live har gjort som Louien, uten at det helt ligner på noen av delene. Forbindelseslinjene til Sivs musikalske univers er også hørbare, og å innlemme henne – hvis fabelaktige stemme er uvant i denne sammenhengen – tilfører kanskje enda mer enn man skulle tro. De tre stemmene spiller så til de grader på lag med hverandre, og veves ut og inn av det åpne og luftige lydbildet. Produksjonen – og arrangementet – er forsiktig sagt imponerende.

Dette er en mye mer folkpreget sang enn det er country, og om albumet We Wither, We Bloom var mye mer enn countrymusikk er «No Rush» simpelthen noe helt annet enn countrymusikk. Det er ikke uten grunn jeg benytter Crosby, Stills & Nash som en referanse, og jeg tror ikke så mange vil kalle meg klin gæren om jeg nevner at jeg også får visse assosiasjoner til The Mamas & The Papas’ harmonier, til Joni Mitchell og flere andre navn fra glansdagene i Laurel Canyon på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet.

«No Rush» er et besnærende, forførende stykke musikk, i overkant av fire minutter findestillert skjønnhet som bør få flere enn meg til å skjelve av ukontrollert gåsehud og ren, uforfalsket fryd. Jeg har spilt den litt oppunder en million ganger – give or take – siden den dukket opp i innboksen for noen uker siden, og når jeg hører den atter en gang nå rett før jeg publiserer denne anmeldelsen, er det nesten så jeg begynner å grine, så fin er den. Ekte musikk gjør sånt med deg.

La meg avslutningsvis gjenta at jeg ikke vet i hvilke musikalske retninger det nå bærer for The Northern Belle, men at jeg gleder meg. Skikkelig mye. Bandet jobber ifølge Stine med nytt materiale hele tiden, og hvis «No Rush» sier noe som helst om kursen – og det vil jeg tro – kan jeg garantere at vi har mye godt i vente.

OBS! Sangen er tilgjengelig der du strømmer musikk fra i morgen, men inntil da kan den høres eksklusivt her på Mitt liv som Erik. God fornøyelse!

Sjekk også: Coole låter med coole artister