Gratulerer med dagen, Åge! – Her har du en unnskyldning

Foto: Marthe A. Vannebo
Gratulerer med 70-årsdagen, Åge! Og i samme slengen, unnskyld! Foto: Marthe A. Vannebo

Kjære Åge!

I dag er du 70 år gammel, og jeg har notert meg at det ikke skorter på gratulasjoner i den anledning. Det skulle da også bare mangle, trofast traver, folkehelt og kremartist som du er. Jeg har aldri møtt deg, men jeg har til gode å høre noen si et stygt ord om deg. Som menneske altså, ikke som artist. Det er i den forbindelse jeg skriver til deg, og jeg skal snart komme tilbake til detaljene.

Først er jeg nødt til å si noen ord om mitt forhold til musikken din. Du var faktisk en av mine aller første musikalske forelskelser. Da du slapp din tredje soloplate Lirekassa i 1977 (skjønt soloplate, det var den andre kreditert ditt kjære Sambandet) var jeg 11 år gammel og hadde kun et års tid i forveien oppdaget at det var noe som het popmusikk. Min musikalske ballast før denne skjellsettende opplevelsen var klassisk og jazz som foreldrene mine hørte på og som den gang ikke ga meg noe i det hele tatt. Men etter at jeg hadde blitt kjent med musikken til ABBA, The Beatles, Elvis Presley, Rod Stewart, Eagles, New Jordal Swingers (!) og noen til, var tiden moden for deg, Åge. Jeg så Lirekassa i en platebutikk, og det var noe med tegningen av deg på coveret som lokket meg inn, der du gliste mot meg med langt hår, tjukk bart og briller som dekker nesten halve ansiktet. Kult rødt skjerf i halsen hadde du også, og noe sa meg at dette var en plate for meg.

Jeg antar at jeg ba om å få høre på Lirekassa i butikken (som sannsynligvis var Narvesen-butikken ved Stortinget der de hadde platebar i annen etasje), men siden lommepengene ikke helt strakk til og jeg var for ung til å gå med avisen ble det til at jeg ønsket meg den til jul. Og fikk den. Lykken var fullkommen da jeg kunne legge Lirekassa på det lille anlegget mitt som var en sånn kombinert liten sak med platespiller, kassettspiller og to høyttalere av tvilsom kvalitet. Reggaeriffet som åpner «Flinkaste guten i klassen» slo mot meg, og jeg var 11 år gamle Erik var superhappy. Coveret var dritkult, og attpåtil fulgte det med en bonussingle der jeg hørte «Hotell Norge», din gjendiktning av «Hotel California», som var en av favorittsangene mine.

Men så gikk årene, og forelskelsen opphørte. Jeg ble kjent med mer og mer musikk, og i 1980 begynte jeg – litt sent, det skal sies – å interessere meg for punk og annen mer alternativ musikk. Ikke dermed sagt at jeg hadde noe problem med å høre musikken din, men jeg oppsøkte den ikke heller. I 1982 fikk jeg sjansen til å se deg live på Jordal Amfi, en opptreden jeg husker imponerte meg, men da du fikk ditt virkelig gjennombrudd to år senere med Levva livet! hadde jeg sluttet å høre. Det var som de sier, «my bad», og i ettertid har jeg lært meg å sette pris på sangen «Levva livet!» som kanskje en av de mest perfekte poplåter i norsk musikkhistorie. Eller er det rock? Samma det, «Levva livet!» er fantastisk på absolutt alle måter.

La oss spole enda noen år fremover, Åge. På slutten av 80-tallet havnet jeg i miljøet rundt musikkavisen BEAT, og begynte etter hvert å skrive der, som del av en redaksjon som på ingen måte syntes Åge Aleksandersen og Sambandet var svaret på aftenbønnen. Det ble en slags etablert sannhet i kretsen jeg vanket i at det ikke fantes mye hold i det du holdt på med, og jeg vendte ryggen til min barndoms lirekasse som om jeg aldri hadde hatt de fine opplevelsene jeg hadde med musikken din mange år tidligere.

Du ble rett og slett offer for et åndssnobberi av den typen jeg virkelig misliker. Den gang var jeg ung og dum (og heldigvis er det lov å være ung og dum, de fleste er det), men når jeg tenker tilbake på hvordan jeg snakket om deg og skrev om musikken din i en del sammenhenger på totalt sviktende grunnlag, er jeg ikke stolt. Senest i går kveld snakket jeg med en kompis om hvordan vi i «gamle dager» kunne bruke en halvtimes tid på å høre på og anmelde (eller «anmelde») en plate. Heldigvis slipper jeg å være flau for å ha anmeldt noen av dine plater og hva jeg eventuelt hadde kunnet få meg til å skrive, men det er kanskje bare en tilfeldighet at jeg aldri anmeldte for eksempel Laika. Det er en plate jeg omtalte i mindre flatterende ordelag, men jeg tror ikke jeg hørte mer enn et par låter fra den heller. Mottagelsen generelt var ikke all verden, og jeg stolte på at mine anmelderkolleger visste hva de snakket om. Det kan nok stadig tenkes at Laika ikke er en plate som ville begeistret meg så mye at det gjør noe om jeg hørte den i dag, men vi var altså jævlig arrogante og fordomsfulle her vi gikk og surret.

Jeg og mine likesinnede kunne gjøre det til en egen kunstform å slakte plater du og dine musikerkolleger hadde brukt måneder og år på å lage, for ikke å snakke om alle pengene dere hadde brukt på noe dere trodde på og som betød noe viktig for dere. En ting er at det er slett journalistisk arbeid, det er også dårlig gjort. Så derfor: Unnskyld! Jeg beklager alle mine tidligere mishagsytringer, grunnløse som de har vært, og vil med disse ordene ønske deg hjertelig til lykke med dagen. Du kan trygt le både sist og best.

Gratulerer med 70 innholdsrike og vel anvendte år, Åge. Du har mye å være stolt over.

Sjekk også: Asbjørn Ribes fantastiske nye album

PS! Jeg fant dette klippet på YouTube der dere fremfører «Levva livet!» foran et ellevilt publikum og tror dette er en fin oppsummering av hva Sambandet er godt for. Etter stemningen å dømme er ikke det småtterier.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.