Øya 2019, dag 2 – Trippel norsk poplykke

Foto: Erik Valebrokk
Sigrid EIDE hovedscenen på Øyafestivalen i går og holdt en fantastisk konsert som går utenpå det meste i sjangeren. Foto: Erik Valebrokk

Det er nesten ikke mulig å forestille seg hvor bra Sigrid Raabe er blitt i løpet av de siste årene. Da hun spilte på Vindfruen-scenen på Øyafestivalen for to år siden imponerte hun stort. I går – «forfremmet» til hovedscenen Amfiet – vendte hun tilbake i ren triumf. De to årene som er gått siden sist har Sigrid brukt meget godt. Maken til profesjonelt, medrivende og ikke minst fryktelig bra konsertopptreden skal det mye til for å matche, og i en alder av bare 22 år er Sigrid i mine øyne den soleklare dronningen av norsk popmusikk – med det forbehold at tronen ikke kun trenger å være norsk. Også i internasjonal sammenheng gjør Sigrid seg som kjent meget godt bemerket, og det skulle da også bare mangle. Ekte kvalitet er ikke alltid så lett å få øye på i vrimmelen av musikk som slippes, men Sigrids kvaliteter er åpenbare, og vi får dem midt i fleisen. Når du også er i stand til å formidle kvalitetene dine så godt som det Sigrid gjør ligger veien åpen for suksess.

Sigrid var ikke alene om å gjøre gode opptredener på Øya i går, og for mitt vedkommende var de tre soleklart beste konsertene norske. Nå skal det legges til at av 16 konserter på de fire hovedscenene i tillegg til en rekke mindre konserter og evenementer på Biblioteket-scenen og i Klubben, så jeg hele eller deler av syv. Det er alltid mye fint man går glipp av på en så omfangsrik festival som Øya.

I noe som kunne minne om helt perfekt festivalvær – «lettskyet med delvis sol» – kom Kommode på besøk fra Bergen for å åpne dag to og spre sin utsøkt innsmigrende solskinnspop blant et brukbart antall publikummere som meget dansevennlig musikk til tross syntes det var en god idé å sitte på gressplenen og se på. Kommode er, for dem som ikke måtte vite det, det «andre» bandet til Eirik Glambæk Bøe fra Kings Of Convenience. Han kunne fortelle at bandet oppsto som et resultat av at han savnet å jamme med vennene sine når han kom hjem fra turneer med KOC, og takk for det. Hvor mye jeg enn digger KOC, bor det helt åpenbart mer enn en akustisk duo både i Eirik og hans makker Erlend Øye. At de to derfor får utløp for andre musikalske sider på hvert sitt hold er verdt å sette pris på.

5E0A4053 1024x683 - Øya 2019, dag 2 - Trippel norsk poplykke
Kommode representert ved Eirik Glambæk Bøe og Matias Tellez. Foto: Erik Valebrokk

Kommode ga ut sitt foreløpig eneste album i 2017. Nydelige Analog Dance Music inneholder den halvkjente singlen «Captain Of Your Sinking Ship» (låt nummer to i går) og et knippe andre lette, lyse popmelodier som er perfekt sommermusikk. Eiriks varme stemme og de florlette arrangementene svøper sangene inn i en trygg liten kokong der alt handler om sol og sandstrender og blomsterenger og kjærlighet, og det er som om all verdens ondskap forsvinner for en stakket stund når du hører dem. At Kommode er så til de grader bra live hadde jeg ingen anelse om, men gårsdagens opptreden var intet annet enn perfekt.

De var syv personer på scenen; Eirik på vokal og bass, barndomsvennen Øystein Gjærder Bruvik og den kjente artisten og produsenten Matias Tellez på gitarer, Anders Waage Nilsen på trommer, en perkusjonist og en kormann som jeg dessverre ikke fikk med meg navnene til, og Ine Johnsen fra det flotte oslobandet Svømmebasseng som for anledningen var lånt inn for å spille keyboards – et godt valg med tanke på at Svømmebasseng er klart beslektet med Kommode. Jeg kan jo bare drømme om hvor fantastisk konserten kunne blitt om de hadde klart å hoste opp et par blåsere i tillegg, men jeg skal si det låt bra som det var. Selv om Kommode på plate er veldig fint, er det noe med konsertsettingen. Soul- og funkelementene kommer langt tydeligere frem, og kombinert med melodiføring og harmonier som er fullkomment uimotståelige, blir resultatet deretter.

