We should be dancing, romancing, in the east wing
and the west wing of this mansion, what’s happenin’?

«Leave The Door Open» har vært en åpenbaring av en låt for veldig mange. I skrivende stund er den avspilt svimlende 165 millioner ganger på Spotify, og det er et tall som øker raskt. Det er to velkjente skikkelser innen moderne amerikansk musikk som står bak prosjektet de kaller Silk Sonic; Bruno Mars og Anderson .Paak. Med et forsiktig sagt utsøkt band i ryggen har de skapt et stykke superslick 70-tallssoul som kort og godt er den perfekte forførende og innbydende kjærlighetssang, og selv om spørsmålet akkurat nå for mange er «hvem i alle dager kan jeg forføre nå som verden er som den er?», er det akkurat en slik sang vi trenger. Det er et stykke musikk som med sitt enkle budskap, sin nydelige fremføring og sine fantastiske vokalharmonier nuller ut alt det triste, alt det frustrerende, alt det forjævlige som preger oss alle for tiden, som på en pen måte forteller koronaen at den kan se å ha seg til helvete vekk. «Leave The Door Open» er intet mer og intet mindre enn en låt som kan gjøre oss alle glade. Og er det én ting vi virkelig trenger nå, er det litt glede i livene våre.

For meg har musikk aldri føltes viktigere enn den har gjort det siste året. Den har vært en konstant trøst, en påminnelse om at verden virkelig er et godt sted, en fluktmulighet og, for å bli litt pompøs her, noe nær frelse. Jeg hadde vært sjanseløs uten musikken.

Slik har det kanskje alltid vært. Musikk har bestandig betydd i livet mitt. Den resonnerer i hele meg, i hver fiber av kroppen, og avhengig av hva slags sinnstilstand jeg befinner meg i virker den på forskjellig måte. Er jeg trist, gir den trøst. Er jeg glad, gir den mer glede. Er jeg nostalgisk, vekker den minner til live. Er jeg sinna, gir den meg energi, og etter en stund roer den meg så. Men først og fremst er det slik at musikk når den treffer meg gjør meg helt yr – av glede, entusiasme, harmoni – kall det hva du vil. En prosess finner sted som gir meg følelsen av å være et mer komplett menneske, muligens en bedre versjon av meg selv?

Det er forsket mye på sammenhengene mellom musikk og helse, og det finnes studier i fleng som hevder at musikk motvirker depresjon, forbedrer blodsirkulasjonen, senker stressnivået, lindrer smerte og utfører mange flere oppgaver for kroppen og sinnet. Ifølge en amerikansk professor i epidemiologi, Kim Innes, ser det ut til at «musikk selektivt aktiverer nevrokjemiske systemer og hjernestrukturer som assosieres med positive sinnsstemninger, regulering av følelser, oppmerksomhet og hukommelse på måter som gir klare forbedringer». Sagt på en annen og enklere måte: Musikk er bra for helsa, og ikke finn på å tro noe annet.

Her i kohorten er vi to personer, og som de fleste andre har vi vært mye innendørs det siste året. Vi har spist og drukket godt, sett TV-serier og filmer, og vi har hørt veldig mye musikk. Vi har spilt puddelrock og powerballader, bossa nova, mambo, samba, salsa og annen latin- og søramerikansk musikk, silkemyk 70-tallssoul og deilig softrock, blytung hip-hop og hardcore country, groovy jazz og sløy reggae, italienske svisker og franske chansons i et evig sammensurium. All denne musikken har bidratt til at vi har holdt ut, og den hjelper oss å holde ut enda litt til. Det trengs åpenbart.

Vi bor i en (heldigvis stor) leilighet i Oslo, og er her praktisk talt hele tiden, akkurat slik en stor del av den norske befolkning også sitter koronafest i sine hjem. Leiligheten er kontoret vårt, noe vi for så vidt er vant til som frilansere, og leiligheten er hjemmet vårt. Normalt reiser vi mye både i jobb og privat, men den trafikken er satt på pause. Vi er hjemme, og så er vi hjemme litt til og enda litt til, og vi bor dessuten i en by som er stengt på sjette måneden. Vi kan ikke gå på kafé (vi kan ikke en gang sitte utenfor en kafé med takeaway-kaffen fordi det er forbudt), vi kan ikke spise på restaurant eller drikke på bar, vi kan ikke gå på konsert, kino, utstilling, you name it. De siste par månedene har vi ikke en gang kunnet gå i andre butikker enn matbutikker og apoteker, så det blir mye tid innenfor husets vegger. Det er grenser for hvor mye tur du kan gå.

Man kan bli seriøst frustrert av langt mindre, og det er det tydeligvis også mange som blir. Jeg er redd vi foreløpig bare ser de første mentale skadevirkningene av alle smitteverntiltakene. Mange sliter, av forskjellige årsaker: Isolasjon, ensomhet, følelsen av at livet løper fra dem, engstelse, fremtidsfrykt, arbeidsledighet og mye mer. Da er musikken ekstremt god å ha, selv om den alene neppe kan være «den store redningen». Likevel, den hjelper.

