Øyafestivalen 2016 – de 10 beste konsertene
Fire dager med noen helt utrolige musikalske opplevelser er tilbakelagt, og vi kan trygt kalle den utsolgte Øyafestivalen 2016 en dundrende suksess. I kjent stil sto konsertopplevelsene i kø, og på en festival som denne med hele fire scener, er det tilnærmet umulig å få med seg alt man har lyst til å se. Jeg fikk dog med meg riktig så mye, og spant rundt som en gal i samfulle fire dager med kamera og høye forventninger.
Les også rapport fra dag 1, dag 2, dag 3 og dag 4
Jeg har rapportert fortløpende hver dag om inntrykkene mine underveis, men det som følger her er en liste over de ti aller fineste konsertopplevelsene fra årets festival. Sagt på en annen måte, de følgende ti er de konsertene jeg helst ville opplevd en gang til om jeg fikk velge, i sånn noenlunde etterrettelig rekkefølge. Jeg har også lagt ved en liten spilleliste med de ti artistene (bortsett fra Oslo Sinfonietta, forklaring under eget punkt) nederst i saken, både i Spotify og Tidal.
1. Grace Jones
Selve avslutningskonserten på Amfiet og i mine øyne – og ører – det defintive høydepunktet på årets festival. Grace Jones-bookingen var resultat av at Haim måtte avlyse, og for en usedvanlig heldig omstendighet! Den legendariske performancekunstneren og artisten er 68 år gammel og i strålende form, og leverte et sett som var både spennende, lekent og underholdende, og hun inviterte til god, gammeldags fest. Topp stemning!
2. Eagles Of Death Metal
Jesse Hughes og bandet hans var i toppform, og leverte et sett som var bortimot absurd underholdende. EOMD handler strengt tatt ikke om noe annet heller. Dette er vidunderlig stupid rock’n’roll på sitt mest outrerte, og Hughes’ ferdigheter som showmann og musikalsk vekkelsespredikant er udiskutable. Now, that’s what I call entertainment!
3. Elephant9 med Terje Rypdal
Jeg så ikke den komme akkurat, men frijazz(?)-trioen Elephant9s elleville konsert var det mest suggererende, oppsiktsvekkende fesjået jeg har vært vitne til. Dyktigere musikere er det veldig vanskelig å oppdrive, og da snakker jeg ikke utelukkende om Terje Rypdal som var gjest. Særlig rytmeseksjonen med Nikolai Hængsle Eilertsen (bass) og Torstein Lofthus (trommer) var imponerende, og orgelkaskadene til Ståle Storløkken ga farge og form sammen med Rypdals gitar. Heeeeelt fantastisk!
4. Chvrches
Den skotske synthpoptrioen Chvrches treffer meg rett i hjertet med sine supermelodiøse og til dels svært dansbare låter. Bitte lille Lauren Mayberry er en fantastisk vokalist, og trioen leverte et himmelsk bra sett med låter fra deres to glimrende album. Høydepunktet var for meg «Clearest Blue» der de hadde skrudd opp tempoet i forhold til plateversjonen og virkelig skapte liv i teltet.
5. Christine And The Queens
Det er mange sjarmerende artister å se i løpet av fire dager på Øya, og franske Héloïse Letissier var sannsynligvis den aller mest sjarmerende. Dessverre fikk jeg bare sett halve konserten med hennes Christine And The Queens, som var performancekunst av det uhøytidelige og på alle måter vellykkede slaget. Noen bare MÅ få henne tilbake til Oslo, så vi får en full konsert!
6. Anderson .Paak
Anderson .Paak står bak en av årets mest interessante plater så langt, Malibu. Det er en usedvanlig vellykket miks av hip hop, soul og jazz, og mannen viste seg å være en stor entertainer i levende live. Han skapte skikkelig feststemning på Vindfruen-scenen i ettermiddagssolen på lørdag, og avsluttende «Am I Wrong» var totalt uimotståelig.
7. Oslo Sinfonietta
Samtidsmusikerne i Oslo Sinfonietta fremførte Steve Reichs berømte Music For 18 Musicians i striregnet på fredagen, og det var helt uimotståelig. Dessverre så jeg bare siste halvdel, og jeg repeterer her hva jeg skrev etter konserten: «Den vakre musikken er hypnotisk i sin tilsynelatende enkelhet, og regnet… ja, hvilket regn? Du bryr deg ikke om at du blir våt, og forsvinner bare inn i musikken. Jeg kunne stått der i timer.» (Siden denne ikke er spilt inn av Oslo Sinfonietta finner du en annen versjon i spillelisten nederst.)
8. Highasakite
Jeg valgte Highasakite fremfor New Order, noe mange vil kalle en grov feilvurdering, men ettersom jeg så New Order i London i fjor, prioriterte jeg deretter. Med Camp Echo har Ingrid Helene Håvik og Highasakite levert en plate som er blant det mest spennende jeg kan huske å ha hørt fra noen artist på lang tid, og konserten ble deretter. Helt fantastisk!
9. Midnight Choir
«Fantastisk» er også det ordet som beskriver Midnight Choir bedre enn noe annet. Som jeg har skrevet flere ganger før håper jeg virkelig at gjenforeningen blir permanent. Jeg har en følelse av bandet er enda bedre nå enn da de var på høyden rundt årtusenskiftet, og at litt ekstra «levd liv» har gitt den stemningsfulle musikken noen ekstra dimensjoner. Riktignok passer bandet bedre innendørs enn ute i dagslys, men de gjennomførte en glimrende konsert like fullt.
10. Apothek
Den norske duoen Apothek (utvidet til fem personer på scenen) imponerte meg stort med sin moderne elektroniske og melankolske popmusikk. Vokalist Morten Myklebusts stemme var en åpenbaring, sval som en lett sommerbris, innbydende og inviterende, og jeg gleder meg virkelig til albumdebuten som finner sted 30. september. Dette er litt «lyden av 2016». Tror jeg.