5E0A4074 1024x683 - Øya 2019, dag 2 - Trippel norsk poplykke
Dette er hva du får se når Eirik Glambæk Bøe setter Øya i deg. Foto: Erik Valebrokk

Jeg er helt ute av stand til å beskytte meg mot pop av denne typen. Den overrumpler meg med all sin melodiøsitet og musikalitet, og det er grunn til å tro at jeg hadde blitt helt på dansegulvet (kun i eget hode, tro meg) om jeg opplevde Kommode i en annen og mer intim setting. De fremførte brorparten av låtene fra debuten som «Lady-Logic», «Fight Or Flight Or Dance All Night» og «I Feel Free», samt en ny sang som signaliserer at de fortsetter i nøyaktig samme, vellydende spor. Det er godt nytt. Så håper jeg bare de ikke ble altfor støtt av det som kan oppfattes som et blasert hovedstadspublikum som ikke ville synge på oppfordring. De både jublet og klappet, det skal sies, om det ikke ble fullt så mye sang og dans.

5E0A4154 1024x683 - Øya 2019, dag 2 - Trippel norsk poplykke
Frode Strømstad har holdt tømmene i I Was A King siden starten i 2005. Foto: Erik Valebrokk

I Was A King spiller en ganske annen type popmusikk enn Kommode, men popmusikk er det like fullt. Det er bare det at gitarene her er skrudd opp til 11.

At Norman Blake fra Teenage Fanclub har produsert årets album Slow Century – deres sjette – overrasker ingen som har hørt det. Aldri har vel noe norsk band vært i nærheten av å ligge så tett opp til musikken til de skotske popheltene (som de nylig også turnerte med), og det er sagt i beste mening. Slow Century kunne nesten vært kalt Songs From Southern Norway som et nikk til Teenage Fanclubs beste plate, breddfull som den er av strålende, supermelodiøs popmusikk og står på ingen måte tilbake for den nå fem år gamle forgjengeren Isle Of Yours som også var helt kanon.

Med Frode Strømstad og Anne Lise Frøkedal i front drar kvintetten gjennom et tre kvarter langt sett som er så utspekulert melodiøst at du skulle tro det var tull. Det er solid øs hele veien, og låtene er svermerisk vakre innhyllet i eminent gitarspill og et komp som sitter som en kasta koffert – midt i trynet. Kompet besørges av Ole Reidar Gudmestad på bass og Arne Kjelsrud Mathisen på trommer, mens Lars Tofte spiller keyboards og kassegitar på de låtene der det trengs.

5E0A4142 1024x683 - Øya 2019, dag 2 - Trippel norsk poplykke
Anne Lise Frøkedal har stått på Amfiet-scenen på Øya flere ganger enn jeg er i stand til å huske i forskjellige bandsammenhenger og som soloartist. I går var hun på plass med I Was A King. Foto: Erik Valebrokk

Konserten åpner med «Frozen Disease» fra 2012-albumet You Love It Here, før det skal handle om ferske Slow Century. Her snakker vi skarpskårne, elegante treminutters popperler av klassisk merke. Blant høydepunktene er «Egersound» som i likhet med backdropen – et stort foto – signaliserer bandets opphav i Egersund, en tung og deilig låt som er like deler Big Star og Teenage Fanclub (i den grad det ikke er to sider av samme sak). Andre absolutte blinkskudd er «Clouds», «Hatchet», «Bubble» og «Run», eminent godlyd der gitarene står for halvparten av snakkinga, og resten er fordelt på komp og Frode og Anne Lises stemmer som tidvis synger tostemt, tidvis harmonerer og hele tiden kler hverandre som hånd i hanske.

5E0A4574 1024x683 - Øya 2019, dag 2 - Trippel norsk poplykke
Hei, Øya! Nå skal det bli fest. Sigrid leverte alt og litt ekstra. Foto: Erik Valebrokk

Og så var det Sigrid da! Du store alpakka, som hun har utviklet seg! Første gang jeg så henne live var som oppvarming for Kaja Gunnufsen på Parkteatret i 2014. På det tidspunktet hadde hun ikke gitt ut rare greiene, men jeg var blitt oppmerksom på henne via sangen «Two Fish» som var remikset av noen som kalte seg Loveless og gjorde den til en helt fabelaktig kul danselåt. Konserten på Parkteatret var dog henne og et piano og et knippe nedpå og pene sanger. Det var lett å se at Sigrid den gang hadde potensial, men at det skulle utvikle seg til å bli til noe sånt som et sannsynligvis rekordstort øyapublikum kunne oppleve i går, hadde jeg aldri kunnet forestille meg.