Nå er det ikke slik at min skjønne kone og jeg har noe i nærheten av identisk smak. Sånn er det ikke for noen. Kanskje skiller to personer som ellers er glad i hverandre lag i det alltid «viktige» Beatles eller Stones-spørsmålet, kanskje har den ene et nært forhold til Bee Gees mens den andre ikke kan fordra dem, kanskje mener den ene at Ramones er svaret på aftenbønnen mens den andre rister på hodet. Men alle eventuelle uenigheter til side er musikken likevel et samlingspunkt, noe vi ideelt sett deler med andre slik at gleden og lykkefølelsen styrkes. Heldigvis klarer også de fleste å finne en god del felles totempæler å danse rundt. Deler man som vi gjør for eksempel gleden over å høre Frank Sinatra, Snoop Dogg, Joe Dassin, Bon Jovi og Ida Jenshus, kommer man faktisk et godt stykke.

Men hva med alle dem som ikke en gang er del av en kohort på fattige to personer, men sitter mutters alene dag ut og dag inn, isolert i egne hjem, med begrensede muligheter til å ta imot besøk eller besøke andre? Det trenger ikke en gang være korona utenfor for at man kan ha det slik, og jeg har en sterk mistanke om at musikk hjelper dem som er alene i livet. Mye.

For mange kan musikk være en privat ting uansett, noe du har på øret når du går tur eller sitter på kontoret og således er skjermet fra andre. Vi hører musikk i bilen, når vi gjør husarbeid, lager mat eller rydder. Oftere enn ikke, er det disse musikkopplevelsene som former hvem vi er og hvilken sinnsstemning vi havner i. Musikken beroliger oss eller gir oss fornyet energi, og jeg har vært nok i bevegelse utendørs lyttende til musikk, til å vite noe om hvordan den påvirker meg. Jeg blir lettere i steget, synger eller nynner (bak munnbindet) og klapper rytmen på hofta. Hører jeg noe jeg synes er skikkelig fint, får jeg også lyst til å smådanse bortover gata. Jeg motstår som regel fristelsen til det, men en dag kan det likevel tenkes at jeg virkelig gir etter for musikken og innbiller meg at fortauet under meg er en scene eller et dansegulv.

Som Paddy McAloon sier i Prefab Sprout-sangen «Music Is A Princess» er vi alle å anse som fattige fillefranser i møte med musikkens kraft. Musikken er større enn oss, den manipulerer oss, tvinner oss rundt selv den minst hørbare lille tone og pakker oss inn i sitt intrikate spindelvev av store og små følelser. Mange mennesker tar musikken for gitt, tenker ikke over hvilken effekt den kan ha, men de blant oss som er litt ekstra sensitive for slikt vet hvordan dette henger sammen. Vi er sjanseløse ofre for dens monumentale kraft. Alt vi kan gjøre er å bli med på dansen og takke pent.

Jeg har mange venner og bekjente som er musikere og som i dag er praktisk talt uten inntekt. Strenge og i vesentlig grad helt nødvendige smitteverntiltak har fratatt dem det aller meste av inntektsmuligheter. Det bør være en kjent sak at «ingen» lenger tjener penger på platesalg, ei heller strømming (med mindre du da er Bruno Mars eller Anderson .Paak), og at pengene i all vesentlig grad kommer fra å spille for folk. Når du så ikke kan holde konserter, mister du samtidig muligheten til å selge de få platene og T-skjortene du normalt ville fått solgt, og da er det ikke stort mer å gjøre enn å legge veien om NAV og i tillegg skrive noen søknader for eventuelt å motta en form for støtte som du skal dele med veldig mange andre.

Nå er altså ikke hensikten bak denne kommentaren å snakke om hvor synd det er på alle verdens musikere, men snarere å gi en forklaring på den funksjonen de fyller i «this thing called life», slik Prince formulerte seg så fint i «Let’s Go Crazy». For meg er en musiker som en sjelesørger, men med større betydning enn jeg tillegger en prest eller en psykolog. Den jobben de gjør er like viktig for meg som den jobben bonden eller legen eller politibetjenten utfører. Kort sagt; jeg puster musikk.

Når vi en dag kan gå på konserter igjen, og artistene kan gjøre det de trives best med – å spille for folk, når vi kan mingle og menges og henge med andre – kjente som ukjente – og musikken skyller over oss fra scenen, vil det være en betydelig risiko for at jeg vil felle noen gledestårer. Men det ligger ennå frem i tid. At musikken vokser og blir større når du hører den spilt i levende live, er det liksom ingen tvil om, men inntil videre må vi klare oss med innspilt musikk som det heldigvis finnes mer enn nok – og stadig mer – av. Og selv om artistene ikke får solgt plater for tiden og mottar minimale inntekter fra strømmetjenestene, kan vi i den situasjonen vi nå befinner oss i være ekstra glade for å ha dem.

