Luke Elliot
«The Big Wind»
(Name Music/Impress Records)
[usr 6 text=»false»]

La oss få en ting ut av veien aller først: Trommemaskiner er kult. De som tror det kun er et hjelpemiddel for folk som ikke kan spille trommer, tar smertelig feil. Musikkhistorien er full av eksempler på spennende bruk av trommemaskin, der den litt boksaktige lyden både er en effekt og et instrument i seg selv, og som også ledsager «ekte» trommer rett som det er. Det er for den som måtte tro noe annet ikke bare electronica, synthpop eller hiphop som har hatt glede av trommemaskinens fortreffelighet. Don Henleys «The Boys Of Summer» og Phil Collins’ «In The Air Tonight» er til og med eksempler på tilfeller der sertifiserte supertrommiser benytter seg av elektroniske hjelpemidler.

Når Luke Elliots nye plate The Big Wind åpner med «All On Board» og lyden av en trommemaskin, et mykt orgel og Lukes stemme med masse romklang, er det ekstremt effektfullt. Når de «ekte» trommene dukker opp, er det som sangen tar sats på ny og kan begynne for alvor. Da køles det også på med gitarer, fiolin og mer orgel, og på toppen av det hele et barnekor som løfter sangen hele veien til himmels og langt ut i kosmos. Det gir en underlig, men effektfull kontrast til sangens innhold. «All On Board» handler om desperasjon, isolasjon og paranoia, der fortellerpersonen beskriver sin skjøre sinnstilstand med bilder som dette:

The walls are washed in wet, white paint
Steel bars on the windows, the mirrors are draped
Construction outside, I can hear a drill
They’re changing the locks, but I’m in here still

Dette er bare starten. I vers nummer to kommer den store konfrontasjonen der vår mann er klar til å forsvare seg med pistolen han finner i en gammel skoeske ved siden av «gamle aviser, glemte brev  og sokker»:

I hear sirens, helicopters, and screams
A K-9 barks, everyone’s here just for me

Det er som om hovedpersonen har ventet hele sitt liv på dette øyeblikket, på at alt skal få sin forløsning og han kan innta podiet for sitt livs forestilling, den aller siste. Det er dramatisk og narsissistisk, og tematisk er sangen helt i tråd med Lukes øvrige virke som tekstforfatter. Sangene hans er fulle av drama og triste skjebner.

Det tok nesten fem år for Luke Elliot å følge opp det strålende debutalbumet Dressed For The Occasion, og når vi får den mildt sagt eksplosive åpningslåta «All On Board» midt i fleisen, med trommemaskin og det hele, får vi kanskje også svar på spørsmålet om oppfølgerplaten var verdt ventetiden. Skal vi dømme ut ifra «All On Board» var svaret helt umiddelbart et rungende «ja». Skal vi derimot dømme ut ifra hele albumet The Big Wind trodde jeg en stund svaret var et noe mer avmålt «tja». Nå vet jeg bedre.

The Big Wind er en plate jeg har hørt mye på. Jeg har spilt den og spilt den, og det gikk lang tid uten at jeg ble helt klok på den, eller rettere, uten at jeg klarte å opparbeide den store entusiasmen. Og jeg som var så klar! Jeg måtte rett og slett legge den bort i en ukes tid, og da jeg tok den frem igjen begynte bitene å falle på plass i puslespillet. Jeg trengte en pause fra de ti sangene som utgjør The Big Wind for å kunne bli fortrolig med dem, for at de skulle få tilstrekkelig farge og fasong til å gi mening som album. Inntil det skjedde betraktet jeg dem som ti enkeltstående sanger som vel å merke var gode, men med få unntak heller ikke mer. Med distanse har derimot samtlige av dem trådt frem som disiplinerte soldater under en drilløvelse og vist seg rakryggete og stolte, en etter en.

