Ord til Jahn Teigen på 70-årsdagen – pluss 70 klassiske låter

71183160 987453194941744 868059211743887360 n - Ord til Jahn Teigen på 70-årsdagen - pluss 70 klassiske låter
De hjerteligste gratulasjoner til Jahn Teigen på 70-årsdagen! Foto: TV2

La meg begynne med det enkleste: Gratulerer med 70-årsdagen, Jahn Teigen! Skal si tiden flyr! Og dessuten, gratulerer med «Ikke som alle andre», den splitter nye singlen din som er ute i dag og er det beste du har skrevet på… år og dag! Bravo!

«Ikke som alle andre» er en fire og et halvt minutt lang selvbiografisk sang der Teigen forteller om å «gå mot strømmen og følge drømmen» og sammenligner seg selv med måken Jonathan som flyr opp ned og oksen Ferdinand som sitter under sitt tre. Heller ikke de er som alle andre, og Teigens budskap er like enkelt som det er selvfølgelig: Tro på den du er, og ikke la andre fortelle deg hvordan du skal være.

Og nå, det litt mer krevende, mitt forhold til Jahn Teigen og hans musikk. Teigen og jeg har nemlig en litt humpete historie.

Jahn Teigen var en av de første popartistene jeg så på TV, og hvilket inntrykk han ga en ni år gammel, lettpåvirkelig oslogutt! Datoen var 7. februar, året var 1976, og det var første gang jeg så den norske finalen i Melodi Grand Prix. Jeg var blitt skjermet for popmusikk av mine (noen vil kalle dem overbeskyttende) foreldre som selv ikke hadde den ringeste interesse for slikt. Lite visste de at Jahn Teigen som sang duett med det som den gang var en av Norges desidert største popstjerner, Inger Lise Rypdal, skulle dukke opp i skjelettkostyme. Ingen ville leet på et øyelokk av slikt i dag, men i 1976 var Teigens kostyme virkelig «cutting edge», for ikke å si sjokkerende. Rypdal og Teigens «Voodoo» måtte gi tapt for Anne-Karine Strøm som sang «Mata Hari» helt til topps og videre til den store finalen i Haag. «Mata Hari» endte der på en lite imponerende siste plass med fattige syv poeng, en bragd Teigen «slo» med god margin da han sang «Mil etter mil» (skrevet av Kai Eide) til null poeng i den internasjonale finalen i Paris to år senere, hans oppsiktsvekkende splitthopp til tross. Samma det, jeg var fan.

Julen 1978 fikk jeg boken En personlig beretning om Jahn Teigen, skrevet av Øyvind Brigg med bilder av Hans Olav Forsang. Det var stort i seg selv, men min mor hadde attpåtil fått den signert av Jahn Teigen. Han hadde skrevet en personlig hilsen som vel var kortfattet, men likefullt til meg. Fra Jahn. Spør meg ikke hvorfor, men jeg klippet etter hvert ut selve hilsenen med autografen og tror jeg muligens hang den opp på veggen. Boken var dermed ødelagt og er borte for lengst, men leter jeg skikkelig godt kan det tenkes at jeg finner autografen et sted.

Jeg skal ikke oppsummere Jahn Teigens karriere i all sin fargerike prakt her, men vier plassen til enkelte markører. Etter å ha debutert i bandet The Little Stones i 1964, fulgte medlemskap i flere band; The Enemies, Red Squares, The Lions Of Juda, Arman Sumpe d.e. og ikke minst Popol Vuh (senere Popol Ace). Teigen takket utrolig nok nei til å prøvesynge for Genesis i 1975 da Peter Gabriel sluttet, av lojalitet til bandkollegene i Popol Ace, der han sluttet i 1977. Da hadde han allerede i 1975 utgitt comedy/novelty-platen Teigen synger Falsk (sammen med vennen Herodes Falsk), og nå ble han medlem av Prima Vera sammen med Falsk og Tom Mathisen. I 1977 kom både Prima Veras debutalbum og Jahn Teigens første skikkelige soloalbum, Teigens Tivoli. Og i 1978 ble han altså popstjerne for alvor etter at «Mil etter mil» fikk null poeng i den internasjonale Eurovision-finalen.