Hun entrer scenen som en virvelvind, og bandet dundrer løs med «Sucker Punch». «I try to come up with the bad things, didn’t wanna write a happy song», synger hun, men får likevel sangen til å bli udiskutablelt positiv, en slags jublende feiring av det å være forelsket og dum og gå på trynet med åpne øyne. Publikum, hvorav mange trekker gjennomsnittsalderen på Øya ned en smule denne dagen, er i hundre fra det øyeblikk Sigrid kommer ut på scenen, og når refrenget kommer koker det. Slik skal det fortsette.

5E0A4773 1024x669 - Øya 2019, dag 2 - Trippel norsk poplykke
Sigrid er høyt og lavt og gir publikum alt de har kommet for. En mer fullkommen popstjerne skal det godt gjøres å finne i dag. Foto: Erik Valebrokk

Når Sigrid før låt to, balladen «In Vain», med et kjempestort smil uttrykker hvor «sjukt stas» dette er og takker for at «de», altså bandet og ikke bare henne, får lov til å spille her, sier det alt om en artist som har forstått noe om ydmykhet og samarbeid, om et fraværende ego som hos veldig mange andre hadde kunnet ta fullstendig overhånd. På «Schedules» øker tempoet igjen, og festen er et faktum. «Plot Twist» og «Sight Of You» følger, før det virkelig eksploderer med en turboversjon av signaturlåta «Don’t Kill My Vibe». Den er blitt en slags temalåt for alle som står på terskelen til voksenlivet og på den eller den andre måten forsøkes holdt nede. Sigrid skrev den etter et ublidt møte med nedlatende mannlige produsenter som et tydelig og velplassert fuck you til en del av musikkbransjen hun ikke har det minste bruk for.

Det er jubel og ekte musikkglede hele veien, og Sigrid er profesjonaliteten selv. Hun helt åpenbart elsker bandet sitt som med enkle virkemidler backer en artist som EIER scenerommet. Hun behandler publikum som verdens største vennegjeng og fremstår, slik vi har blitt vant til å se henne, som supersympatisk. Jeg er ikke den som slenger om meg med uttrykk som «godt forbilde», men Sigrid Raabe burde være selve ordboksdefinisjonen på begrepet. Om verden var befolket av mennesker som henne, ville ikke dette vært noen sak.

Sigrids egenskaper som gledesspreder kommer til uttrykk gjennom hele konserten, og mot slutten når hun synger «Strangers» og «Don’t Feel Like Crying» nås et klimaks som er det perfekte uttrykk for «moderne» popmusikk slik den skal låte i 2019. Mange opererer innen samme sjanger med dansbar, delvis elektronisk pop (kall det gjerne «listepop»), med vekslende hell, men få, om noen, mestrer dette bedre enn denne sprudlende, latterlig dyktige 22-åringen fra Ålesund. At en popkonsert av denne typen skal kunne bli bedre enn det Sigrid og bandet hennes leverte i går, har jeg vanskelig for å se for meg.

5E0A4666 1024x683 - Øya 2019, dag 2 - Trippel norsk poplykke
Det er en gjensidig gledesutveksling mellom Sigrid og hennes publikum. Ikke rart hun er blid! Foto: Erik Valebrokk

Men én ting lurer jeg på: Hvorfor fikk ikke Sigrid status som headliner? Til ingen forkleinelse for Tame Impala som avsluttet gårsdagen på Amfiet synes jeg ikke bare at Sigrid med sin nesten grenseløse profesjonalitet og sine beviselige kvaliteter hadde fortjent den plassen; jeg synes også publikum hadde fortjent å se henne avslutte Øyafestivalen 2019s andre dag i triumf.

Som et ørlite apropos til Sigrids opptreden kan det nevnes at Erykah Badu som gikk på etter henne på naboscenen Vindfruen lot publikum vente i 35 før hun syntes det var greit å vise. Det skyldtes over hodet ikke tekniske problemer, men er Badus faste modus operandi. Det er den type arrogant divaoppførsel som ikke hører hjemme noe sted og som blir ekstra synlig og lett å mislike etter å ha sett en så sympatisk og ydmyk artist som Sigrid gjøre jobben sin på en så profesjonell måte.

Sjekk også: Øya dag 1 – The Cure med tidenes øyakonsert? og Klubbøya – trippel americanatriumf

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.