«All On Board» var dog alltid en låt som sto der med rak rygg og hevet hode, og det er en av de aller beste Luke har skrevet og utgitt så langt i sin to plater lange karriere. I likhet med resten av The Big Wind er den nydelig arrangert og produsert av ham selv og hans våpenbror Freddy Holm hos Kai Andersen i legendariske Athletic Sound i Halden. Dette er film noir eller pulp fiction i musikalsk form, en mørk historie med fatalt utfall, mesterlig underbygget av musikalske virkemidler de involverte har jobbet mye med. «All On Board» er ikke en låt som ber om unnskyldning. Det er en brautende og breial, selvsikker triumf. Slik skal en plate åpne.

Amerikanske Luke Elliot er bosatt i Norge med samboer og barn. Da han kom til Norge for fem-seks år siden var det som en følge av vennskapet med VG-journalist Eirik Mosveen som hadde møtt ham da han var avisens korrespondent i New York. Med Eiriks (og for så vidt også min) gamle BEAT-kollega Tom Skjeklesæther i kulissene dro Luke direkte til Halden og spilte inn debutalbumet, med de lokale størrelsene i The Salmon Smokers som backingband. Allerede nevnte Freddy Holm, multiinstrumentalist, bandleder og kapellmester, kan denne gangen føye tittelen co-produsent til rollelista (amerikanske John Agnello produserte debuten), og Omar Østli, Finn Tore Tokle og Eivind Kløverøds roller er de samme, på henholdvis gitarer, bass og trommer.

En av de viktigste og mest hørbare forskjellene fra debuten er at de denne gangen har fått betydelig hjelp av den svenske multiinstrumentalisten Bebe Risenfors som bidrar med et arsenal av blåseinstrumenter, tangentinstrumenter, rytmeinstrumenter og strykere. Akkurat som Freddy Holm er Bebe Risenfors intenst musikalsk, og summen av alt dette er at Luke sitter med en forsiktig sagt habil gjeng til rådighet, og han vet å benytte dem.

Med alt det disse musikerne kan frembringe av lyd skulle man tro The Big Wind ville låte større, men produksjonen er holdt i tømme med nennsom hånd. Luke og Freddy holder igjen mer enn de øser på. Av og til «eksploderer» sangene med voldsomme musikalske utfall, men produsentene strammer tøylene kjapt igjen. Det er blitt en kontrastfylt, dynamisk plate, og det er altså en plate som – akkurat som debuten – krever tid. Luke Elliots ballader gir ikke ved dørene.

«Everybody’s Waiting On You» er et utmerket eksempel på hvordan Luke og Freddy har villet gå stille i dørene. Her er det innledningsvis Lukes piano og vokal som dominerer lydbildet, før andre instrumenter legger seg forsiktig på; en nydelig barytonsaksofon får stor plass, og gospelkoret som dukker opp med små mellomrom gir sangen en voldsom kraft. Her er de musikalske nyansene ekstremt tydelige, og høres nesten ut som noe The Bad Seeds kunne stelt i stand. Luke Elliot står da også i en viss gjeld til Nick Cave. Det finnes spor av den australske mesteren mange steder i disse sangene, og i veldig stor grad i denne. Jeg leser teksten som Lukes oppgjør med egne rusproblemer, men kan ta feil.

I didn’t need you then, don’t now
I made it this far somehow

Om det er korrekt, gir sangen også rom for tvil og usikkerhet rundt et stort veivalg. Det er som den synges av to stemmer i en indre konflikt, men han kommer hele tiden tilbake til mantraet over: I didn’t need you then, don’t now/I made it this far somehow. Er det takknemligheten over å ha blitt far vi hører? Det er tanker å ta med videre.

Tittelkuttet, «The Big Wind», er noe ganske annet. Hvis apokalypsen eller, som Luke uttrykker det, «the big wind», kommer drivende, vil alt vi eier forsvinne, men du kan ikke forvente å beholde alt du har fått helt gratis uansett. Og Gud er ikke der, han har bedre steder å være. Så blir det enda litt mørkere:

Now the garbage cans fly along what’s left of North Dublin Avenue
And the dogs they cry as the water reaches the ceiling under you
The neighbors were lucky to leave town
The kids are praying under the bed
But God’s off someplace else instead

Det musikalske står i sterk kontrast til innholdet. Vi hører en silkemyk vibrafon og steelgitar før Luke synger på sitt mest yndefulle og elskverdige om at verden slik vi kjenner den går til grunne. «The Big Wind» er som en vuggevise fisket opp fra Helvetes nederste sirkler.