Som det står å lese i Norsk pop & rock leksikon brukte Teigen nullen i Paris for alt det var verdt, og red høyt på taperstempelet og slapp sitt engelskspråklige album This Year’s Loser senere samme år. Jeg elsket platen, men må innrømme at den likevel havnet i skyggen av min kjærlighet til ABBA, The Beatles, Eagles og andre. Med oppfølgeren En dags pause var det derimot gjort for meg. Endelig sang Teigen på norsk igjen, og det var det smarteste han kunne gjort. Med låter som tittelkuttet, «Sala Palmer», «Taxi» og mest av alt den monumentale balladen «Min første kjærlighet» sang Jahn Teigen seg smack dab rett inn i det norske folks hjerter. For meg var En dags pause en plate det var umulig å beskytte seg mot, og «Min første kjærlighet» snakket direkte til et mildt sagt forvirret barn som var syntes det var stas med jenter, men ikke ante hvordan han skulle nærme seg dem.

Jahn Teigen fortsatte sin turbulente karriere, og ble snart Norges største mannlige popstjerne. I 1983 ga han også ut duettplaten Cheek To Cheek med Anita Skorgan som han giftet seg med året etter. (De skiltes i 1987.) Selv mistet jeg imidlertid interessen for Teigen etter En dags pause. I romjulen 1979 kjøpte jeg The Clash’ ferske London Calling, og min verden skulle aldri bli den samme. Jeg «slo opp» med Teigen og gikk videre, troløs og illojal 13-åring som jeg var.

Årene går, og i 1992 er jeg plateanmelder i Dagens Næringsliv. Like før deadline dukker Teigens nye plate Esilio Paradiso opp i posthylla mi. Teigen, som på dette tidspunktet var utkjørt og nedkjørt og hadde tatt en seriøs timeout hos sin venn Dag Erik Pedersen i Italia, hadde spilt inn plate der nede med italienske studiomusikere, og den pretensiøse tittelen mer enn antydet at dette kanskje ikke ville være all verden. Jeg ga Esilio Paradiso en lytt som endte med at jeg sporenstreks fant frem eneren på terningen og skrev min korteste anmeldelse noen gang. Den lød omtrent slik: «Selv sender jeg postkort fra utlandet. Jahn Teigen lager plater i stedet. Kan han slutte med det?»

La oss si at mottagelsen ble deretter. Da Teigen ble konfrontert med den i et radiostudio kvitterte han med at han var av den oppfatning at jeg var dødelig syk og følgelig en bitter ung mann, mens jeg i virkeligheten selvsagt var frisk som en fisk, men tilsvarende eplekjekk. Jeg synes fremdeles Esilio Paradiso låter fryktelig, men jeg kunne nok begrunnet oppfatningen på en litt grundigere og ikke minst hyggeligere måte. På den annen side, skrevet er skrevet, og selv om anmeldelsen sikkert kan kalles useriøs synes jeg fremdeles den er morsom. Sorry, Jahn.

Vi spoler frem til 1996. Den internasjonale Eurovision-finalen arrangeres i Oslo etter at Secret Garden hadde vunnet med «Nocturne» året før. På denne tiden hadde jeg et vikariat i kulturavdelingen i Arbeiderbladet (i dag Dagsavisen), og hobbybandet The Jahn Teigen Experience (med blant annet Vibeke Saugestad og andre medlemmer fra Weld) timet lanseringen av EPen Are You Teigened? opp mot finalen. På morgenmøte i redaksjonen blir vi enige om at dette skal vi gjøre noe på, og hvorfor ikke få Jahn Teigen selv til å stille opp i et intervju sammen med bandet?

Jeg er på saken, organiserer et møte med The Jahn Teigen Experience, men skal så ringe Jahn Teigen selv. Dette er selvfølgelig en merkelig situasjon. Teigen og jeg har aldri møtt hverandre, men har altså hatt noen «skuddvekslinger» i det offentlige rom. Når jeg ringer og presenterer meg blir det veldig stille i den andre enden. Sekundene tikker og går og føles som minutter, men så bryter Jahn Teigen ut i latter og sier noe sånt som «neimen, så moro!», og jeg puster ut. Han er vennligheten selv, men når jeg presenterer mitt ærend må han avslå. Han har simpelthen ikke tid den dagen, men ber meg ringe ved en senere anledning om det er noe jeg vil ha hjelp med.