Jeg har vært inne på hvor viktig nettopp en så udiskutabelt positivt ladet låt som «Leave The Door Open» har vært i disse koronatider, ikke bare for min kone Helle og meg, men også for veldig mange andre. Den ukompliserte tilgangen strømmetjenestene tilbyr gjør at både denne og all mulig annen musikk bare er det mye omtalte tastetrykket unna. De fleste har adskillig mer ledig tid enn normalt til rådighet nå, så en bedre anledning til å utforske hva som finnes av musikk der ute skal du vente lenge på. Så altså, spill musikk!

Denne kommentaren må nødvendigvis kulminere i en spilleliste fylt med noe av den musikken jeg har satt aller størst pris på de siste månedene. En del av sangene er helt nye – det kommer så uendelig mye bra musikk for tiden at jeg blir svimmel av tanken – andre er klassikere. Mest spennende og veldig givende for meg i denne merkverdige tiden er at jeg har åpnet ørene for en del musikk jeg tidligere ikke har villet nærme meg, og i visse tilfeller regelrett mislikt. Det har slått meg som en høyst reell mulighet at jeg har tatt feil når jeg har avfeid en del låter og artister, og jeg har derfor oppsøkt musikk jeg normalt har gått betydelige omveier rundt. Det har gitt meg mye.

Jeg tror årsaken til at jeg har villet blæste «Heart To Heart» med Stage Dolls, «Hot Night» med Laura Branigan, «La Bomba» med Ricky Martin og «Is This Love» med Whitesnake (for å ha nevnt noen få) på full guffe, er at dette er musikk som ikke tar seg selv spesielt høytidelig. Her er det gjerne snakk om digre følelser og et mildt sagt overdrevent trøkk, men det er nettopp i disse larger than life-elementene jeg finner glede. Igjen snakker vi om at musikk trigger følelser og at det ligger en grunnleggende frihet i å gi seg hen til låter som disse. Det er låter som forteller deg at om du lar musikken med alle dens vidunderlige virkemidler få lov til å gjøre jobben sin, så går dette bra. Det er akkurat som med Bee Gees. Alle vet jo at om du har en dårlig dag og setter på en Bee Gees-låt, så blir alt mye bedre med en gang, men det er altså flere enn brødrene Gibb som har evnen til å gjøre oss mer positivt stemt.

Et absolutt minimum av sangene på denne spillelisten er derfor introverte. Du finner riktignok en og annen trist kjærlighetsballade her, men de er i klart mindretall. Først og fremst er dette en samling med sprudlende glade sanger, og veldig mye er musikk du kan danse til. Listen viser et slags tverrsnitt av det jeg har spilt mest i det siste, vel å merke hentet fra den mer «positive» enden av spekteret. Jeg spiller mye mørk musikk også, og den har sin funksjon, men da i andre sammenhenger.

Med få unntak er dette dessuten musikk fremført av folk som virkelig kan spille. Det er derfor mye organisk lyd her, men ikke bare, med tanke på at det absolutt ikke er noen grunn til å avvise maskinene som hjelper oss. Likevel, den elleville musikaliteten som ligger i Earth, Wind & Fires «Fantasy», George Dukes «Shine On», Prince’ «It’s Gonna Be A Beautiful Night», Cherry Poppin’ Daddies’ «Zoot Suit Riot», Steely Dans «Night By Night», Diana Ross’ «Upside Down» eller Stings «If You Love Somebody Set Them Free» er vanskelig ikke å la seg rive med av. Jeg føler meg usedvanlig levende når jeg hører sanger som disse, og da er det umulig ikke å la seg fange av musikken, av de enestående fremføringene, timingen, arrangementene, produksjonen, kort sagt alt det som gjør musikk til noe så overveldende stort.

I denne spillelisten har jeg villet samle sanger som gjør meg glad, og som forhåpentligvis gjør andre glade også. Akkurat nå ser ting litt lyst ut med vår i luften og utsikter til flere vaksinedoser etter en tid med stadige tilbakeslag, men tilbakeslag kan vi fremdeles få noen av. Humøret vil gå opp og ned. Det blir solrike dager, og det blir regntunge dager. Vi vil fremdeles sitte mye og trøkke innendørs og kun i begrenset grad treffe dem vi er glad i, så mental medisin i form av musikk får vi ikke nok av.

Jeg innser selvfølgelig at musikken på denne spillelisten ikke er egnet til å glede alle. Mange vil synes at det meste er noe skikkelig ræl, men de finner forhåpentligvis glede i annen musikk. Poenget er at det er musikken i seg selv og hva den gjør med oss som er viktig, ikke hvilken musikk vi velger å spille. Når det er sagt må jeg legge til at dette er en spilleliste jeg er skikkelig fornøyd med. Jeg lar meg begeistre like mye av Donna Summers «State Of Independence» som av Frank Zappas «Montana», like mye av Alcazars «Crying At The Discoteque» som av Honningbarnas «Åh bliss», like mye av Ted Gärdestads «Sol, vind och vatten» som av Don Martins «Diamanttyv», og like mye av Huey Lewis & The News’ «Stuck With You» som av Danny & Dustys «Song For The Dreamers».

La meg derfor konkludere med at musikk ikke kjenner noen grenser, og at den er fantastisk. Dessuten har vi aldri trengt den mer enn nå.

Les også: Slik blir vi påvirket av musikkens kraft