«Carolyn» er en av de sangene jeg hadde vanskeligst for å bli fortrolig med. Også her er trommemaskinen dominerende. Den får selskap av smektende strykere, og i likhet med «The Big Wind» er den utstyrt med en veldig pen melodi. Først syntes jeg sangen var kjedelig, en lettvekter. Uten å være direkte lys i formen rent lyrisk, føles den nå mer som et lite hvileskjær etter de tre første låtene. Og flere tøffe tak står for tur, så det trengs. «Carolyn» har likevel mye mørke og pulp fiction ved seg. Tittelfiguren er en klassisk femme fatale som hentet ut av en Raymond Chandler- eller Jim Thompson-roman, og når fortellerpersonen holder rundt henne, føler han ikke en ting. Men denne historien er altså pakket inn i det som kanskje er platens mest melodiøse tre minutter, nydelig arrangert igjen, og ved nærmere bekjentskap viser «Carolyn» seg å ikke være noen lettvekter i det hele tatt.

«If You Ask Me To» er en ren triumf og den virkelige utfordreren til åpningslåta «All On Board» som platens beste. Den er så spennende arrangert at jeg får frysninger og er det nærmeste jeg har hørt noen artist komme lydbildet og stemningen fra The Dream Syndicates fantastiske, ikke-strømbare plate Medicine Show fra 1984. Dette er et monumentalt stykke rockmusikk for overstyrte gitarer, Morphine-saksofon og desperat koring, samtidig som det også er mer film noir og pulp fiction. Det er mye pent å si om Luke Elliot som kunstner, men det er som tekstforfatter han virkelig er interessant. Låtene i seg selv fremstår ikke alltid like originale, men løftes heldigvis av de mange strålende arrangementene. Dette er eksepsjonelt følbart i «If You Ask Me To» som viser en detaljrikdom og en sans for subtile musikalske virkemidler som på sitt beste er direkte eksplosive. Men altså, tekst:

Well, the phone rang at nine o’clock
I rolled out of bed in some little Parisian flop
And your voice exploded through the line
«Well there you are. I’ve been trying to get ahold of you.
No doubt you’ve done something you’ll never own up to.
You know the truth has a better chance than you do of change.»
I thought of easy living down there on the Champs-Élysées

Det overstående er åpningsverset til «If You Ask Me To», nesten som om det er en del av en sang Stan Ridgway ennå ikke har skrevet, men som kunne fått innpass på hans mesterverk The Big Heat. Det er det altså ikke, men derimot Luke Elliot som virkelig viser hva som bor i ham som tekstforfatter. Selv uten det suverene bandet og det imponerende refrenget ville denne sangen truffet lytteren som er mottagelig for den slags poesi med en slegges kraft. Med tanke på hvor gode tekstene hans er, fremstår det litt underlig at han ikke trykker dem i platecoverne. Det er ikke sånn at han har noe å skamme seg over, for å si det pent.

Påfølgende «Paradise» låter umiddelbart som en spøk til sammenligning, iallfall musikalsk. Det er en spretten blanding av irske og svenske sjømannstradisjoner, en lystig shanty som også forbløffer med sin totalt overraskende positivitet:

But what of the things I’ve worked for that weren’t but are now mine?
Those are just things, honey, you can leave them all behind

Come with me and start a new life
You can’t sit around and just wait for Paradise

We’re all just hanging by a thread
That’s just nonsense in your head

«I Never End Up Where I’m Supposed To Be» er den perfekte, mildt deliriske beskrivelsen av en fyllekule. Kun armert med piano gjennom mesteparten av sangen er dette så vidt jeg kan bedømme Luke i dypt selvironisk lune, der han kan se tilbake på en ikke altfor fjern fortid med humor og ny innsikt:

Well, I put my head down on the table
Cause everybody knows I never end up where I’m supposed to be

Mange, meg selv inkludert, har påpekt at Luke ikke er så rent lite inspirert av Nina Simone, og her er det på sitt tydeligste. I likhet med «Carolyn» fungerer «I Never End Up…» som et lite pusterom før alvoret vender tilbake i nydelige «Whatever You Find». Musikalsk er vi nå tilbake i The Bad Seeds-land, og her har Luke skrevet en av platens fineste tekster. Vi møter en mann som vender tilbake til et sted der han har historie, i dette tilfellet Los Angeles, og blir presentert bilder og små snapshots av det han ser på sin vei koblet med minner og drømmer. Hva som er virkelighet er uklart, vagt, i en sang som dypest sett virker å handle om forsoning og håp.

Let come what may make way soon
We went picking elderflowers in June
You’d spot the branch from the ground
I’d climb the ladder, and I’d cut it down
I try to take only what’s mine
But sometimes you need to grab whatever you find

«Somebody’s Man», duetten med Sivert Høyem som for halvannet år siden ble sluppet som single, er neste spor ut. Det er nok en ravnsvart sang, denne gangen om å bli forlatt av den man elsker. Protagonisten står tom tilbake, bitter, desperat og strippet for illusjoner og håp. Luke synger som om livet står på spill med stor overbevisning:

I can’t stand this place
Got off the bus with a secondhand suitcase
I had it made, now strangers just whisper and stare
as your letter crumbles in my hand
I wish I was somebody’s man

Med utsøkt sans for tilstedeværelse trekker Luke lytteren rett inn i sangen. Musikalsk skiller «Somebody’s Man» seg muligens litt ut med sin nesten lystige kassegitar i introen og igjen en litt irsk-klingende fiolin, men den vokser raskt på seg betydelige muskler. Og når Sivert kommer inn tar det virkelig av:

Things look OK from time to time
Then walking in like it owns the place
Comes despair slapping hope in the face
If the sky would just shut off its lights
I could sleep, I could sleep
All day and night

Avsluttende «Fifteen Tons» er – atter en – dyster ballade der vi møter en mann i åpenbar ubalanse som blir bedt av sin kone eller samboer som han elsker intenst om ikke å komme tilbake mer. Det høres bare banalt ut når jeg forsøker å beskrive det, så nok en gang er jeg nødt til å sitere Luke:

With fifteen tons of weight pushing down
From the heavens or whatever’s above me
Your hands on the table, your feet on the ground
You looked so at peace when you told me

Tenk at jeg tvilte på denne platen! The Big Wind er når alt kommer til alt en plate som ikke kan kalles annet enn perfekt. Det skyldes primært to ting: Luke Elliots tekster og et band og et produksjonsteam med en nærmest overjordisk sans for virkemidler og timing.

Jeg forsto altså ikke denne platens storhet før jeg hadde tatt en pause fra den. Om det er slik også for andre lyttere aner jeg ikke, men her er det altså så mange forskjellige elementer som må spille på lag – og du må forstå dem. Jeg ville forstå denne platen, jeg ville like den, og derfor ga jeg den mer tid enn jeg kanskje normalt ville gjort. Ta gjerne lærdom av det hvis du skulle tvile på The Big Winds kvaliteter.

Og slik er det jo iblant med de aller fleste platene. De trenger tid og at du tar dem på såpass alvor at du er villig til å gi dem noen ekstra runder. Noen ganger bare vet du med deg selv at du må gjøre en ekstra innsats, og for meg var dette en av de gangene. Signe Marie Rustads When Words Flew Freely er et ferskt eksempel på den samme mekanismen. (Et annet likhetstrekk er bruken av trommemaskin.) Det var først etter en drøss med gjennomspillinger det slo meg nøyaktig hvor god den er og at det simpelthen var den beste platen som kom i 2019. Er The Big Wind den beste platen som blir gitt ut i 2020? Det er for tidlig å si, men at det er en sterk kandidat er det ingen tvil om. Vel blåst, Luke!

Sjekk også: Den beste nye musikken fra mai