Country Heroes
«Southern Insecurity»
(Safe & Sound Recordings)
[usr 5 text=»false»]

Å se Vårherre i bunnen av ølglasset har vederkveget mang en amerikansk countryartist, men Jørund Vålandsmyr er fra Arendal, Norway og stiller dermed litt utenfor den åpenbare demografien. Det han måtte mangle av geografisk opphav og dertil hørende kred tar han dog igjen i bøtter og spann gjennom sin forståelse av den klassiske countrymusikken som de færreste kan utfordre ham på. Denne sjangerkjennskapen kan fort komme til å gi et puff i retning det guddommelige, iallfall slik det kommer til uttrykk i «My Angel, The Devil Or Me», avslutningssporet på Country Heroes’ glitrende debutalbum Southern Insecurity. Han stiller seg i skuddlinjen mellom Gud og Djevelen, og selv om det i rettferdighetens navn skal sies at dette ikke er en sang som kan matche Kris Kristoffersens «The Silver Tongued Devil And I», er den ikke så langt unna heller.

Som låtskriver, sanger og generell primus motor i debuterende Country Heroes går Jørund Vålandsmyr de virkelige legendene i næringen: Hank Williams, Bob Wills, George Jones og, for den saks skyld, Kitty Wells, Loretta Lynn eller Patsy Cline. Bandet som helhet er tradisjonalister i aller mest håndfaste forstand, med kanskje The Wagoneers og BR5-49 som to av de mest åpenbare referansene innen «nyere» countrymusikk. Det innebærer også en egen evne til å se Herren både her og der, veldig gjerne hånd i hånd med kong Alkohol, men la meg understreke at Southern Insecurity på ingen måte er en religiøs plate, snarere tvert imot. Skulle du finne på å spille disse sangene baklengs er det dog sjanse for at du får tilbake både dama du mistet, bikkja som døde, bilen som konka og huset som ble tilbakeført til banken. Det kan jo da hende at det hjelper å tro på noe som er større enn seg selv.

Southern Insecurity er en av de fineste rene countryplatene jeg tror noen artist eller band noen gang har utgitt på våre breddegrader. Det er et så stilsikkert og elegant debutalbum at de fleste andre countrysangere og -band burde bli litt skjemt, for ikke å si føle seg en smule utilstrekkelige. Når platen åpner med «Money», et lite stykke westernswing Ray Price eller Hank Thompson ville vært stolte av, låter det som 1942 eller der omkring, og helt latterlig autentisk – bare med bedre lyd. Tilhører Country Heroes virkelighetens 2017? Det er jeg litt usikker på, faktisk. Denne musikken er iallfall ikke spesielt moderne.

For en liten uke siden presenterte jeg videoen til tittelkuttet her på bloggen. Om sangen «Southern Insecurity» er det stadig mye pent å si, blant annet at den med sin fine og personlige tekst er dønn vellykket. Det jeg refererte til er blant annet at Jørunds «sørlige usikkerhet» er en tilsynelatende ærlig skildring av en krevende oppvekst i det norske bibelbeltet, der det å finne sin plass og sin identitet ikke er spesielt enkelt all den tid et konformt og konservativt lokalsamfunn – hvori opptatt skole, familie og kirke – er på dundrende kollisjonskurs med deg selv og dine egne behov. Sangen er et utmerket eksempel på hva Jørund er god for som låtskriver og hva Country Heroes er godt for som band. Det er bare å krysse av på lista: Selvmedlidenhet? Check! «Hulkende» countrystemme? Check! «Haunting» pedal steel? Check! Alt sagt i beste mening, selvfølgelig.

Les også: Maktdemonstrasjon fra Torgeir Waldemar

Uten at jeg vet det hundre prosent sikkert, opplever jeg «Southern Insecurity» som fullt ut selvbiografisk. Når det gjelder nidvisen «Trying To Survive These Blues» er jeg heldigvis mer usikker. Her møter vi en fortellerperson som er seriøst «down on his luck», men som nekter å la seg knekke, ikke en gang i døden: «To all you people who think I’ve lost, I’ll come back strong show you what it cost/Then you can piss on my grave if only to make it shine», synger han full av bitterhet der han setter atter en sprøyte. Om noe av innholdet i låta er selvopplevd håper jeg ikke, men man vet jo aldri. Hvordan det nå måtte være er dette en kanonlåt som får meg til å tenke at den er noe Merle Haggard kunne skrevet.