Tilfeldighetene vil ha det til at jeg samme kveld får øye på Teigen på det legendariske og for lengst stengte utestedet Smuget og går bort til bordet hans og presenterer meg. Han er like vennlig i levende live som på telefon, vi sludrer litt om løst og fast, og jeg tenker at feiden mellom oss er over. Det er den kanskje også, eller…? Vi er begge gjester på Se og Hørs 30-årsfest to år senere, og når min kone presenterer seg for Teigen er han litt bestyrtet over hvem hun er gift med og sier noe i retning av at jeg ikke er helt god, så stakkars henne. Dette er vel å merke 21 år siden, og Jahn Teigen og jeg har ikke krysset hverandres veier siden, men jeg vil gjerne ha sagt dette til deg, Jahn, hvis du da av en eller annen grunn leser dette: Respekt! Jeg vet ikke om mange andre artister som har satt slike spor etter seg, med så mange sanger som har betydd så mye for så mange mennesker, inkludert meg selv. Det bringer meg til et lite post scriptum.

Noen gode kolleger fra Se og Hør og jeg selv er på vår årlige vintur til et sted i Europa, og akkurat dette året (2012, 2013, husker ikke…) er vi i Bordeaux. Det er ettermiddag, og vi skal ut i byen etter å ha slappet av en times tid etter lunsj. I resepsjonen står et piano strategisk plassert, og min gode og svært musikalske venn Lars Gulbrandsen slår seg ned på pianokrakken og slår de første akkordene av «Det vakreste som fins». «Jeg har ofte gått og tenkt på hva det var jeg gjorde galt, tenkt på alt jeg ikke fikk fortalt», synger Lars, og vi andre legger oss på: «Det er så mye jeg ville gi deg, det er så mye jeg skulle gjort, men tida gikk så altfor fort.» Og vi er i gang. Lars kjører gjennom en medley med noen av Jahn Teigens mest kjente sanger – «Min første kjærlighet», «Optimist», «Mil etter mil» og sikkert noen flere – og vi synger av full hals til resten av hotellets forundring. Noen lett aldrende amerikanske damer lurer veldig på hva vi synger, og vi forteller at det er sanger av Jahn Teigen, «en av Norges største stjerner». På et eller annet merkverdig vis lar damene seg sjarmere, og det er nok snarere av sangenes helt åpenbare kvaliteter som selv ikke vi smått salongberusede nordboere klarer å ødelegge. Det sier noe om hvor sterke mange av Jahn Teigens sanger er – og om hvordan de berører selv mennesker som ikke kan språket.

Siden det er bursdag, 70-årsdag til og med, må vi avslutte denne artikkelen med en skikkelig spilleliste. Jeg er ikke selv i stand til å lage en liste med Jahn Teigens 70 beste sanger, så her har jeg måttet søke hjelp. Jeg spurte Christer Falck som i dag har startet crowdfundingarbeidet med å samle inn penger til en boks som er ment å inneholde alt solomaterialet Teigen ga ut i årene 1975 til 2004. Målet er en 16CD-boks med 13 soloalbum og rundt 100 bonusspor! Jeg tipper det går i orden. Vil du være med på innsamlingen kan du forhåndsbetale/bestille boksen ved å gå til denne lenken.

Nå er ikke Christer noen større Teigen-ekspert enn meg, viste det seg, men han henviste meg til «Norges største Teigen-fan», Øistein Wickle. Øistein har tatt oppgaven på strak arm og laget en liste med 70 låter fra hele Teigens karriere, hvorav de siste 20 er med Prima Vera. Her er ingen rangering, bare sanger Øistein er veldig glad i. Men hvem er denne Øistein Wickle?

71269714 549081162511287 1656611767020683264 n - Ord til Jahn Teigen på 70-årsdagen - pluss 70 klassiske låter
Øistein Wickle er angivelig Norges største Jahn Teigen-fan. Foto: Privat

– Jeg ble kjent med Jahn gjennom hans bror Viggo i 91, forteller han. – Etter dette har vi hatt kontakt. Han har en aura rundt seg. Jeg kjenner ham som et godt, varmt menneske med en lun og flott humor. Selv har jeg jobbet med Jahn om jeg kan si det i mange år. Hjemmeside, salgsside, happeningside. Selv er jeg nå blitt ufør og tar de utfordringene som det tilsier. Jeg lever et tilbaketrukket liv og gleder meg med det jeg gjør i regi av Jahn.

Øistein beskriver Teigen som en multikunstner, en person som setter glede i mennesker og som en varm og god person. Og ikke minst, slik det er tilfelle med så mange, musikken til Jahn Teigen berører ham kraftig. Ved dagens slutt er det musikkens oppgave, og der treffer Jahn Teigen blink! Gratulerer med dagen!

Sjekk også: Bruce Springsteens 70 beste (?) sanger

2 Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.