«I see her, she’s not so far, as I’m alone in the bar/Whenever she’s in town, there’ll always be another round», synger Jørund i «(One More) For The Good Old Days». Det er noe med varmen i stemmen hans som gjør sangen til balsam for øregangene, åpenbart ledsaget av et velfungerende komp som tar lytteren inn i sentimentalitetens innerste sirkler. Du sitter liksom på barkrakken ved siden av Jørund og tenker på den samme flyktige kvinnen, hun som alltid er nesten innen rekkevidde, men aldri helt.

Selv om flere av sangene har et noe annet fokus, er dette en plate som i stor grad havner om kjærlighetens mange nedturer og fallgruver. I den tidligere nevnte «Money» er den klassiske situasjonen der mannen drikker opp lønna mens kona sitter hjemme snudd på hodet; «She’s My Baby» handler om de uoppnåelige jentene som bare sier blankt nei; «Nothing’s All That’s Left» er soga om tomheten som oppstår når alt er prøvd og ingenting lenger funker for å redde et forhold; og «Darling» er sangen som handler om smerten over å forlate en du elsker, men som du vet ikke er bra for deg.

Det er plass til humor her også. I sangene «My Sweet Gabardine» og «Polyester Is Still The King» er Jørund en vaskeekte countryfashionista og hyller to for ham kjære materialer, gabardin og polyester. Som han synger i sistnevnte: «Ironing is so unheard (of), you won’t need it for this shirt, of course it’s smooth don’t be absurd, polyester for him or her». Dette er igjen drivende god westernswing, mens «My Sweet Gabardine» har noe mer countryrock over seg, hvilket selvsagt er i strid med uttalelsen «vi håper ikke det er noe rock i countryen vi spiller».

Men ta det helt med ro. Dette er og blir en reinspikka countryplate, et eksepsjonelt stilsikkert eksemplar av arten. Ved siden av Jørund består Country Heroes av Daniel Vidarsson Gullien (gitar og kor), Tor Ånon Kleivane (bass), Bjørn Haglund (trommer og kor) og Tore Blestrud (pedal steel), alle kjente navn fra bandet A11 og klubbkonseptet Oslo Opry. Noen gjestecountryhelter er det også gjort plass til: Terje Kinn bidrar med banjo, Jørn Raknes med kassegitar, Martin Caspersen med tangenter og Beth Chrisman med fiolin.

Les også: From Finnskogen with love – Roger Græsberg & Foreningen

Dette er grisedyktige folk som får det til å skinne av Jørunds låtmateriale. Han har en melodisans som er udiskutabel og triller den ene vellydende sangen etter den andre ut av ermet. Han har også som nevnt tidligere en helt egen varme i stemmen. Det gir ham en form for fortrolighet som i sin tur gjør ham til en stor sanger. Hvor trist stemmen enn lyder og hvor elendig persongalleriet hans enn måtte ha det, er det hele veien veldig fint også. «Been trying to stay sober, but man, it don’t last long», synger han i «Since I Started To Drink», og det er nesten som å høre George Jones synge «If Drinkin’ Don’t Kill Me (Her Memory Will)» i up tempo-versjon. Dypt sørgelig, nesten ubegripelig sentimentalt, og på sitt forunderlige vis riktig så vakkert. Jones hadde en sjelden formidlingsevne, og det har Jørund Vålandsmyr også.

Takket være artister og band som Lucky Lips, Roger Græsberg & Foreningen, Jack Stillwater, Signe Marie Rustad, Darling West, The Northern Belle, Silver Lining (ute med debut-EP i dag) og mange flere står det ekstremt godt til med norsk country- og rootsmusikk om dagen. Men om noen er mer country enn Country Heroes tror jeg nok ikke. Dette er så til de grader the real thing!